S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Berit Rusten – 10. mars 2015

Hvorfor forble "Påfuglen" en påfugl?

Romfolk, tiggere Foto: Wikimedia Commons


Publisert
10. mars 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt

Påfuglen – en urettferdig musikal av Tyra Tønnessen og Jovan Pavlovic ble spilt på hovedscenen på Trøndelag Teater fra 23 januar til 25 februar.

Anmeldelsen på scenekunst.no av Hjørdis-Linnea Myhre kan du lese her.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hvorfor-forble-pafuglen-en-pafugl/
Facebook

INNLEGG: Hvordan vise fram romfolks situasjon på scenen? I forestillingen Påfuglen gjorde Trøndelag Teater, til tross for gode hensikter, ingenting annet enn å reprodusere eksisterende stereotypier, mener Berit Rusten. Hun drøfter her hvordan det kunne vært gjort.

Lørdag 21/2 2015 så jeg Påfuglen på Trøndelag Teater. Mange bekjente hadde anbefalt denne forestillingen med entusiasme. Selv var jeg interessert i å få den med meg, da temaet dreide seg om romfolkets situasjon. Det var mye med forestillingen, utover viljen til å ta tak i et politisk betent tema, som jeg likte. Scenografien, som også aktivt ble brukt som objekter. Kontorlandskap. Søppeldynge. Snøkledde landskap. Vinger. Musikken (ikke så mye sangen). Selvironien. Fornøyelige dyreskikkelser. Etc. Men, forestillingen betok meg ikke. Jeg ønsker så gjerne at den skulle ha gjort det og derfor føler jeg behov for å finne svar på; hvorfor ikke?

Aktuelt tema Romfolkets situasjon er et aktuelt tema relatert til regjeringens nylige lovforslag om nasjonalt tiggerforbud. Personlig har jeg, gjennom Panter Tanter Produksjoners ulike produksjoner relatert til romfolket, fra 1998 til 2007, vært dypt engasjert i dette folkets situasjon. Jeg hadde forventninger til at jeg ville få ny input, blant annet fordi Jovan Pavlovic de seneste årene har vist engasjement for romfolket. Han er musiker i forestillingen og medforfatter av manus. Jeg er, etter å ha sett forestillingen, usikker på om hans intensjon med stykket er den samme som den “Kosovos Bob Marley”, sangeren og skuespilleren Bajram Kafu Kinolli uttrykker: «Som Mahatma Gandhi mener jeg at enhver endring du ønsker skal skje, begynner med deg selv. Det at jeg, som rom eller sigøyner, eller hva en kaller det, fra Kosovo, er blitt en del av Tutti Serbia er en stor og ikke selvfølgelig ting. Jeg har tatt et valg fordi jeg først og fremst elsker musikk, deretter elsker jeg folk. Vi er folk som lager musikk, ikke folk som kriger mot hverandre».

Situasjonen til romfolket har, i perioden fra 2008 til i dag forverret seg eksplosivt. I 2007 ble Romania med i EU og etter dette kom romfolket som tiggere til vest-Europa, blant annet Norge. Deres situasjon ble synlig i gatene i Norge. Rasistiske holdninger, som Panter Tanter Produksjoner løftet frem i sine prosjekter av og i samarbeid med romfolket, som noe som i hovedsak hadde skjedd, er i dag igjen åpenbart reelle. Romlandsbyer brennes i det gamle Jugoslavia, romfolk utvises en masse fra Frankrike og i Norge ønsker den blå blå regjeringen å straffe de som hjelper.

Gammel problematikk I Trondheim ble det allerede sommeren 2008 satt i gang en skammelig underskriftskampanje. Byavisa skriver 1/7 2008 om Gerd Werkland, som samlet inn 3000 underskrifter for å få tiggerne ut av byen. «Jeg er lei av at tiggerne forsøpler bybildet med plastkopper og aggressiv tigging», sier Werkland. Hun er overbevist om at tiggingen er organisert. Hun sier også at hun har hørt mange historier om hvordan folk opplever tiggingen som ubehagelig. «Tiggerne kan komme hit til Norge og få tusenvis av kroner i sosialstønad og i tillegg få bostøtte, har NAV opplyst på spørsmål fra meg. Helt forferdelig».

