Hvorfor er det ikke plass til ikke-kommersiell kunst i Kristiansand?

Alt ligger til rette for at Kristiansand kunne hatt et spennende fritt scenekunstmiljø i utvikling, så hvorfor er det ikke sånn? Og hvorfor kommer ikke utdannede scenekunstnere tilbake?

Det mimres stadig blant aktører i kulturlivet i Kristiansand tilbake til en tid på begynnelsen av 2000-tallet, da håpet om gode vilkår for kunst og kultur ble manifestert i stiftelsen Cultiva. Det ble gått høyt ut, Kristiansand skulle bli Kulturbyen og trekke til seg den kreative klasse, som skulle gjøre byen attraktiv å bo i. Det skulle være kunst -og kulturopplevelser på hvert gatehjørne. Men det har blitt skrevet nok om hvordan Cultiva feilet i å innfri løftene til kulturlivet, ble farget av politisk innblanding fra høyre, og falt i klørne på endimensjonal tankegang om inntjening. Cultivas nye strategi går nå ut på å satse på kunst og kultur for barn og unge, en strategi det er vanskelig å argumentere imot. Kristiansand skal bli ”Barnas by”, i tillegg til Dyreparken og Sabeltannimperiet, som blir brukt som markedsføring av byen. Denne strategien har lagt føringer for hva slags kunstuttrykk som skapes på Sørlandet. Diskursen rundt privat-offentlig-støttet kulturliv gjennomsyrer byens generelle kulturpolitikk.

Kildenkonferansen Kildenkonferansen går nå av stabelen 27. april, der Cultiva har tatt initiativ til å invitere til et møte mellom næring og kulturliv med foredragsholdere fra opplevelsesindustrien. Overskriftene til denne konferansen er: ”Hvordan bygge en landsdel”, ”Hvordan investere i barn og unge”, ”Næring og sponsing”. Denne lingoen der man blander investering i barn, og tanker om inntjening rundt barn og kultur gir en vond smak i munnen. Litt som det som møter en i inngangspartiet i Dyreparken, der overpriset Sabeltann-merchandise fra Kina fallbys barn. Entreprenøren bak Sabeltannsimperiet er også invitert som foredragsholder på Kildenkonferansen og nevnt i programmet som ”barnas favoritt”.

Kaptein Sabeltann, Foto: Dyreparken

Det er én ting at barnefokuset legger begrensninger for utvikling av et mangfold av kunstuttrykk, ettersom det er vanskelig å få støtte lokalt til kunst og kultur for andre målgrupper. Men det mest problematiske er at dette kommersielle kunst- og kultursynet sier noe om en oppfatning av barn som konsumenter av kulturindustrielle utrykk. Det er et paradoks at Cultiva støtter opp under Talent Norge, som virker som ”topping av laget”, støtter oppunder Dyreparken opplevelsesindustri myntet på barn, når grunntanken var å jevne ut ulikheter og øke livskvaliteten for innbyggerne i byen.

En tendens er at det satses på ”riktige og viktige” fokusgrupper, hvor kvaliteten på den kunsten som lages for disse gruppene ikke er viktig. Det er her skoen trykker; de som forvalter kulturmidlene i Kristiansand – være det seg Kristiansand Kommune, Cultiva eller Vest-Agder fylkeskommune – har ikke nok kompetanse på kunst eller kultur for barn. Det er ingen i dag som innehar kompetanse på scenekunstfeltet. Barn fortjener også tilgang på ikke-kommersiell kunst og kultur med høy kvalitet. Da må kompetanse inn, scenekunstkonsulent-stillingen, som har stått tom i fylket, må fylles, scenekunstansvarlig i kommunen må heve sin kompetanse, eller levere stillingen over til noen som kan. Det er problematisk at det ikke er forståelse for eller kunnskap om det feltet som ligger mellom institusjon og amatørteater. De forskjellige institusjonene som kan bidra til økt produksjon av scenekunst må dra i samme retning, noen må snakke sammen.

