Hvilken retning tar scenekunstpolitikken?

Onsdag 7. oktober ble Regjeringens forslag for statsbudsjett for 2021 lagt frem. I forslaget satses det på dansekunst. Det er gledelig. Nytt er det også at to frie scenekunstkompanier, Jo Strømgren Kompani (JSK) og Verdensteatret, er direkte inne på statsbudsjettet.

Debatten om finansiering av etablerte scenekunstkompanier har pågått i årevis. Ordningen som før het basisfinansiering, og som nå heter Fri scenekunst – kunstnerskap, ble opprettet i 2007, da daværende kulturminister Trond Giske gav Kulturrådet i oppgave å finansiere Jo Strømgren Kompani (JSK). I dette første året ordningen eksisterte fikk også Verdensteatret sin første bevilgning over ordningen. Trond Giskes manøver ble kritisert. Riktignok gav han Kulturrådet oppdraget med å bevilge pengene, men det var ikke tvil om at kulturministeren hadde bestemt at JSK skulle få støtte, og det var ingen armlengdes avstand i bevilgningen. Da JSK etter 12 år i 2018 for første gang falt ut av ordningen, ble debatten tatt til nye høyder. Men så bevilget daværende kulturminister Trine Skei Grande syv ekstra millioner til kulturfondet og kunstnerskapsfinansieringsordningen. Kulturrådet selv hadde ikke søkt om økningen, de hadde ønsket å få andre ordninger prioritert, men departementet gjorde det allikevel. Da JSK bare en måned etter budsjettfremlegget ble bevilget penger for nye to år, føltes igjen armlengden politikere skal holde til bevilgningene i underkant kort.

Da årets tildelinger av kunstnerskapsfinansiering ble offentliggjort, ble det klart at JSK, Verdensteatret og en rekke andre scenekunstkompanier som lenge har mottatt støtten, som Goksøyr/Martens, Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt og Zero Visibilty Corp, i tillegg til flere andre, ikke fikk støtte for neste periode. Debatten om strupingen av scenekunstkompaniene var dermed tilbake til kjente takter.

Jeg vil legge til at jeg har stor forståelse for at å miste denne støtten er vanskelig for de det gjelder. Bevilgningene, som for de aktuelle kompaniene er i størrelsesordenen på omkring 3,5 til fire millioner kroner i året over en periode på fire år, gir støtte til å kunne bygge gode organisasjoner. Kompaniene får råd til å ansette produsenter i et større omfang, de kan betale for lokaler til prøver, kontorer og verksteder, alt ettersom hva de behøver, og det er lettere å legge til rette for produksjon og eventuelt turné, noe som igjen kan øke mulighetene for egeninntekter. Ved et bortfall av midlene er sjansen stor for at ansatte mister jobben og at turneer må avlyses. Omfanget av produksjon må nedskaleres og det blir vanskeligere å leve av å være scenekunstner i det frie feltet på høyt nivå. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at all støtte fra Kulturrådet er midlertidig. Da basisfinansieringsordningen ble evaluert i 2018 ble det anbefalt at det skulle bli lettere å falle ut av ordningen. Sånn sett burde det ikke overraske noen at det faktisk har skjedd og nødvendigvis vil fortsette å skje. Så vidt jeg har fått med meg har det aldri kommet ordentlig gode forslag til hvordan man kan sikre at etablerte kompanier ikke må legge inn årene etter et avslag.

Veien blir til mens man går JSK har vært en kulturpolitisk forsøkskanin, og ideen om at de må reddes har stått sterkt i alle partiene som har hatt kulturministre siden 2007. Kompaniet må også ha vært veldig flinke til å gjøre seg til dagsorden hos politikerne. Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at politikere kan se det som sitt ansvar å redde disse arbeidsplassene og kompaniets muligheter, men spørsmålet om hvem som skal reddes og hvorfor blir presserende.

Når Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret får tre millioner kroner hver over statsbudsjettet for 2021 gir det akkurat disse to kompaniene muligheter. Det er vanskelig ikke å glede seg på deres vegne eller si at de fortjener det, men de store kulturpolitiske spørsmålene om hvordan etablert fri scenekunst skal finansieres er ikke besvart. Igjen går JSK foran, og politikerne driver brannslukking uten at det prinsipielle eller politiske gis nye svar. I fremtiden kommer nye kompanier til å stå uten langsiktig finansiering hvert eneste år. Hva er det egentlig som skal til for at man skal oppnå statsbudsjettsstatus? Hvem og hva avgjør om man etter at man har rundet Kulturrådet skal få enda mer på neste nivå? Er det politiske eller kunstneriske hensyn som skal tas når bevilgningene bestemmes? Er dette et engangstilfelle eller en tenkt kulturpolitisk utvikling der flere kompanier etter hvert skal ta steget opp? Hva betyr i så fall det for utviklingen på scenekunstfeltet?

Kulturpolitikk JSK og Verdensteatret er av de kompaniene som har vært i dette gamet lengst. De fikk basisfinansiering først og var derfor også de som først hadde fått støtte i tolv sammenhengende år. Derfor kan man si at de er først ute når ny politikk utformes, men det er vanskelig å se for seg en verden der alle kompanier som har fått kunstnerskapsfinansiering lenge nok skal gjøre seg fortjent til statsbudsjettet. Et eller annet sted må det tas et valg om hvem det er som skal motta støtte, og jeg tror ikke jeg synes det er kulturministeren som skal ta dette valget. Når JSK og Verdensteatret får denne støtten nå, er det tatt et valg. Men, og dette er ikke til forkleinelse for noen av kompaniene, men helt prinsipielt, så virker det ikke som det er tatt et kvalitetsbasert valg rundt støtten, istedenfor blir støtten utbetalt som resultat av lang og tro tjeneste og lobbyvirksomhet.

Jeg unner virkelig både JSK og Verdensteatret langsiktig finansiering, trygghet og ordnede forhold, og jeg er glad for at kulturministeren så tydelig sier at han ønsker å satse på dansekunst og bevilger penger til den frie scenekunsten. Det er allikevel nødvendig å stille spørsmål om hvordan vi kom dit at det er Kulturministeren som bestemmer hvilke frie scenekunstkompanier som skal overleve og hvilken kulturpolitikk dette betyr at vi får. Regjeringen har lenge lovet oss en scenekunstmelding, og det er ikke for mye forlangt å håpe på at de scenekunstpolitiske retningene vi nå kanskje ser silhuettene av tydelig skisseres i den meldingen.