Jeg håpet at Påfuglen skulle ta oss videre i debatten. Vise oss hva som har skjedd siden 2008. Ta opp problematikken rundt fri flyt av arbeidskraft fra EU-land og avsløre hvordan Romanifolket diskrimineres i NAV-systemet. Filosofere rundt spørsmål om hvordan penger øremerket støtte til romfolket brukes. F.eks har Bymisjonen og Redd Barna i Trondheim fått penger for å tilby overnatting. Hvordan anvendes disse pengene? Knuse mytene som gir grobunn for rasismen mot romfolket. Jeg håpet at Påfuglen skulle gå skarpere inn på hvordan ansvaret for å gjøre noe politisk og i byråkratiet skyves rundt og rundt. Jeg drømte om skisser av lekne standpunkter, som kunne inspirere til ny tenking, utover individfokus, rundt problematikken av mer politisk karakter.

Jeg opplevde at Påfuglen reproduserer diskursen. I Klassekampen 25/2 2015 skriver Magnar Fjørtoft Engen, i essayet Det konservative spøkelse: «Kunsten er blant de mest effektive leverandørene av det konservative tankegodset/…/ Likevel har de fleste av oss en slags ryggmargsrefleks som sier at kunst er radikalt, i hvert fall hvis vi ser bort fra de klassiske institusjonene som reproduserer kanoniske kunstverk».

Påfuglen, Trøndelag Teater. Foto: GT Nergaard

Den gode hensikt I henvisningen til ryggmargsrefleksen tror jeg Magnar F. Engen tenker at det ligger noen illusjoner. Men, kunsten er ikke nødvendigvis radikal, i betydningen at den peker mot endring, selv om teaterstykket er nyskrevet og skapt i den gode hensikt. Dette stykket er nettopp det. Nyskrevet. Skrevet i den gode hensikt. Men, hva formidler stykket?

Det er Tyra Tønnesens som har skrevet manus og hatt regien. Kanskje valgte hun å fremstille tematikken relatert til eventyrform og dyreverdenen ut fra følgende: "En siste form, som er inspirert av Grotowskij, er å improvisere hendelsen som dyr. Nora er for eksempel helt konkret ekornet og Thorvald er ørnen. (Nora og Thorvald fra H. Ibsens Et dukkehjem, min anmerkning). Jeg vet at alt dette kan virke ganske barnslig, men på et visst plan er vi jo barn og dyr og kroppens språk er mer basalt enn ordenes raffinerte kommunikasjon." (s.10 i Tyra Tønnesens doktordisputaspresentasjon).

I Påfuglen møter vi de vakre og staselige påfuglene i Fugleland. Påfuglene er en omreisende og fattig fugleart. De forfølges av den slemme Gribben. Han vil utvise disse løse fuglene som har tilhold på en søppelplass. Påfuglmamma reiser til Hundeland i et forsøk på å skaffe penger til å kjøpe hus. I dette kalde landet ender påfuglen opp som gatetigger. En gjenkjennelig fortelling.

Romfolket som objekter En annen scenekunstgruppe som har løftet frem romfolkets situasjon i Norden er scenekunstgruppa Institutet, i Malmø. Denne gruppa stilte ut to romfolk, Luca og Mercela, i Malmø Konsthall. Romfolkene fikk penger for å bli stilt ut. De satt i tiggerposisjon og skulle ikke snakke. Spørsmålet som publikum måtte forholde seg til, var: «Hva gjør det med en som normalt oppfatter seg som humanist, kanskje til og med venstreorientert, å gå forbi tiggerne»? (Anders Carlsson, Klassekampen 17/2 2015)

