Kulturrådet i Mølleparken. Foto: Ilja Hendel

Hvordan skaper og beholder man tillit?

Faglighet og tillit kommer ikke av seg selv, skriver Julie Rongved Amundsen i svar til Kulturrådets direktør Kristin Danielsen.

Jeg setter pris på at direktør Kristin Danielsen i sitt svar til min kommentar «Mister Kulturrådet tillit?» fra 20. januar er eksplisitt på at Kulturrådet mener tillit og faglighet er essensielt for deres virksomhet og at Danielsen avslutter med å si at vi må spille på lag. For disse tingene er vi helt enige i. Kanskje er vi allikevel uenige om hva som er veien til målet.

Historiske endringer som utgangspunkt
Som Danielsen påpeker med grundighet i sitt innlegg, har Kulturrådet gjennomgått mange endringer over lang tid. Kulturrådet har aldri vært en statisk organisasjon, og de siste ti årene har bredden i virksomheten økt veldig. Kulturrådet har nå ansvar for mange oppgaver som ligger utenfor forvaltningen av Norsk Kulturfond. Disse nye oppgavene er blitt tillagt Kulturrådet av Kulturdepartementet. Som en underliggende statlig etat har ikke Kulturrådet eller Kulturrådets direktør noe annet valg enn å ta i mot de oppgavene de blir tillagt av departementet.

Én av de siste betydelige endringene så vi da statsbudsjettet for 2021 ble lagt frem i høst. Da valgte kulturministeren å løfte to scenekunstkompanier inn på statsbudsjettet etter at de har fått støtte fra ulike ordninger i Kulturfondet i årevis. Forvaltningen av dette skal gjøres av Kulturrådet. I tillegg til flere av de tingene jeg nevnte i den opprinnelige kommentaren, er dette én av de tingene som har skapt uro rundt Kulturrådets mandat i det siste. Da jeg valgte ikke å ta med dette i kommentaren, var det fordi jeg tross alt ikke kunne kritisere Kulturrådets ledelse for denne utviklingen når den er en del av en ønsket kulturpolitisk utvikling fra Kulturdepartementet. På mange måter er denne siste beslutningen bare én av mange i den utviklingen vi har sett de siste ti årene der Kulturrådet får flere og flere forvaltningsoppgaver.

Økningen av oppgaver utenfor Kulturfondet har gitt oss begrepene «fondslinje» og «direktoratslinje» når vi har hatt et behov for å skille ut hvilken del av virksomheten det er snakk om. Dette skillet har vært betydningsfullt for kunstfeltet fordi Kulturfondet har en helt spesiell rolle i å ivareta kunstnerisk frihet gjennom armlengdes avstand og fagfellevurdering. Kulturrådet ønsker ikke at vi bruker disse begrepene. I notatet fra januar i fjor, som Kulturrådet sendte til Kulturdepartementet, og som jeg siterte fra i den første kommentaren, står det at det skaper «et sterkt og unødig skille mellom ulike deler av virksomheten. Denne inndelingen av virksomheten skaper utfordringer både internt og eksternt.» Men for mange har denne inndelingen skapt trygghet fordi Kulturfondets ordninger har hatt denne ekstra sikkerheten. Når den såkalte direktoratslinjen øker i omfang, skaper det uro fordi mange opplever det som en nedbygging av de funksjonene for maktfordeling, faglighet og habilitet som har ligget til forvaltningen av Kulturfondet. Når man også opplever at sammenblandingen av fond og direktorat er ønsket fra Kulturrådets ledelse, blinker det noen varsellamper. På denne måten har en omorganisering av Kulturrådet både praktiske kulturpolitiske implikasjoner og betydning for den enkelte kunstner eller kompani.

Uavhengig av om beslutningene om endringer tas i Kulturrådet eller i Kulturdepartementet, mener jeg at det er Kulturrådets oppgave å tale kunstens sak og forklare hvordan en sånn endring skal løses organisatorisk. Istedenfor ser vi et organisasjonskart som ikke gir mening for noen utenfor organisasjonen. Jeg ser for eksempel ikke hvordan Kulturfondet skal ivaretas i dette kartet. For til tross for at det er kommet andre oppgaver til, er forvaltningen av Kulturfondet fremdeles en stor del av Kulturrådets samlede oppgaver. I Danielsens argumentasjon virker det som om det er viktigere for henne å nedtone betydningen av Kulturfondet enn å sikre at de mekanismene som har sikret forsvarlig forvaltning beholdes.

Interne og eksterne prosesser
Kristin Danielsen skriver at hun anså omorganiseringen for å være et internt anliggende som ikke ville påvirke finansieringsordningene. Jeg synes det er viktig å påpeke at det er lite som foregår i Kulturrådet som bare kan leses som interne prosesser. Det som foregår i Kulturrådet påvirker et stort nett av kunstnere der mange har Kulturrådet som sin aller viktigste finansieringskilde. Å anse store omorganiseringer som noe som ikke har kunstfeltets interesse, er rett og slett arrogant.

