Teatret Vårt i Molde er foreløpig ikke stengt. Forestillingen Sportskoret skal imidlertid bare spilles for ti personer av gangen. Foto: Teatret Vårt

Hvor er debatten om kulturen og koronaen?

Hvilke konsekvenser får nedstengningene på kulturfeltet, og hvilke løsninger bør vi lete etter?

Det hender jeg lurer på om vi er på oppløpssiden av pandemien eller om vi bare er halvveis. Jeg begynner å bli utålmodig og kjenner på at det hadde vært så deilig å vite når koronaviruset skal slutte å være en fare. Samtidig hjelper det å være realistisk. Jeg vet ikke når teatrene og konsertscenene kan åpne igjen, men jeg vet at det kommer til å få langsiktige konsekvenser. Jeg ser ikke bort fra at nedstengningene har vært nødvendige, det aller viktigste er at vi ikke smitter hverandre sånn at færrest mulig liv går tapt. Det er det dette handler om, å verne de som står i fare for å dø dersom de pådrar seg Covid-19. Samtidig må vi være ærlige om hvilke konsekvenser pandemien vil få for kulturfeltet.

Nettopp fordi restriksjonene handler om liv og død og om fellesskap og respekt, følger de fleste av oss reglene regjeringen og byrådene kommer med så godt vi kan. Politisk sett har det kommet noen flere kritiske bemerkninger til regjeringen de siste månedene, men i all hovedsak har vi sett en innstilling om at vi er sammen om å begrense smitten.

Konsekvenser
Vi har også sett en nødvendig vilje til å etterkomme restriksjonene på kulturfeltet. Som jeg har skrevet om før, føltes det veldig trygt å gå på teater hele høstsesongen 2020. Det var mange regler, men de var enkle å forholde seg til, og det var massevis av avstand i alle retninger. Nå er vi midt i den andre store nedstengningen der det flere steder i landet ikke er tillatt med en eneste publikummer. Før jul intervjuet jeg Feil Teater som hadde laget en smittevernsvennlig juleforestilling for barn der fire mennesker fra samme kohort skulle trilles rundt i en interaktiv teaterhendelse. Men samtidig som tusenvis av mennesker samlet seg på kjøpesentrene for juleinnkjøp, fantes det ingen muligheter for å få tillatelse til å spille teater selv etter å ha tatt absolutt alle smittevernshensyn.

Feil Teater er en liten aktør, og disse aktørene står uten vern når arbeidene må avlyses eller utsettes. Men selv om det er grunn til å tro at de store institusjonene overlever økonomisk, er konsekvensene for dem også brutale, og det er ikke usannsynlig at vi kommer til å se ringvirkninger av tiltakene i lang tid fremover. Teatre har lange planleggingshorisonter, det er ikke bare å flytte på et prosjekt. Det får konsekvenser for kunstnerisk utvikling og for de kunstneriske ambisjonene teatrene kan ha for programvalg og produksjon. Det kan også ha alvorlige konsekvenser for rekruttering til alle de ulike yrkene i scenekunstfeltet.

Derfor synes jeg det er veldig stille om hvor alvorlig en forlenget nedstengning vil være for et samlet scenekunstfelt. Kjøpesentrene er fremdeles åpne. Gallerier for salg av billedkunst får også lov til å ha åpent. Det er nærliggende å tenke seg at dette handler mer om økonomi enn om smittevern. Hvis alle butikker stenger vil det ha en så stor innvirkning på landets økonomi at alt kan rase. Det er veldig mange arbeidsplasser i handelen, og med stengte butikker vil vi se massive permitteringer og økt arbeidsledighet. Teatrene og konsertscenene har en beviselig lavere effekt på bruttonasjonalprodukt. De tjener nok mindre penger uten billettinntekter, men de kan holde det gående ganske lenge bare på overføringene fra staten og det som måtte være av kompensasjonsordninger. For Kulturdepartementet er ikke utgiftene til koronastengte teatre spesielt mye høyere enn når de er åpne.

Fastmonterte seter
Kommentator i Bergens Tidende, Frode Bjerkestrand, skrev 8. januar en kommentar om den absurde regelen om fastmonterte seter. I den nasjonale regelen heter det at hvis en kulturarrangør har fastmonterte seter, så kan de ha opptil 200 gjester så lenge det kan sikres én meters avstand mellom kohortene. De som ikke har fastmonterte seter kan bare ha ti publikummere. I Bergen har det betydd at Det Vestnorske Teatret har måttet stenge dørene mens Den Nationale Scene (DNS) har kunnet holde åpent med begrensninger fordi stolene er montert fast i gulvet. Det er en kunnskapsløs og irrasjonell regel. Samtidig er det nå så høyt smittetrykk at DNS også har valgt å stenge selv om setene deres er fastmonterte. I Oslo er alle kulturarenaer stengt frem til i hvert fall 21. januar uavhengig av setedesign. Enkelte steder i landet holder teatrene åpent. Teatret Vårt i Molde er for eksempel ikke stengt, men forestillingen Sportskoret skal ha premiere 13. januar for bare ti publikummere.