Her blir romfolket fremstilt som tydelige objekter. I Påfuglen er de dyr som spilles av skuespillere. I begge produksjonene er det ikke gitt rom for romfolket som subjekter for egen fortelling. Intensjonene har vært, ifølge Tyra Tønnesen og Jovan Pavlovic, at de lager et stykke om rettferdighet og urettferdighet for barn og familier, med humor og problemstillinger for store og små. «Vi har brukt mye tid på å snakke om viktige ting, om hva som er rettferdighet og urettferdighet», sier Marianne Meløy. Spørsmålene om rettferdighet og urettferdighet, som i Påfuglen stilles av fuglene eller hundene, virker å være stilt av «oss», representert ved ensemblet. Det appellerer også til oss som publikum at barnets naivistiske spørsmål får mye plass. Kanskje er det på grunn av formspråket, men det kommer ikke frem om romfolket selv har fått tid og rom til å stille spørmål. Fokus eller speilet som stilles opp mot publikum, virker å passe i et bilde «vi» har av tematikken.

Sjangervalg I Trondheim finnes romfolket på gatene, som tiggere, som aktivister som selger Folk til Folk, som musikere osv. For å skape et rom for deres stemmer, for å gjøre deres fortellinger synlige, kunne Trøndelag Teater og de engasjerte aktørene ha valgt en annen sjanger enn eventyrets. F.eks: Nydokumentarismen. Dokumentarteatertradisjonen går tilbake til Erwin Piscators anvendelse av realitetsfragmenter i episke, modernistiske stykker. I dag snakker man om nydokumentarisme. Med nydokumentarismen går man bort fra at materialet presenteres av skuespillere som representerer protagonisten. I stedet fremstiller aktørene på scenen seg selv. De formidler sine fortellinger, som eksperter, eller som Kjersti Hustvedt betegner dem, som hverdagseksperter. I den nydokumentariske tradisjonen finnes flere retninger, der hverdagsekspertene har ulike rom og funksjoner. Å anvende dem betyr en balansegang mellom hensynet til de medvirkende og presentasjon av noe autentisk og interessant for et publikum. Gjennom bruk av hverdagseksperter i en iscenesettelse, oppleves en sannhetsgranti. Effekten av aktørene som sannhetsvitner kan gi noe interessant og autentisk til publikum. Kanskje også presentere nye perspektiver, for oss, fra de andre!

Tyra Tønnesen og ensemblet har nok snakket med romfolket i researcharbeidet (intervju, video etc). Om resultatet av disse samtalene hadde blitt presentert som et grep, på scenen, ville romfolket fått et rom å uttrykke seg i, på egne premisser. Kanskje ville fortellingene de kunne kommet med, brutt den stereotypiske fremstillingen som Påfuglen gir.

Edward Said Studier av Edward Saids Orientalism er et must, for alle som vil sette seg inn kultur/teater/samfunn relatert til «de andre». Han viser hvordan vesten, «vi», har skapt resten, «de andre», i vårt bilde. Automatisk, om vi ikke er svært bevisste, skaper «vi» stereotyper av «de andre». Påfuglen er stereotypisk. Gadje, «vi», blir fremstilt ensartet, i beige frakker. «De andre», romfolket, blir fremstilt i fargerike kostymer – og så synger og danser de så livlig!. Romanimusikken er en rød tråd i forestillingen og danner en stemningsfull helhet. Musikken til romfolket har alltid vært det som «vi» liker og fascineres av!

Uttrykker denne stereotypiske fremstillingen noe om researcharbeidet? Om viljen til å gi rom for romfolket som subjekter? Skuespillere og musikere har bidratt til å utforme historien og karakterene, ut fra hvilket materiale? Mainstreaminfo, der man har sittet ved et bord og snakket om «dem», eller feltarbeidresearch, der «de andre» har fått snakke?

I Frelsende tanter og romanifolket skriver jeg, på vegne av Panter Tanter Produksjoner (PTP), i forbindelse med den første performancen PTP gjorde i samarbeid med Rom-folk, Lungo Drom i 1999: Vi leter etter ideelle saker. Vi klamrer oss fast til noe vi trenger i livene våre. Vi tror det vil bli fargerikt og eksotisk…

Veldig raskt lærte vi, av de andre, at: Mitt folk kjenner ikke eksotiske retter. Mitt folk spiser halvråtne poteter.