Blant kunstnere er det en bekymring for at omorganiseringen vil gjøre det mindre tydelig hvilke oppgaver som tilhører sekretariatsfunksjonene og hva som er noe annet. De nye oppgavene knyttet til analyse og kultur og næring er derfor i større grad bekymringspunkter enn argumenter for faglig styrking. Det spiller ikke så stor rolle at Kulturrådet driver med kunnskapsproduksjon og analyse hvis man er redd for ikke å møte faglighet når man tar en telefon for å spørre om støtteordninger, rapporter eller utsettelser. I tillegg kommer den aller største frykten: at man ikke skal ivaretas faglig som søker. Utviklingen der direktoratsoppgavene tar større plass organisatorisk bidrar derfor til stor usikkerhet i feltet. Danielsen kan argumentere for at når Kulturrådet først er blitt pålagt disse oppgavene, er de nødt til å organisere seg i henhold til det, men når vi ikke får svar på hvordan Kulturfondet skal ivaretas, kan ikke Kulturrådets ledelse bli overrasket over å møte motstand.

Jeg synes også det er foruroligende at informasjon om at scenekunstkonsulenten forsvinner helt som egen stilling, blir gitt til feltet først i svar på kritikk. Da jeg spurte om dette før jul, var svaret bare at det ikke var bestemt ennå. Dersom det stemmer at det ikke var bestemt da jeg spurte, kunne man lett ha sendt en oppfølgingsepost da det ble bestemt eller man kunne sendt en pressemelding. Det har ikke vært hemmelig at det frie scenekunstfeltet opplever dette med scenekunstkonsulenten som viktig. Ingen er spesielt overrasket over at det viser seg at scenekunstkonsulenten nå fjernes helt og at oppgavene skal fordeles. Det er vanskelig å forstå hvordan en slik fragmentering skal sikre faglighet. Tvert i mot ser det ut som at det henger sammen med at forvaltningen av Kulturfondet mister sin posisjon og status i organisasjonen.

Podkast
Jeg respekterer at Kulturrådet tar selvkritikk på podkastepisoden. Det er fint at de har fjernet den delen der den anonyme profilen får snakke ned en norsk scenekunstner uten at vedkommende får tilsvar. Danielsen skriver at Sløseriombudsmannen har satt dagsorden i Stortinget, og det stemmer jo i den forstand at også stortingspolitikere er blitt inspirert av Facebook-siden. Vi vet også at det er en sammenheng mellom Sløseriombudsmannen og partiet Liberalistene og mest sannsynlig også deler av Fremskrittspartiet. Samtidig betyr jo det at hvis Kulturrådet mente det var så viktig selv å ta debatten om at de ikke burde eksistere, så finnes det representanter for dette synet som ikke er anonyme og som ikke har hets eller sosiale medier som sin primærvirksomhet. Da kunne de også ha invitert fagpersoner eller representanter for andre politiske syn. Dem er det mange av. Det er merkverdig at det utover direktøren selv ikke er noen som er bedt om å argumentere faglig eller politisk for hvorfor vi trenger Kulturrådet. Jeg forstår at denne episoden av podkastserien vil bli plassert i kvoten for at alle gjør feil, og kanskje kommer man ikke så langt med å gjenta at den er problematisk. Men, det store spørsmålet om hvorfor Kulturrådet skal lage en podkastserie i det hele tatt, gjenstår. Den ligger klart på siden av det primære mandatet, og fører til nye spørsmål knyttet til om det skjer en betydelig vektforskyvning som kan skade kunsten og kunstnerne. Det er mange kunstnere som nå frykter at det vil oppstå betydelige interessekonflikter innad i Kulturrådet når de ulike avdelingene styrer mot forskjellige mål. Kommunikasjonsavdelingens ønsker var ikke samkjørt med fagadministrasjonen, og det førte til at forsøket på formidling mistet gangsynet og ikke var kunst- eller kulturfaglig fundert.

Ytringsvilje
Danielsen sier at hun er bekymret for ytringsviljen til norske kunstnere. På et teoretisk plan er jeg enig med henne i det. I et debattklima hvor kunst i så mange tilfeller fører til hets og uthengning, skal det ikke mye til før man tenker seg om en ekstra gang før man utfordrer kroppslige, kunstneriske eller politiske normer. Samtidig har jeg til gode å se at det er tilfelle at kunstnere legger denne typen bånd på seg. Norske scenekunstnere tar scenekunsten fremover i ulike retninger hele tiden, og hvis vi ser bort fra pandemien, er ikke kunsten blitt mindre utforskende eller slagkraftig. Jeg ser imidlertid at det kan være vanskelig å snakke høyt om Kulturrådet. Fordi det finnes en engstelse for hvordan omorganiseringene vil påvirke uavhengigheten til utvalgene, er det flere som er forsiktige med å kritisere Kulturrådet. Jeg er glad for at det er flere som har luftet spørsmål i kommentarfeltene på Scenekunst.no i denne debatten, og håper på at det kan være en mer åpen diskusjon. Det er nemlig veldig viktig at Kulturrådets ledelse setter inn et ekstra gir i kommunikasjonen med feltet. For hvis spørsmålet er hvordan tillit skapes og hva Kulturrådet skal gjøre for å beholde den, da holder det ikke å snakke om historiske linjer og interne prosesser, da er det viktig å lytte og dele. Da er det også nødvendig å ta innover seg de prinsipielle spørsmålene som stilles og forstå hvilken usikkerhet og bekymring utviklingen av Kulturrådet har skapt. Det er det som er å spille på lag.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER