I en leilighet i Loddefjord

– Det vanlige livet vårt forsvinner og blir usynlig og tabu i vår tid. Leonard Cohen som sa at vår tid er en trommel som slynger alt ut i en ytterkant der det ekstreme og overskridende blir en autoritet, sier Grytten, som mener at kunst er på sitt beste når folk får lov til å være som de er: – Når vanlige folk er i offentligheten, i mediene, er de enten offer eller overgriper, de skal alltid være et eksempel på noe ekstremt. Noveller handler ikke om de som er på TV, det handler om de som ser på TV, sier Grytten.

Dramatikerdebut I Gryttens dramatikerdebut Sånne som oss foregår handlingen i en leilighet i Loddefjord. Scenen er innredet med brune skinnstoler og en kjøkkenkrok. Den bakre veggen er åpen og man kikker ut i et landskap bestående av andre blokkleiligheter og en blå himmel. Publikum treffer det middelaldrende ekteparet Bente og Frank Eriksen i det øyeblikket ekteskapet deres er i ferd med å gå i stykker og hun ber ham flytte ut. Samme natt kommer sønnen Tom Eriksen hjem til foreldrenes leilighet med kjæresten Emilie. Han har akkurat sonet en dom for fyllekjøring og har ingen tid å miste når han frir til Emilie og avslører at han har bestilt time hos byfogden neste dag. Så blir det bryllup. Og konfrontasjoner når tre generasjoner Eriksen samles. I flere år har Bente, Frank og Tom levd i skyggene av fortiden etter en bilulykke der den yngste datteren omkom. Skyld, hat, sorg, vanskelig kjærlighet. Og underveis i forestillingen, skuespillere som stadig bryter ut i sangsekvenser akkompagnert av musiker Thea Hjelmeland:

takk for maten men dra til helvete gaten kaller så eg svarer og faller eg trenger rammer ellers faller eg ut av bildet som du ville

må ut i natten i lyset av skatten frakter mine sko over slagmarken gjennom vinduer og stengte dører mellom slanger og frisører

ikkje tråkk på ikkje tråkk på ikkje tråkk på mine svarte sko

(fra ”Svarte sko”, John Olav Nilsen)

Kanskje kan man kalle det et sosialrealistisk generasjonsdrama skrevet med utgangspunkt i musikken – og tekstene til bergensartisten John Olav Nilsen.

Den vanskelige kjærligheten – Jeg har hatt et forhold til sangene til John Olav Nilsen helt siden han debuterte. Da jeg skrev førsteutkastet til teaterstykket brukte jeg sangene hans og skrev intuitivt. Frasene dukket hele tiden opp og vevde seg inn i teksten. Jeg hentet inspirasjon derfra og gikk i dialog med dem. Sangene var fundamentet for skriveprosessen, forklarer Grytten.

– Jeg har inntrykk av at dere begge skriver om vanskelig kjærlighet? Hvorfor skriver du så mye om det temaet? – Kjærligheten gjør oss sårbare og menneskelige. Det er der vi ser hvem vi er. Man kan prøve å glemme det, eller skrive om noe annet. Men det er derfor vi er her og det er det vi holder på med. Selve livet vårt er kjærligheten og det er den som smerter oss mest. Ambisjonen og håpet når jeg skriver er at jeg skal nærme meg det menneskelige og sårbare, det det til syvende og sist handler om, sier han.

Spirene til samarbeidet mellom Nilsen og Grytten begynte allerede under Norsk Forfattersentrums markering av Gryttens 50-års dag på Logen Teater i Bergen. Frode Grytten-band og John Olav Nilsen framførte tekst og musikk sammen og da var det noe som skjedde. Han ble gående med en vag idé, et sted inne i hodet. – Det var noe med følelsen av at begges stoff klang sammen, som jeg ikke helt kunne glemme.

Sa nei til satire om borgerskapet Da han senere ble innkalt til et møte på kontoret til Agnete Håland, teatersjef ved DNS, var han ikke i tvil om hva han kunne tenke seg å skrive om da han fikk forespørsel om å skrive et morsomt, satirisk teaterstykke om borgerskapet i Bergen. Han ville heller skrive noe trist om en familie fra Loddefjord og han ville bruke tekstuniverset til John Olav Nilsen som utgangspunkt. Grytten innrømmer at det var mange forventninger knyttet til skriveprosessen. – Det er ikke sånn at du sitter hjemme og tenker at du er en stor dramatiker akkurat, men når du får en sånn forespørsel vil du jo prøve deg likevel, sier han.

– Hva er det med tekstene – og musikken til John Olav Nilsen som appellerer til deg? – Det er noe intuitivt og emosjonelt med sanglyrikken, noe som ofte har en tendens til å forsvinne når man forsøker å sette ord på hva det er. Men hvis jeg skal prøve så er det vel noe i Nilsens tekster som handler om det sårbare i mennesket og menneskets potensial til å både stige og synke i møtet med verden. Vi har mange av de samme referansepunktene, sier Grytten, som blant annet deler sin kjærlighet for det britiske bandet The Smiths med Nilsen.

Inspirert av TV-serie I forberedelsene fram mot premieren på Sånne som oss har det vanskeligste vært å integrere musikken på en naturlig måte. Grytten og regissør Lasse Kolsrud visste godt hva de ønsket når de arbeidet med å få musikk og handlig til å gli over i hverandre. Men det er ikke en musikal, understreker Grytten.

– Hvorfor skal folk bryte ut i sang, hva gjør at man skal ha musikk der? Det var spørsmål vi måtte stille oss. Man går inn og ut av det sosialrealistiske dramaet og sangene blir en videreføring av handlingen. Jeg har vært inspirert av britiske TV-serier som for eksempel The Singing Detective, sier han.