"Denne lingoen der man blander investering i barn,

og tanker om inntjening rundt barn og kultur

gir en vond smak i munnen"

Entreprenørskap Jeg var lenge med på tanken rundt entreprenørskap og møtet mellom kunst og næring. Jeg ser at det ligger et potensial i slike samarbeid. I Kristiansand har jeg vært på flere møter mellom kulturlivet og næringen, og fra ledere i opplevelsesindustrien i Kristiansand har de lokale kunstnerne blitt bedt om å ”tenke mer elg i solnedgang”, og til å la seg inspirere av strandfestivalen ”Palmesus”, som har vært sponset av diverse fabrikanter av dyre biler og alkoholmerker. Det skaper splid når de som sitter med midlene, altså næringen, legger føringene og opererer med høystatus i disse møtene, godt underbygget av kommunen, hvor kunstnere og kulturarbeidere blir oppfordret til å tenke som entreprenører, selge sine ”varer” på næringens premisser. Etter disse møtene er det sjelden konkrete forslag til hvordan man kan skape vekselvirkninger i møtet mellom næring og kunst. Disse møtene virker som en boks kommunen kan krysse av, og skaper enda større avstand mellom den lokale kunstneren og næringslivet.

Det er dyktige scenekunstnere som bor i regionen, som enten har andre jobber i tillegg til den kunstneriske virksomheten, eller jobber andre steder enn Kristiansand. Mange som jobber med kunst og kultur ønsker å komme tilbake til Kristiansand, men opplever at det ikke er plass til ikke-kommersiell kunst og kultur. Det handler også om at kulturhuset Kilden, som har slukt enorme kulturmidler, ikke inkluderer det frie scenekunstfeltet, og skyver foran seg unnskyldninger som at man må lage noe som ”selger”. Jeg tror at man ved å presentere ikke-kommersiell og annerledes scenekunst for folk flest også bygger et publikum. Ved at Kilden mener at det ikke er viktig med alternativ kunst, eller ikke-kommersiell scenekunst, kan også influere publikum til å tenke at det heller ikke er viktig. En by trenger mangfold, og kunst som utfordrer, også for barn. Tanken at man skal tjene på kunst og kultur for barn og unge gjør at det ikke blir mangfold. Hva med de unge voksne? Kulturflukten fra byen kan stoppes med større oppmerksomhet rettet mot de unge voksne.

Kilden kulturhus, Kristiansand

Scenekunstutdannelse En drøm hadde vært om Universitetet i Agder hadde fokusert på å opprette en utøvende scenekunstutdannelse, for å ha en overgang for de lokale unge teater- og scenekunstinteresserte og samtidig bidra til økning av produksjoner og utvikling av Kristiansand som kulturby. Det har blitt foreslått og utredet en slik utdannelse, Kilden og Dyreparken meldte raskt sin interesse i Fædrelandsvennen og validerte verdien av en slik satsning ut i fra inntjeningspotensial. Jeg håper at dette initiativet blir tatt opp igjen, og at den blir stående med fokus på utvikling av eget kunstnerisk ståsted og integritet hos studentene innenfor scenekunst. Ikke som en kyllingfarm for kommersiell kultur.

Behovet for et kompetansesenter for scenekunst på Sørlandet er prekært. Miljøet trenger en motpart til kommersialiseringen av kunst og kultur, et talerør og bindeledd mellom institusjonene, kompetanse innenfor søknadskriving og produksjon, og teaternettverk som når over fylkesgrensene. Dette trengs for å bygge et vitalt scenekunstmiljø, noe som ville kunne bidra til at utflytta kunstnere ønsker å komme tilbake for å jobbe. Samtidig ville byen bli attraktiv for unge nye krefter.

Alt ligger til rette for at Kristiansand kan bli et interessant sted for ny ikke-kommersiell scenekunst, men det trengs en holdningsendring til kunstens egenverdi innenfor de offentlige institusjonene.

Ida Fugli er høgskolelektor i drama og teater og frilans scenekunstner.