Diskusjonen om fastmonterte eller ikke fastmonterte seter er så lite påkoblet en scenekunstfaglig hverdag at man skulle tro de som har laget reglene aldri har sittet i et publikum. Derfor er det også en ganske lett regel å kritisere. Det er ikke tvil om at den treffer urettferdig. De andre restriksjonene og stengningene er det vanskeligere å være kritisk til. Det kommer nok av at smittevern faktisk trumfer det aller meste når situasjonen er så alvorlig som den er nå i tillegg til at teatrene er avhengige av et godt forhold til myndighetene. Samtidig savner jeg mer kritikk av virkemidlene regjeringen bruker på kulturfeltet og en større diskusjon av hvilke langsiktige konsekvenser dette vil ha for kunsten og for publikums opplevelser.

For det vil få konsekvenser, og det vil være dumt å vente for lenge med å finne ut av hva man skal gjøre for å sikre oss at det ikke utarmer kunstfeltet i årevis. Jeg har dessverre ikke noen svar på hvordan dette skal løses. Det er nok også derfor jeg savner meningsbrytningene, forslagene og kritikken. Jeg synes det har vært for stille om hvordan viruset vil påvirke kunsten i det lange løp. Først må det tenkes høyt rundt en snarlig gjenåpning og når det kan gjennomføres. Teatrene var ordentlig gode på dette i høst, og jeg er helt sikker på at vi vil se det samme tiltaksnivået i vår når smittetallene synker noe og vaksinen blir mer utbredt. Deretter må det diskuteres hva som kan gjøres for å løfte scenekunsten når vi ser mer normale tilstander for å forhindre at konsekvensene blir varige. Og så må de med en eneste gang slutte med å snakke om fastmonterte stoler. Det er bare teit og gjør mer skade enn nytte.

KOMMENTAR
  • Silje Sandodden Kise :

    Takk for et godt innlegg!
    Jeg savner virkelig debatten om dette.
    Mulig en grunn er at nedstengningene har gått i perioder, og vi hele tiden har tenkt at det snart går over? At vi bare må stå i det en liten stund til og bidra med vår skjerv….

    Jeg er scenograf/kostymedesigner, og føler at jeg befinner meg i et sort hull av usikkerhet. Jeg vet aldri om prosjektene jeg jobber med kan realiseres, når de kan realiseres, eller i hvilken form de kan realiseres. Jeg føler meg privilegert som faktisk har kunnet holde meg i arbeid gjennom hele perioden. Men jeg begynner å bli utrolig sliten. Det er vanskelig å holde motivasjonen og inspirasjonen oppe når alt er så usikkert.

    Da er det ekstra tøft å føle at noen av restriksjonene mangler enhver logikk. Akkurat nå tenker jeg særlig på farsen om “fastmonterte seter”. Et begrep som plutselig ble tredd ned over hodene våre en gang i fjor. Og som får SÅ store konsekvenser, nå som antallet publikum er satt så lavt som 10 personer. Innlegget nevner ikke at “fastmonterte seter” faktisk IKKE kan monteres fast! Det er kun de setene som var fastmonterte før 12.mars som regnes som fastmonterte, uansett hva man gjør. Kafka kunne ikke skrevet det bedre….

    I tillegg til teaterrommene som har vanlig publikumsoppsett med løse stoler, rammer dette nå scenekunst som tar andre former. Jeg har nettopp vært med på å lage en forestilling: “Jølster Hotell” med Jeff Pedersen Produksjonar. Her er hele konseptet at publikum sitter på fire sider og ser inn på dansere inne i en scenografisk boks. Forholdet mellom aktører og publikum er hovedpoenget med forestillingen, som handler om asylsøkere og hvordan de sees på av nordmenn. Vi har gjort alt vi kan for å plassere ut publikum med god avstand, og tilpasset hele forestillingen til Koronasituasjonen. I høst hadde vi premiere vi for ca 35 personer, under halvparten av opprinnelig antall publikum. Om vi må redusere til 10 publikum, vil det sitte to-tre mennesker på hver side av boksen. Hele det scenografiske og regimessige konseptet forsvinner. Ikke bare skaper dette økonomiske utfordringer, men kunsten påvirkes til de grader.

    Og samtidig ser vi at det kan være tusenvis av mennesker på kjøpesentre… Kinoene er åpne (ihvertfall i Bergen her jeg skriver fra.) Men å sitte i en teatersal – det er livsfarlig.

    Jeg ønsker en bredere debatt om scenekunsten og restriksjonene velkommen!

    Silje Sandodden Kise,
    styreleder i Norske Scenografer i Creo.
    (Innlegget er skrevet fra privat ståsted som scenograf og kostymedesigner.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER