I fuglens magiske sirkel

Forestillingsnavn: Fugl

Spillested: Barnekunstfestivalen, Teaterhuset Avant Garden

Medvirkende: Agnes Buen Garnås og Ruth Wilhelmine Meyer

Scenografi: Tekstilkunstner Nina Thormodsæther Haugen

På veien inn i Teaterhuset Avant Gardens blackbox gir Agnes Buen Garnås hver publikummer, store som små, et egg, som forsiktig fraktes og legges i Ruth Wilhelmine Meyers kurv fylt med fjær. Slik får publikummerne en direkte kontakt med forestillingens elementer og bringes umiddelbart inn i teatrets omsluttende verden.

Veggene er kledt med Nina Thormodsæthers store tekstiler og golvet dekket av et hvitt, sirkelrundt stoff. Det hvite stofflandskapet fungerer som scene, og det fungerer bra: Grensen mellom scene og sal er til stede gjennom stoffets avgrensning, samtidig som avstanden er kort og utøverne integrerer publikum, de fleste i alderen ett til tre-fire år, i forestillingen. Balansegangen er hårfin, for det er innimellom fristende for enkelte å begi seg ut i scenerommet, men utøverne balanserer fint mellom tett kontakt og nødvendig avstand.

Englene stemmer fiolinen

Buen Garnås endrer sin lavmælte kveding til fortellerstemme som tar oss med opp til himmelen hvor fuglene en gang dro for å lære seg å synge bedre. Fuglene kommer til englene som stemmer fiolinene før englekonserten skal starte, og kråka og skjæra begynner å kjede seg og drar av gårde, før de har fått utvidet sangrepertoaret nevneverdig. De andre fuglene blir derimot sittende og lytte, og lærer ulike sanger og toner fra instrumentene som englene trakterer. Så reiser vi videre inn i fuglenes sfære.

Forestillingen er fragmentarisk bygd opp, med elementer fra sanger, sagn, historier og kvad, som alle er knyttet til fjærkledde vesener. Fragmentene legges utover i forestillingen som puslespillbrikker og skaper til sammen en helhet om fuglens vesen. I starten er enkelte partier litt konsentrasjonskritiske, men akkurat i tide skaper duoen variasjon, setter seg i bevegelse og byr på noe nytt som igjen og igjen holder det relativt utfordrende publikummet i ånde. For eksempel med små dalende fjær som drysses ut fra eggekurven, som svever lydløst gjennom lufta – og fanger blikk og oppmerksomhet.

Fuglekvinne

Grepene som benyttes er enkle og uttrykket dempet og strippet for ekstra staffasje og effekter. Stemningen er fjern fra det kjappe og actionpregede utrykket vi ofte finner i barnetv og tegnefilmer. Og det er nettopp intensiteten i det enkle som fungerer i «Fugl».

Settingen er visuelt vakker, lydbildet er spennende med både gjenkjennelighet og overraskelser og scenerommet oppleves som godt å være i.

Agnes Buen Garnås er ingen ekspressiv scenekunstner, men stemmen og det klanglige uttrykket hennes fyller scene og rom. Meyer er mer ekspressiv, men også hun har et dempet, rolig kroppsspråk. I hovedsak er det stemmene som skaper historier, assosiasjoner og stemninger. Meyer imiterer fuglelyder på forbløffende levende vis, hun blir nærmest en «fuglekvinne» og kunne flyttet ut i skogen og lurt sine lydfrender trill rundt… Hennes lydbilde bidrar sterkt til å forankre forestillingen i fuglens univers.

Bølgende crescendo

Mot slutten av den halvtimes lange forestillingen stiger tempo og lydnivå. Både «Hanen stend på stabburshella» og «Mannen gjekk seg til vedaskog» inspirerer de voksne til allsang og barna til klapping. De ivrigste er oppe og danser og hopper mens de klapper. Når ungene så får lov til å gripe tak i den fristende kanten av det lette hvite silkestoffet og lage bevegelse, blander latter seg med forbausede «oi!» over det mektige uttrykket som denne bølgende hvite sirkelen skaper. Grensen mellom scene og sal er visket ut, og med seg på veien ut av blackboxen får alle med seg en liten, lett fjær som for å ta vare på fuglens magiske verden.