Veldig raskt erkjente vi, at konsekvensen av det vi lærte av dem, var at vi måtte engasjere oss politisk i deres situasjon. Vi sto derfor i spissen for å etablere Romani Kultur Bevegelse (RBK) og 8. april 2000, på Romanifolkets internasjonale dag, fjernet RBK et skilt på en campingplass på Koppang der det sto: "Reisende har ingen adgang." (Reisende er en betegnelse på romfolket). RBK tok opp asylsituasjonen for romfolket. (Dette var før Romania og andre tidligere "jernteppeland" ble med i EU). Vi opplevde at prosessen med å gi romfolket et rom innenfor scenekunstuttrykket, som subjekter i egen fortelling, var krevende. Slitsomt. Utfordrende. Det ga ingen kunstnerisk anerkjennelse, f.eks. i form av støtte fra Norsk Kulturråd. Men, fordi romfolket ble subjekter i researcharbeidet, føltes det som om vi var forpliktet til å engasjere oss politisk i romfolkets situasjon. Enøyd og solidarisk.

Påfuglen, Trøndelag Teater. Foto: GT Nergaard

Looking for courage Det motsatte av dette er om et tema fremstilles som komplekst og ballene kommer fra alle retninger, i form av ironi og sjølironi. Det er dette «vi» liker. Det gjorde det i høyeste grad i Påfuglen. Det er mange artige «gags», tatt fra revyformen. Hjørdis-Linnea Myhre skriver i sin kritikk på scenekunst.no: " /…/Vi kjenner oss igjen i de «like, men unike» Labradorene som trofast står i busskø med Starbucks-koppen i hånda, på vei til et viktig møte i den viktige jobben sin. Det trauste og flittige i det litt for kalde samfunnet er formidlet med vidd og varme, og nordmenns særegenhet er tatt på kornet. For Påfuglen gir ikke noen løsning eller forklaring på problematikken som behandles. Snarere virker det som intensjonen er nettopp å peke på og løfte fram en samfunnsutfordring, vise hvor kompleks den er, og forhåpentlig vekke både latter og refleksjon».

I den Danske Scenekunstskoles prosjekt Looking for courage pekes det på individets kraft og Danmark (og følgelig også Norges) posisjon, som et land i utkant av virkeligheten. Individets kraft. Da må vel et stort teaters engasjement kunne gi effekt? Eller duller vi oss fortsatt inn i et skuldertrekk om at kunsten ikke kan eller skal spille noen rolle i samfunnsdebatten. At kunsten, i alle fall den som presenteres på institusjonene, kun er blott til lyst? Danmark. Norge. Forsteder til virkeligheten. Kanskje er dette en årsak til en uvilje mot tydelige svar og moral i form av standpunkt i scenekunsten. I en kommentar i Klassekampen til en anmeldelse av Vi tygger på tidens knokler på Nationaltheatret, skriver Nina Ossavy 20/2 2015: «Det er ikke første gang jeg leser en anmeldelse som oppgir fravær av svar som et pluss for et scenisk verk. Lignende formuleringer kan være: «det er en styrke for forestillingen at den ikke kommer med svar». Hun avslutter sitt innlegg: «/…/jeg ber anmelderne om å ta en runde med seg selv neste gang de tenker å skrive noe i retning av at det er en styrke for forestillingen at den ikke kommer med svar. Kanskje kan det hjelpe kunstnerne til å tørre å uttale seg og tørre, om det er det de vil, å ta stilling til ulike samfunnsrelaterte problemer i sine verk.»

Det kreves mot Om temaet bare reproduseres, gies en påfugldrakt, som kan taes på når man sitter i godstolen, er det en politisk formidling på «det etablertes premisser». Det krever ikke mye mot. Norske kunstnere, scenekunstnere, som ønsker å uttrykke et radikalt politisk engasjement rundt et tema, må øve seg på å være modige. Modige, overfor anmeldere, publikum og økonomiske rammevilkår.

Relatert til romfolkets situasjon er tida overmoden for å vise mot, fra oss scenekunstnere. For, anno 2015 er romfolket fortsatt usynlig. Fortsatt stemmeløst! På scenekunstfeltet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no