Gabrieli consort and players. Foto: artisticmanagement.eu .

Hvilken musikk blir stående?

INTERVJU: – Musikkbransjen er, kanskje med rette, ofte ganske mild mot komponister, sier dirigent Paul McCreesh. I denne andre delen av intervjuet med Emil Bernhardt snakker han om rekonstruksjon, kvalitet og sjangermangfold i samtidens musikk.

Emil Bernhardt snakker med dirigenten Paul McCreesh om historisk fremføringspraksis og fortolkning. McCreesh og hans ensemble Gabrieli Consort & Players gjestet nylig Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Intervjuet er publisert i to deler. Første del finnes her: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=3373
 


EB: En viktig side ved ditt arbeid er knyttet til begrepet om rekonstruksjon. Jeg tenker for eksempel på rekonstruksjoner med musikk av Praetorius, Bach og Mendelssohn. (Eksempler: Michael Praetorius, Mass, Archiv 1994; J. S. Bach, St Matthew Passion, Archiv 2003; Felix Mendelssohn, Elijah, Signum/Winged Lion 2012) Hva tenker du om begrepet rekonstruksjon?

PM: Vel, vi må være tydelige her: Hvis man tenker på rekonstruksjon av liturgi, der mindre polyfone stykker settes inn i en større liturgisk form, så er det én ting. Men hvis vi snakker om rekonstruksjon i mer allmenn forstand, som når vi rekonstruerer en særskilt fremføring, er det noe helt annet. Det har for eksempel nettopp kommet en plate der John Butt har satt Johannespasjonen inn i en luthersk langfredagsgudstjeneste. Ikke et vondt ord om John Butt, han er en meget fin musiker og forsker. Men jeg ser ikke helt poenget med å putte et stort verk, som allerede har en egen struktur, inn i en liturgi som, når alt kommer til alt, tilfører nokså lite. Vi gjorde et liturgisk Bach-prosjekt for omtrent tyve år siden, da vi rekonstruerte en epifanimesse. (Bach, Epiphany Mass, Archiv 1998, journ. anm.) Men da brukte vi mindre stykker og utforsket forholdet mellom orgelmusikk, messe, kantate og koral. Jeg hadde en følelse av at det måtte gjøres, og jeg tror det ble et viktig dokument. Men hvis du har en god musikalsk struktur, ser jeg ikke helt vitsen med å legge til en liturgi.

 

EB: Men hva med dine egne liturgiske rekonstruksjoner?

PM: Hm, nå har jeg ikke gjort slike prosjekter på nærmere tyve år. Samtidig er jeg svært stolt over disse platene, og det var en stor glede å få lage dem. For meg kom interessen for liturgisk form som en naturlig forlengelse av interessen for kirkemusikk generelt. Jeg følte det var mulig å skape noe som var mer interessant enn disse heller pompøse konsertene der kor synger endeløse remser blødende polyfoni. Ikke sant, selv med epokens største komponister – som Josquin, jeg kunne kysset hans føtter! –, men du vil ikke nødvendigvis høre den samme messen om og om igjen.

Så min interesse var delvis pragmatisk: Hvordan presentere denne musikken i et format som er mer interessant for publikum? Og særlig på plate likte lytterne tidsreise-aspektet som ligger i noen av disse rekonstruksjonene. Paradoksalt nok er dette noe av det mest forskningsbaserte som er gitt ut, samtidig som platene er ganske fantasifulle. Strengt tatt er det litt for mye musikk i dem – situasjonen er alltid litt pyntet på, så å si – det innrømmer jeg fullt og helt. Jeg tror nok ikke at en luthersk menighet ville ha sunget koralene like entusiastisk som disse fantastiske folkene i Roskilde-katedralen gjorde. Men man får en slags idé. Jeg ble fort lei av å lage disse platene, men jeg føler at de har en energi.

EB: Men at de faktisk ble utgitt på plate er vel ganske viktig?

PM: Ja, det fungerer godt på CD, ikke så godt på konsert. Det er på en måte virkeligheten. Jeg var svært glad for samarbeidet med Deutsche Grammophon som ga meg muligheten til å gjøre de mest fantastiske ting, og å ha et så stort apparat til disposisjon. Dirigenter vil neppe få slike muligheter igjen.

EB: Jeg spurte fordi jeg igår hørte platen «A Road to Paradise» (Deutsche Grammophon, 2007), som er et noe senere prosjekt. Men selv om dette ikke er en rekonstruksjon, åpner også denne platen med en kirkeklokke…

PM: Ja, men som du sier, dette er en helt annen type presentasjon, heller et resultat av omhyggelig programmering. Etterhvert som jeg blir eldre, blir jeg mer interessert i hvordan musikken innenfor hver periode kan få frem en bestemt følelse eller idé. Disse platene – «A Road to Paradise», «The Spotless Rose», «A Song of Farewell» – laget i løpet av de siste syv årene – er nesten som musikalske prekener. Vi tar ideer fra filosofi eller teologi og lar dem folde seg ut musikalsk over flere århundrer. Poenget er sammenhengen mellom musikken og det idémessige grunnlaget.

