Hvor blir det av den genuine dramatikken?

Stemmer det inntrykket jeg har av at teaterrepertoaret i stadig større grad består av dramatiserte bøker på bekostning av dramatikk skrevet for scenen? Jeg har gjort et overslag med utgangspunkt i teatrenes annonser lørdag 5. oktober: De tre største teatrene i Oslo og de to institusjonsteatrene i Bergen annonserer tilsammen 64 produksjoner de nærmeste månedene. Men bare 18 er basert på tekster opprinnelig skrevet for teater. 30 produksjoner er basert på bøker, fortellinger eller filmer, og 16 er forestillinger som har sangtekster, diktsamlinger, stand-up og lignende som utgangspunkt. Jeg synes det er trist. Jeg savner både ny og gammel dramatikk som i utgangspunktet er skapt for å levendegjøres på en scene.

Nationaltheatret er best i klassen med åtte produksjoner basert på dramatiske verk av totalt 14. Det Norske Teatret har fire av totalt 21. Hva kommer dette av? Er det ingen som vil skrive for scenen? Jeg er ikke oppdatert på nyere internasjonal dramatikk, men ville bli forundret om det ikke finnes et skattkammer der ute. Og jeg vet at det skapes mye spennende med utgangspunkt i Dramatikkens hus, så jeg tror ikke svaret ligger i at det ikke skrives for scenen.

For mange, både i media og ellers, er det ofte lettere å måle suksess etter hvor mange flere hoder som kan telles i salen i forhold til foregående år enn etter kunstnerisk kvalitet og graden av nyskaping. Da kan det være fristende og trygt å sette opp en bestselgerroman på scenen! Å produsere forestillinger med utgangspunkt i dramatiserte prosatekster kan gi utmerkete teaterforestillinger, det er ikke det. Men antallet har tatt overhånd! Og scenespråket utvikles ikke på denne måten. Skal scenekunsten utvikles og fornyes, må man ha dramatikeren med på laget – ikke bare dramaturgen.

Alle statsstøttede sceneinstitusjoner burde hatt et krav om – og økonomiske muskler til – å risikere minst en fiasko i året! Da kunne man satset på ny dramatikk, nye historier, nye vinklinger og nye former! Og da kunne man fått uventede suksesser av kunstnerisk verdi!

Hva var det som la grunnlaget for Jon Fosses internasjonale suksess? Han fikk mulighet til å få framført tekstene sine på Den Nationale Scene med Tom Remlov og Kai Johnsen som fødselshjelpere – på samme måte som Ibsen fikk muligheten 140 år tidligere med Ole Bull som jordfar.

Hvorfor spiller man dramatiserte versjoner av Jon Fosses romaner i jubileumsåret? Det er skuespillene hans som har gjort ham internasjonalt berømt. Romanene er fine, men de er ment å nytes utenfor teatrene. Dramatiserte prosatekster kan som sagt bli gode teaterforestillinger, men institusjonene verken fornyer eller videreutvikler norsk scenekunst om denne trenden blir ytterligere forsterket.