Bikubesong Det er ikke første gang Grytten og Kolsrud samarbeider og det er ikke første gang noe Grytten har skrevet settes opp som teater. For flere år siden hadde Kolsrud et sterkt ønske om å lage teater av romanen Bikubesong. Kolsrud skrev manuset mens Grytten var konsulent. I 2003 var det premiere på Bikubesong på Det norske teatret. Det ble en publikumssuksess. – Jeg hadde ikke tenkt på at romanen kunne egne seg som teater. Kolsrud måtte finne et fortellergrep som kunne binde teaterstykket sammen og løsningen ble at en av karakterene, M, som er en Smiths-fan, hele tiden kommer tilbake og synger sanger som er utgangspunkt for de andre historiene som fortelles, sier han.

Foruten M, var flere av skikkelsene fra romanen til stede i teaterversjonen. Handlingen utspiller seg i flere leiligheter i en murbolig i Odda og livene til bygdeoriginaler, vanlige arbeidsfolk og direktører veves inn i hverandre. -Å se forestillingen bli til var fascinerende. Når man ser bort fra hvorvidt noe er bra eller dårlig teater, så er det noe spesielt med den kollektive arbeidsinnsatsen. Det er en hel teatermaskin med folk som bidrar med det de er best på: skuespill, lyd, lys, musikk. Noen ganger kan folks beste bli drit, sier Grytten og ler: – Men det at de kan gjøre det de er best på sammen, det er det noe fint ved uansett.

Romaner og teater Tross sin begeistring for teatermaskineriet, har Grytten ingen markante minner av å ha sett teater da han vokste opp. Han har sett noen forestillinger under studietiden synes han å huske, men det virker ikke som det er noe som har gjort særlig inntrykk på ham. Han er først og fremst inspirert av britisk kjøkkenbenkrealisme og etterstreber den sosialrealistiske tradisjonen, sier han og nevner: – Skuespillene A taste of honey av Shelagh Delaney, Look back in anger av John Osborne. Også er det Sam Shepard – jeg har lest alt av Shepard.

– Hva er forskjellene på å skrive romaner og dramatikk? – Dramaet er mye mer intuitivt. Man kan gå rett inn i situasjonene. Jeg må komme tett på karakterene med én gang når jeg skriver dramatikk og være veldig bevisst på hvem de er. I noveller derimot kan man se karakterene fra avstand over lenger tid. Når jeg skriver romaner må språket hele tiden være godt, det betyr for eksempel at man må skildre en person på en intelligent måte idet han setter seg inn i en bil, sier Grytten og forklarer at han i romanen bruker langt mer tid på å skildre ulike landskap.

Med Sånne som oss føyer Grytten seg inn i rekken av forfattere som debuterer på scenen med dramatikk, både nasjonalt og internasjonalt. På norske scener har man i fjor og i år kunnet få med seg dramatiseringer av norske, så vel som utenlandske romaner og flere forfattere blir også bedt om å skrive teatermanus. Han tror mye skyldes at dramatikerens rolle er forandret. – De store dramatikerne som skulle se og analysere samfunnet har forsvunnet og Ibsen-tradisjonen er vekk. Dramatikerens rolle er overtatt av skuespillere og regissører, men de kan ikke skrive og jeg tror det er derfor man ser tendensen der romaner blir teater. Skuespillere og regissører leter etter en dramatiker i romanforfatteren. Teatret har litt dårlig selvtillit og ser etter den kraften og autoriteten romanforfatteren har i det offentlige og vil gjerne ha litt av den.

– Men er det ikke et problem at teatret har så dårlig selvtillit? – Jo, man kan være kritisk til dette. Jeg har alltid tenkt at kunstarter er i dialog med hverandre, slik jeg har vært i dialog med musikk, film, malerier, når jeg skriver. Den redselen for å ta i noe som er i en annen sjanger, som finnes i visse deler av teatermiljøet, er begrensende. – Hva er det da teatret har som romanen ikke har? – Det direkte møtet med publikum. Teatret kan du ikke ta med deg, du kan ikke legge det fra deg. Det er noe som skjer her og nå, som du må forholde deg til idet det kommer mot deg, med mindre du bestemmer deg for å forlate salen. Man kan jo på sett og vis oppnå det noe liknende som romanforfatter gjennom opplesninger, men det er likevel ikke helt det samme, sier Grytten.

Han er begeistret for det interaktive i teatret, bevegelsen mellom dem som ser på og dem som agerer. Han tror at det er noe romanen mangler og at den derfor har en lenger vei for å treffe smertepunktene hos folk, både det såre og det fine.

– Har du noen tro på romanen? – Nei, sier han og ler: – Romanen kollapser hele tiden under vekten av sin egen ambisjon fordi den skal romme alt mulig og tematisere noe stort og ofte fungerer det ikke. Jeg synes novellen og dramaet er mer inkluderende former.

– Du har skrevet mange noveller i løpet av forfatterskapet ditt – tenker du på deg selv som romanforfatter eller novelleforfatter nå? – Jeg har alltid sett på meg selv som novelleforfatter og jeg liker best å skrive noveller. Flere av bøkene mine er gitt ut som romaner, men jeg ser dem som noveller, sånn som min siste bok Brenn huset ned. Den kan leses som fem noveller. Det er ikke bestandig forlaget og jeg har vært like enige. Han vet ennå ikke hva slags betydning dramatikerdebuten vil få for forfatterskapet hans. – Det har jeg ikke hatt noe særlig tid til å tenke på. Jeg vet ikke ennå. Men jeg har fått et par nye ideer.