I tillegg blir jeg ettersom årene går, lei av hvordan man betrakter musikk på en altfor abstrakt måte; tanken om at musikk er noe du opplever i konserthuset der store artister fremfører noe som skal slå deg fullstendig i bakken. For meg er dette som å negere verdien av å reflektere intellektuelt rundt musikken og studere den. Å vite hvor musikken passer inn idéhistorisk – og dette gjelder særlig kirkemusikk – i religions- og kunsthistorien, er svært viktig, det sier så mye om musikken. Vi spilte inn Mendelssohns Elias for omtrent ett år siden, og mindre enn et år tidligere spilte vi inn Berlioz' Grand messe des morts.

Når du forstår forskjellen mellom engelsk religion i 1840-årenes Birmingham og fransk katolisisme – da forstår du hvor himmelvidt forskjellige disse verkene er! Innsikter som dette er stadig ofte det som skal til for å forstå hvordan musikken virker. Jeg tror man ofte er fristet, særlig i kirkemusikk, til å forstå musikken i rent abstrakte termer. Og det er bare en veldig liten del av det hele.

 

EB: I noen av disse senere prosjektene har du også jobbet med samtidskomponister. Hvordan vil du sammenligne å jobbe med tidlig musikk og å jobbe med nålevende komponister?

PM: Begge er deler av et kontinuerlig spektrum. Jeg spesialiserer meg ikke i samtidsmusikk, men jeg gjør noe av den, og jeg tror nok at jeg tenker det samme om samtidsmusikk som jeg tenker om gammel musikk: Jeg liker verk som er utfordrende, jeg liker verk som både krever en intellektuell tilnærming samtidig som de innehar stor kjærlighet til klangens skjønnhet og en evne til å vekke følelser hos lytteren. Hva jeg ikke liker er pastisjer, og heller ikke det jeg kaller stemningsmusikk. Jeg liker at musikken er teknisk godt utført, det gjelder særlig kormusikk. Og jeg tror vi må være helt ærlige: Om vi bestiller hundre samtidsverk, så er kanskje to eller tre svært gode, kanskje ti blir gode gjennom prøving og tenkning, mens kanskje 80 prosent vil være som Dittersdorf. Stakkars Dittersdorf! Det er fin aftensmusikk, men den vil ikke bli stående.

I det hele tatt må det være veldig vanskelig å være komponist. Hvordan starte med et blankt ark? Jeg har virkelig ingen anelse, det kan ikke være lett. Men gudskjelov er det folk der ute som skriver fantastisk musikk. Jeg har blitt anklaget for å være kritisk til samtidsmusikk, og når jeg sier at jeg ikke synes denne musikken er interessant eller dyktig nok utført, spør de alltid, «ja, men hvilke kriterier bruker du?»

De kommer med nedsettende bemerkninger om at jeg er anti-ditt og empirisk-datt og jeg vet ikke hva. Men jeg tror det er slik det er; det er svært vanskelig å skrive god musikk. Musikkbransjen er, kanskje med rette, ofte ganske mild mot komponister. Det er litt som med operaproduksjoner, noen ganger forventes det at du sier: «Vel, dette er sikkert dypsindig, men jeg forstår det ikke.» Men så vet du med deg selv at det er grusomt! Hahaha! Som når du har gjort en dårlig konsert og noen sier: «Åh, du var fantastisk!», og du smiler og tenker «Takk for at du synes det, for jeg var helt ute, det vet jeg».

 

EB: Men er det ikke en vending; mange komponister setter spørsmålstegn ved innarbeidede kriterier for kvalitet – og sågar ved å gjøre disse spørsmålene til en sentral del av musikken selv?

PM: Ja, og det mener jeg de absolutt skal gjøre. Men det vanskeligste med å være komponist er det samme som med å være dirigent: Du prøver å tilføre noe til et gigantisk repertoar av vestlig kunstmusikk. Vi er nærmest unike i historien med tanke på at vi spiller musikk fra et tidsspenn på over 500 år. Det har aldri før vært slik. Bare femti år tilbake var repertoaret mye mindre.

Vi lever i denne globale verden med det mest utrolige mangfold, ikke bare musikk i klassisk forstand, men «musikker» – verdensmusikk, pop, rock, jazz – alle disse feltene som til en viss grad også påvirker hverandre. Det er en fascinerende tid som må være utfordrende for den som vil være komponist. Jeg vet ikke hvordan de får det til, men komponister må virkelig ville komponere, på samme måte som en dirigent virkelig må ville dirigere.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER