Kjetil Skøyen Passage Nord Foto: Foto: Kjetil Skøyen

Hvit mann i Ingenmannsland

Kjetil Skøien vil så gjerne, men i «A Place for Living With the Other» havner han i et kunstnerisk ingenmannsland.

Kjetil Skøien dukket opp i det postmoderne, svartkledde undergrunnsmiljøet i Oslo på 80-tallet. Men han sveipet liksom bare innom, hilste i øst og vest og forsvant igjen. Dukket så opp på en scene ett eller annet sted i en danseperformancevideoinstallasjonsforestilling el.l.. Og forsvant igjen. Hva han gjorde i mellomtida var det ingen av de tilstedeværende på Café de Stijl eller Renegat eller YumYum klubb som visste noe om, men en ting er sikkert: Han nøyde seg ikke med å ligge på sofaen og stirre i taket.

CVen hans siden han gikk ut av Kunstakademiet i 1984 strekker seg over tolv A4-sider fullspekket med separatutstillinger, gruppeutstillinger, teater, performance-og operaforestillinger, stipender, undervisning, verv osv.

Og som om det ikke var nok: I år 2000 debuterte han som forfatter med prosadiktsamlingen ”Å henge på jorden”, et litterært avtrykk av det livet han lever som kunstner og menneske. Flyktig, på reise, i forbifarten. På Black Box har han satt opp forestillinger siden 1986.

Multimediaforestilling
«A Place for Living With the Other» er formmessig et kunstverk i 80-tallets ånd; en rendyrket multimediaforestilling bestående av fysisk installasjon, video, lyd, musikk, kropper i bevegelse, tekst osv.

Det som imidlertid har vært underkommunisert er at en utstilling med samme tittel bestående utelukkende av videoarbeider har vært vist på Stenersenmuseet siden 8. mars: To nakne, fyllesjuke finske gutter sitter på en søndag formiddag og ser på, av alle ting, den franske musicalfilmen ”Les parapluies de Cherbourg” med Catherine Deneuve fra 1963. Det er et intervju med kona til en estisk morder og kannibal, et slakterituale i Tanger, Marokko, en tigger i Paris osv. Det er naken og rå dokumentarisme, med forsiktig og følsom kunstnerisk intervensjon i materialet.

På Black Box brettes dette ut til en timelang forestilling om den rike, hvite manns møte med ”the other”. Scenebildet gir en illusjon av en trang gate i Tanger. Papp og treplater om hverandre. Over det hele projiseres videobilder bl.a. av gatebildet i Tanger, av mennesker i arbeid, gamle svarthvitt-opptak av William Burroughs og andre amerikanske ikoner. En blond kvinne kommer inn og leser fra Burroughs tekster, skrevet den gangen da han på 50-tallet i Tanger vekselvis jaktet på dop og satt og så på skotuppene sine.

Noen legger ned på scenegulvet to lange rekker av noen firkanter som jeg etter endt forestilling kunne konstatere at var nudler, som i neste øyeblikk hoppes på og knuses. Noen går inn og ut med og uten dyremaske på. En kvinne synger en sang på arabisk og går ut igjen. Kjetil Skøien leser opp egne tekster i dagboksform (”Tanger 20 november 2008:…”). Han vandrer omkring med kamera på magen og manus i hånda i den tredelte rollen som regissør, turist og imperialist.

Gylne øyeblikk
Det hele virker noe stivt og udynamisk. Aktørene kommer inn på scenen, gjør det de skal gjøre, og går ut igjen.

Men fra tid til annen oppstår det gylne øyeblikk hvor kombinasjonen av video projisert på treplater, aktører som beveger seg i bakgrunnen, og et vakkert lydbilde går opp i den berømte høyere enheten. Vi dras inn i gatebildet, inn i lydbildet, inn i stemningen. Men så faller det igjen. En gitarist stiller seg opp i et hjørne, setter på en rytmisk loop med arabiske toneganger og improviserer oppå det. Og brått tar det slutt og han går ut.

Et høydepunkt består av en videosekvens hvor Kjetil Skøien og to medaktører, en mann og en kvinne, utfører en dans hvor de maktesløst støter mot veggene i de trange gatene i Tanger mens folk går forbi, illustrert av sorgtung og vakker arabisk musikk. Det preges av genuin fortvilelse og frustrasjon. Hvem er vi midt oppi alt dette? Assosiasjonene vandrer til romanen ”The sheltering sky” av Paul Bowles fra 1949. Beretningen om de tre bortskjemte amerikanske ungdommene som utfordrer kjedsomheten ved å reise til Marokko.

White man’s burden
Dette skal altså dreie seg om – igjen – the white mans burden, og med det blikket blir vi bedt om å se forestillingen. Jeg ser flere problemer med dette: Det er for det første i utgangspunktet vanskelig å frigjøre seg fra det innarbeidete bildet av Marokko som et eldorado for beatpoeter, dophuer, rockestjerner, hippier på selvrealiseringstur osv. Ikke minst når Kjetil Skøien selv så sterkt tar det med som et element i forestillingen.

Å se Marokko som et fattig, muslimsk land slik programteksten vil ha oss til forstyrres her av William Burroughs´, Allen Ginsbergs, Jean Genets og The Rollings Stones´ tilstedeværelse. Også er det nesten ikke til å unngå at synet av Ari Behn dermed også svever forbi ett eller annet sted i Tangers bakgater.

Men MÅ vi tenke på ”hvit mann i fattig land” hele tiden? Kan vi ikke få lov å glemme det litt? Altså; Kjetil Skøien er en hvit mann. Han har vært i Marokko. Det kommer vi ikke bort fra. Så hva med å ta det et steg videre, er det ikke det kunst dreier seg om?

Men her skal vi virkelig få vite det: ”Tanger 3 desember 2008: Jeg forstår byen på en annen måte nå”, erklærer han høytidelig. Han forteller om de gamle mennene som han snakker med, som påstår at de kjente William Burroughs og co. ”Jeg vet ikke om de snakker sant eller ikke”, sier han frustrert. Du store all verden. Selv var jeg i Marokko en gang på 80-tallet. En mann insisterte på å selge meg en jakke som han påsto han hadde fått personlig av Mick Jagger. Etter at han hadde fulgt meg gatelangs i minst en time uten å lykkes fikk jeg høre at jeg var rasist.

Ungdommen på kaia
”Jeg er i nærheten av noe uendelig. Av noe oppriktig”, erklærer Kjetil Skøien. Han konstaterer sorgtynget at han ikke kan gjøre noe for ungdommen som sitter på kaia og drømmer seg over til Europa. Han konstaterer at ”avstanden er fysisk og mental” og at ”rettferdighet finnes ikke, bare avmakt”. Han tilstreber en måte å lese sine egne tekster på som kan minne om beatpoetenes rytmiske intensitet. Og ganske riktig: Mot slutten kommer den blonde kvinnen inn igjen og leser høyt fra Allen Ginsbergs langdikt ”Hyl” (”Jeg så min generasjons beste hjerner gå til grunne…”), dessverre uten den intensiteten diktet krever.

Det finnes en sterk vilje bak dette her og forestillingen byr på magiske øyeblikk, men som helhet holder det ikke. Det sceniske språket går seg fast i et kunstnerisk ingenmannsland. De enkelte bestanddelene støter mot hverandre i stedet for å virke gjensidig befruktende. Det hakker og humper av gårde på en urytmisk, udynamisk måte. De kunstneriske høydepunktene blir ikke sittende igjen som det dominerende inntrykket. I stedet sitter jeg igjen med en såre velkjent problemstilling som det dessverre ikke blir sagt noe nytt om.

Man skal passe seg for å etterlyse en annen forestilling enn den man har sett, så det gjør jeg ikke. I stedet oppsøker jeg på nytt utstillingen på Stenersenmuseet hvor bildene får lov å virke på egen hånd. Uten ytterligere forklaring. Uten tekstlig glasur. Og uten nudler.

Videostillbilde fra utstillingen "A Place for Living with the Other" på Stenersenmuseet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER