Hvor blir feilene av?

Barnet ble opprinnelig bestilt til Ibsenfestivalen i 1996 og legitimert ved at stykket ble skrevet i dialog – og krangel – med Henrik Ibsens Brand. Utover det har Ibsensammenhengen liten, eller ingen, relevans. Barnet er en klassisk Jon Fosse-tekst, blant de tidligste og av den mer realistiske og ”lette” sorten.

Livet har ikke gått helt som det skulle for Fredrik (Herman Sabado), som søker tilflukt for regnet i et busskur hvor han kan sitte og drikke ølen sin og håpe på at noen kommer og holder han med selskap. Heller ikke for Agnes (Hanne Skille Reitan) som tilbringer mye av sin tid på å vandre rundt i byen og spørre folk om de har fyr.

Heldigvis finnes det håp. Midt i ensomheten finner de to hverandre, flytter sammen og snart venter de barn. Men i utkanten av den vesle, vordende kjernefamilien lusker flaskepelleren Arvid (Duc Mai-The) hvis tause, stirrende tilstedeværelse kjennes som en trussel, spesielt av Fredrik. Det viser seg at Arvid og Agnes har hatt en relasjon, noe som borger for et trekantdrama med både følelsesmessige og sosiale implikasjoner. Etter hvert ser paret seg nødt til, mest av hensyn til den sjalu ektemannen, å flytte for å komme unna det mørke oppsynet til Arvid.

Men det hjelper ikke. Selv om Arvid ikke lenger står utenfor og stirrer inn er det som om skyggen hans har fulgt med på lasset, og til slutt går det galt med svangerskapet.

Det hele blir spilt ut i et enkelt scenerom med lag på lag av scenetepper som blir trukket til side og gradvis utdyper rommet akt for akt. Teksten framføres med Fosse´sk lavmælthet og nok av luft og rom mellom partiene. Hanne Skille Reitans Agnes er en nevrotisk, urolig sjel som kjemper en vedvarende og intens kamp for å skape ro og stabilitet i den skjøre relasjonen, men når mora Evelyn (Ågot Sendstad) kommer på besøk og påtvinger det unge paret en masse ting de ikke har bedt om blir det for mye for henne. Fredrik, i Herman Sabados skikkelse, er en enkel, beskjeden sjel med et åpent, naivt uttrykk. Duc Mai-The er en kjent og skattet lydbokoppleser, men som Arvid utmerker han seg her først og fremst med sin ordløse, mørke og truende skikkelse.

Skuespillerne på plass Hver for seg er skuespillerne på plass i sine skikkelser. I det hele tatt, alle elementer er på plass: Det lavmælte, trivielle uttrykket som alltid skjuler noe annet og mer. Vektleggingen av det lette og humoristiske som ligger innbakt i teksten. Scenografien som i samspill med lyset utgjør en vakker og effektiv måte å markere aktskiftene på. Nils Øklands forsiktige, tilbaketrukne musikk, som en bedehusorganist som sitter og mediterer over tangentene en stille formiddag.

– Eg likar alt som er litt feil, sier Jon Fosse selv i et videointervju på Nationaltheatrets webside i forbindelse med nyoppsettinga av stykket hans. ”Feilen” han refererer til er at det ikke er Det Norske Teatret men den gamle riksmålsbastionen Nationaltheatret som er det store Jon Fosse-teatret, både nasjonalt og internasjonalt. I denne nyoppsettinga av Barnet er alt liksom riktig – på en måte som får meg til å savne feilene. De feilene som gir en forestilling liv, fordi de kontrasterer og dermed synliggjør alt det som er riktig.

Jon Fosses tekster er kjent for det repetitive, korthugde, rytmiske elementet. Men for at tekstens innebygde rytme skal komme til syne og fungere rytmisk er den avhengig av definerte tyngdepunkter, av den vekslingen mellom tungt og lett som driver teksten framover. Her synes jeg, på tross av gode enkeltvise skuespillerprestasjoner, at dette elementet mangler, noe som i sin tur går utover den potensielle gnisten i samspillet.

Balansen Kanskje skyldes det et regimessig overdrevet fokus på den allestedsnærværende, finstemte balansen, som gjør at de ulike komponentene i forestillingen setter hverandre i sjakk: Alt er stusset og blankpusset og sirlig stilt opp på rad, men det mangler et tydelig, samlende fyrtårn som skuespillerne kan navigere etter. Eller kanskje det rett og slett skyldes at samspillet ennå ikke helt har fått satt seg? Jeg innbiller meg at det må noen ekstra omdreininger til for å få en slik tekst med alle sine lavmælte, trivielle gjentakelser, til å svinge.

Men i lys av det er det også som om det enkle og i seg selv fine rommet-innenfor-rommet og lag for lag-scenografien bærer bud om noe som det ikke er dekning for i denne teksten som inneholder mer eller mindre hele repertoaret av lag og betydninger permanent, fra begynnelse til slutt.

Å lage musikk til noe i seg selv så rytmisk og musikalsk som en Jon Fosse-tekst innebærer en risiko for overflødighet og smør-på-flesk-effekt. Det er ikke tilfellet her. Tvert imot virker det som Nils Økland har vært i overkant respektfull. En sjelden gang gjør musikken nesten sjokkartet oppmerksom på sin eksistens, men stort sett holder den seg forsiktig i bakgrunnen. Det er, som alt annet i denne forestillingen, fint i seg selv, men bidrar dermed til å sementere det i overkant balanserte og feilfrie totaluttrykket.

Magiske øyeblikk Alt dette forhindrer likevel ikke at forestillingen inneholder en rekke fine enkeltscener og flere magiske øyeblikk: Den ordløse desperasjonen i samspillet mellom de to fortapte individene, det fine møtet på sjukehusets venterom mellom Fredrik som venter på den grusomme beskjeden vi alle vet er på vei og den ensomme, kontaktsøkende sjukepleiersken (Andrea Bræin Hovig) m.m.

Barnet spilles helt til 4. april. Det er dermed nok av muligheter til å sjekke den ut når den har fått tid til å spille seg inn.