– Hva er de økonomiske konsekvensene av samarbeid mellom teatrene? Sparer vi penger, tjener vi mer? Og kunstnerisk er det utviklende og blir resultatet bedre? Hva med kompetansen i teatret – lærer vi noe, noe som er godt og viktig for oss? Hva med kunstneren selv, spør Terje Lyngstad i dette intervjuet.
Hvorfor samarbeider vi egentlig?
Publisert
5. januar 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av
Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hvorfor-samarbeider-vi-egentlig/
Teatersjef Terje Lyngstad gjør seg noen tanker om de mange samarbeidsprosjektene i teater-Norge. – Det er ikke pålagt, men vi blir sterkt oppfordret av politikerne.
Lyngstad, som til daglig leder Sogn og Fjordane Teater, har helt fra han tiltrådte stillingen for 8 år siden vært opptatt av samarbeid mellom teatrene.
— Jeg var ivrig på å samarbeide og jeg ønsket å knytte til meg kontakter som kunne gjøre at vi fikk til samarbeid. Samtidig var jeg veldig bevisst på at samarbeidet måtte være godt forankret. Det må stå på solide kunstneriske og økonomiske bein – og flere publikummere skulle få se stykket på grunn av samarbeidet.
Ulike motiver Men Lyngstad opplever at motivene for samarbeid har forandret seg. I statsbudsjettet for 2012 stor det eksplisitt at deler av støtten for noen teatre var avhengige av at visse samarbeidsprosjekter blir gjennomført. Lyngstad stiller noen grunnleggende spørsmål ved samarbeidstanken.
— Hvorfor samarbeider vi? Er det fordi det vil gjøre det kunstneriske resultatet bedre enn om vi hadde gjort det alene? Det er vel det ideelle målet. Eller er det fordi det vil gi produksjonen et større publikum? Det er også et rimelig ideelt mål. Eller er det fordi det er strategisk viktig av andre årsaker, for eksempel at det ser bra ut i årsmeldingen, for å tekke departement og politikere – altså et ikke fullt så ideelt mål?
Teatersjefen lar det skinne gjennom at han opplever at den sistnevnte beveggrunnen stadig blir sterkere.
— Dessuten må vi stille oss spørsmålet om samarbeid gir oss mer teater eller om vi bare får det samme teatret, men for flere folk? Er det viktig å vise en forestilling i to fylker i stedet for ett? Fra politisk hold får en inntrykka av at flere publikummere på liv og død skal se stykkene, men kanskje er ikkie det så viktig.
Ta vare på kundene du har Lyngstad forteller at hans teater har mellom 10 og 15 % av fylkets innbyggere innenfor dørene i løpet av et år.
— Det er veldig bra. Kanskje vi skulle bry oss mer om dem. På 2000-tallet var jeg banksjef, og da hadde banken et slags mantra: ”Vi skal ta oss godt av de kundene vi har, ikke av dem vi ikke har”. Du må bruke mer ressurser på dem som allerede er hos deg. I bankvesenet er dette en innarbeidet holdning, men vi skal hele tiden være så opptatt av dem som ikke går på teater. Jeg vet ikke om fotballklubbene vil ha inn dem som ikke er interessert i fotball og som sitter på stadion og kjeder seg.
Noen av teaterkritikerne som reiser rundt i hele landet og anmelder oppsetninger mener at mye er for likt i teater-Norge. Kan det blir enda likere om alle samarbeider?
— Vi må stille spørsmålet om hva slags konsekvenser samarbeid kan ha for teatrets egenart. Vil bumerket som teatersjefen setter på teatret falme når produksjoner på repertoaret hans også står på et annet teaters repertoar? Kanskje vi skal være mye tydeligere på å si at vi ikke skal samarbeide, finpusse på vår egenart og egen profil og heller være i konkurransemodus?
Lyngstad forteller at han også har hatt gleden av gode samarbeid.
— Vi har gode kunstneriske krefter i nabolaget som hadde et fint prosjekt og spurte om det var interessant for oss. Og det var det. Her var motivasjonen innholdet. ”Urmakarens Hjarte” er nyskrevet dramatikk for barn og unge, en spennende tekst av høy teatralsk kvalitet. Dette var et perfekt ekteskap mellom et produksjonsselskap (Sandsun/Lie, red.anm.) som får støtte til å lage, ikke spille, og oss, som nå tar stykket ut på turné, for det er vi gode på.
Ubalanse Men for ofte har teatersjefen opplevd samarbeid som ikke fungerer.
— Det oppstår en ubalanse. Av de som samarbeider er gjerne den ene parten mye større enn den andre. De økonomiske vilkårene kan være helt forskjellige, bedriftskulturen kan være ulik. Da blir det ingen balanse i forholdet. Målsettingene er ofte ulike hva det økonomiske og kanskje også det kunstneriske angår. Og da blir det såpass komplisert at gevinsten blir mindre enn støyen som oppstår.
Har du noen konkrete eksempler?
— Når to teatersjefer skal samarbeide og skriver kontrakt om en produksjon, skal begge mene noe om tekst, scenografi, regivalg og så videre. Hva skjer om de blir uenige? Hva slags mekanismer slår da inn, hvem skal bestemme? Hvem skal betale hva, hvor blir det produsert, er det faste eller variable kostnader som skal dekkes? Dessuten: Hvis vi skal spille en forestilling i samarbeid med et annet teater, medfører det en mye lengre turnéperiode i et annet fylke. Det betyr at vi ikke kan produsere med egne folk, og det får konsekvenser inn i det regulære repertoaret. Har man ikke gode kontrakter, kan der skjære seg veldig raskt.
Teatersjefen er dessuten opptatt av hvilke konsekvenser samarbeid kan ha:
— Hva er de økonomiske konsekvensene? Sparer vi penger, tjener vi mer? Og kunstnerisk – er det utviklende og blir resultatet bedre? Hva med kompetansen i teatret – lærer vi noe, noe som er godt og viktig for oss?
Hva med kunstneren? Og ikke minst: Hva betyr det for kunstneren, undrer Lyngstad:
— Kunstneren er på den ene siden svært opptatt av at forestillingen skal bli vist til flest mulig, og er derfor positiv til samarbeid. På den andre siden kan han få færre oppdrag så lenge teatrene nødvendigvis må prioritere ned å gjøre nye produksjoner om de skal prioritere å utvide spilleperiodene for enkelte produksjoner når all teknisk kapasitet er utnyttet. Derfor kan kunsteren være negativ til samarbeid.
