Steppeulven, Sør-Trøndelag Teater, 2017, foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Hvorfor stepper ulven?

Sør-Trøndelag Teater får oss til å le, men glemmer det viktigste.

Etter en lang og arrig resepsjonshistorie, ikke minst fra fagfeller i Tyskland, fikk Hermann Hesse og Steppeulven en voldsom popularitet med 68-generasjonens anti-autoritære motkultur. For hvem var ikke fremmedgjort post 2. Verdenskrig, slik Hesse var det etter den første? Hvem følte seg ikke dratt mellom (små)borgerlige idealer og ambisjoner, og drømmen om naturen, dyra og det egentlige? Og hvem ville ikke – måtte ikke! – prøve å finne seg selv i grenseoppgangen mellom konservativ fedrekultur og en ny verden motorisert av atomtrusler, opprør og et helt nytt sett med frihetsmarkører; p-piller, syre, likestilling? Ikke få.

Hermann Hesse hører med blant Tysklands mest leste og hyppigst oversatte forfattere. Suksessen kom seint, men den kom sterkt når samfunnsmoralen endelig begynte å forstå Hesses kulturelle ubehag, personlige krise og følelse av utenforskap.

Og Hesses ubehag, som projisert over på Steppeulvens hovedperson Harry Haller, ja det er åpenbart ikke utdatert materiale. Men så er spørsmålet: hvem skal settes til å føle ubehaget i vår tid slik at det oppleves sant, relevant og troverdig? Og ikke minst, hva skal ubehaget dreie seg om? Egentlig?

Steppeulven, Sør-Trøndelag Teater, 2017, foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Inn i en fristende finurlig scenografi signert Signe Becker – dyrebåser med sivilisert stakitt imellom, og frukt og kniver dandert langs gjerdeskiene – kommer den ene delen av Steppeulven etter den andre: Herbert Nordrum, Ole Johan Skjelbred og Kjersti Tveterås. Eller Harry, Harry og Hermine. De kommer med varulvske gebiss satt inn i overmunnen og utilfredsstilte lyster smurt tjukt utenpå. Det er sannelig ikke lett å passe inn, finne nærhet og samhørighet, og Hermine siterer Haldis Moren Vesaas med dyp dyrestemme: ”Kom inn! Kom inn til mi inste grind!” etterfulgt av et langtrukket ”aaauuwww!!” idet hun setter seg fast på stakittet i forsøket på å klatre over. Og rundt om, i hver sin bås, står navnebrødrene og prøver å finne meningen de også. Det er vanskelig.

Denne første delen av Sør-Trøndelag Teaters Steppeulven er ekstremt morsom: Tveterås’ siterende, gjerdeklatrende Hermine, Skjelbreds dypt konsentrerte, gitarspillende Harry og Nordrums febrilsk epleknaskende variant over samme tema. Alle dyriske, nevrotiske, søkende. Noe finnes utenfor dem selv og disse begrensende gjerdegreiene? Og så finner de hverandre: ”Heter du også Harry?” Hæ? Jøss! For et sammentreff?! Lettelse i gruppa.

Ikke minst, og med forelegg i boka, når stykket nye humoristiske høyder når alle etter tur setter seg på en krakk for å fris fra sine ubehag: ”Du trenger faste rammer!” Sier terapeutene. ”Å, ja snakk hardt til meg,” gisper den terapitrengende. Enda et nikk til Hesse som var dypt inne i psykoanalysen, og som gikk i terapi selv.

Og slik fortsetter det. De tre finner hverandre i den manglende evnen til å passe inn i et konformt samfunn. ”Jeg var bare så mørk, liksom!” sier Harry/ Skjelbred. Sier at han gjorde som den sosiale koden tilsa i akkurat dette selskapet – nei han klarte ikke å oppføre seg fritt – men at han hadde ”ulv! i øynene.” Ny bølge av kollektiv gjenkjennelse over hvor patetiske og ryggesløse de er. Og så synger de, så stepper de, (ja de stepper), og så bølger ubehaget opp på nytt.

Alt dette er meget vel og bra som morsomme enkeltscener i en forestilling improvisert frem under regien til Espen Klouman Høiner (også et av teatergruppas faste medlemmer). Det er scenografisk godteri for øynene og vellyd i ørene. Men mangler det ikke en ting? En helt sentral komponent? Jo. Jeg skjønner ikke hvem denne ubehagsridde trippelkarakteren er. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Sagt enkelt mangler stykket en oppdatert og tydelig samfunnskontekst utover Hesses bok og resepsjonshistorie. Slik ender jeg opp med forstå Steppulven som en rent scenisk og humoristisk lesning av Hesses bok, istedenfor et oppdatert forslag på hvem eller hva Steppeulven er .

Steppeulven, Sør-Trøndelag Teater, 2017, foto: Signe Fuglesteg Luksengard.

Stykket mangler også de politiske undertonene som pressemeldingen lover. Særlig hadde jeg forventet å finne igjen en tematisering av kjønnsroller med et ord som hen flittig bakt inn i beskrivelsen. Tilbake i stykket er imidlertid ordvalget ikke nevnt. Så får en anta at det er et pragmatisk valg for å få tre kropper med ulikt kjønn til å bli til én ulv, heller enn en politisk kommentar. Helt fint, men enda en detalj som gjør at jeg lurer på hva Sør-Trøndelag Teater egentlig vil si. Hvorfor er boka viktig akkurat nå? Og en annen ikke ubetydelig detalj: hvorfor stepper ulven?

For steppeulven, eller steppeulvene, stepper. Et underholdende enkeltgrep, men så var det motivasjonen igjen: levendegjøre et ordspill? Ironi? Eller en av ulvens ulike måter å komme ut av seg selv på? Vanskelig å si.

Til sist lurer jeg også på hvorfor stykkets nest siste scene ikke får lov til å bli stående som en verdig avslutning: et halvt gjennomskinnelig plastdekke som blåser – svever – som en manet over bakveggen etter at Harry/Hermine har forsøkt å bryte ned fysiske gjerder og psykiske stengsler. Det føles nytt, det er ekstremt vakkert og er akkurat passe sårbart og ambivalent. Men er det slutten? Nei. Rett før slutten kommer en brigade amatørsteppere for gjøre et finalenummer sammen med de nå ikke lenger fullt så ensomme og fremmedgjorte ulvene. Om det er derfor de kommer? Happy ending? Morsom ending? Jeg vet ikke. For meg devaluerer sluttsatsen kimen av alvor som tross alt finnes, og som er interessant hver gang den svømmer opp til overflaten.

Slik, ved slutten av stykket, sitter jeg igjen med en lei følelse av at vi verken har kommet så mye nærmere ulvens, bokas eller stykkets inste grind. Eller sagt på en annen måte, jeg er usikker på om den innerste Steppeulv-grinda finnes. Og om den ikke gjør det, hva er vitsen da?

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER