Foto: Helene Fjell

Hvil i fred, Pain Solution

Etter 28 års smertekunst gravlegger Håvve Fjell sitt livsverk, med bravur. Men arven er heldigvis ivaretatt.

Den tynne mannen med hentesveisen og det lange skjegget, han som kaller seg The Maniac, fisker fram ballene sine fra under trusa mens han ser megetsigende på publikum. Han tar seg god tid, sperrer opp øynene teatralt bak sminken for liksom å signalisere at nå skal det skje noe faaaarlig. Han henter en svær krok, viser den demonstrativt fram og trer den gjennom nedre del av balla. Han henter en til og gjør det samme med den. Til krokene fester han en vektstang med to svære, tunge kuler på, sprer beina og løfter hele greia opp med dramatisk besvær, det hele akkompagnert av noe brølende svartmetall – eller var det gammeldags honkytonk? Jeg husker ikke lenger. Publikum jubler. Som om det ikke var nok begynner han så å svinge hele dette apparaturet fram og tilbake i takt med musikken.

Maniac er, med sin mimikk og sitt utagerende, men kontrollerte, kroppsspråk, en glitrende performer. Sammen med Princess Of Scars skal han ta arven videre etter selveste Headmaster, det man nærmest må kunne kalle den norske riksfakiren Håvve Fjell – som riktignok har turnert vel så mye i utlandet som i Norge. Han legger nå ned livsverket sitt, sideshow-kompaniet Pain Solution, etter 28 års drift. Nylig avviklet de historiens siste Sideshow Before Christmas i de fine lokalene til Kruttverket rett ved Alnaelva på Etterstad i Gamle Oslo.

Maniac og Princess. Foto: Helene Fjell

Frihetens begrensninger
Første gang jeg sto ansikt til ansikt med Håvve Fjell var utenfor Kunstnernes Hus våren 2002. Men det var kun øynene hans jeg så der han sto i stivnet positur pakket inn i gips fra topp til tå, med hull kun til øyne, nesebor og munn. Sånn sto han i tre timer hver dag, i ett av fem verk i serien Kvintett, framført under kunstfestivalen Stunt Club

Verket bar tittelen Sensurert, en protest mot at et bestillingsverk til Kunstindustrimuseet ble avlyst i siste liten før åpningen, med begrunnelsen at det kunne skremme den eldre delen av publikum. Der skulle han ha utført en poetisk body suspension, hvor han henger ned fra taket, med kroker festet til huden i ryggen. I et annet av de fem verkene, Sting, hadde han fått sydd hendene fast til ansiktet og skrittet, og armene fast til kroppen. Sistnevnte skapte på det nærmeste skandale med førstesideoppslag i VG, med «KALLER DET KUNST» i krigstyper. I Tornerose lå han på en seng av glasskår, under knust glass. I Drypp satt han i et bur med fire kroker festet til hodet, noe som hindret ham i å bevege seg, mens han i tre timer i strekk ble utsatt for kinesisk vanntortur, jevne drypp av vann mot hodeskallen.

Kvintett var til den dagen, etter ni års smertekunst, det mest utfordrende han hadde gjort. – Jeg ville belyse frihetens begrensninger; samfunnets restriksjoner overfor enkeltmennesket i form av straff, tortur og begrensning av ytringsfriheten. Men like mye den maktesløsheten man føler overfor begrensninger satt av mennesker rundt deg. I de fem installasjonene slår jeg fast at det eneste vi har personlig kontroll over er kroppen – og tanken, sa han i et intervju med Marte Eielsen i Klassekampen.

Sting, Kunstnernes Hus 2002. Foto: Helene Fjell

 

Julebord og firmafester
I den andre enden av skalaen, for å holde seg i live, har Pain Solution spilt på alt fra barnebursdager og torgdager til julebord og firmafester. Og altså det de kaller sideshows. Håvve og hans medspillere, som han har lært opp selv på norgeshistoriens hittil eneste fakirskole, har ikke vært fine på det. De tilhører en rølpa tradisjon fra 1800-tallets omreisende sirkustrupper i USA, den delen av dem som var forbeholdt utskuddene, de deformerte, de som ikke passer inn. Og det er vel også den rollen Pain Solution, ufrivillig, har spilt i det norske frie scenekunstfeltet og overfor dets reddende engel, Kulturrådet. Sånn sett er det som det skal være at det måtte en monolog om «en utbrent og deprimert fakir som har pensjonert seg fra Sideshowet og parkert spikersenga» som skulle til for at Håvve Fjell endelig skulle bli tildelt full pott.

I mai har han premiere på Love hurts, med regi av Tormod Carlsen. Der trer fakiren «ut av sitt trygge element. Fysisk smertemestring var hans styrke og karriere i mange år, men i møtet med kjærlighetssorg og depresjon er han maktesløs. Vil han kunne mestre sin mentale smerte ved å iscenesette den? Kan publikum fungere som terapeut? Og hvor annerledes er han egentlig fra andre menn som sliter psykisk?», spør han. Arbeidet hans har imidlertid vært taust til stede i mange andre, mer «legitimerte», scenekunstneres verk. For eksempel i Kate Pendrys Peepshow Marilyn: Gentlemen Prefer Dead Blondes i 2003, der hun lot seg perforere av 16 fiskekroker for å dramatisere sin egen og Marilyns Monroes smerte. Da Tormod Carlsen i sin forestilling Radio oh so slow under Oslo Internasjonale Teaterfestival i 2018 avsluttet smilende med å henge i kroker var Håvve Fjell til stede i bakgrunnen og passet på.

Sensurert, Kunstnernes Hus 2002. Foto: Helene Fjell

Kontrollert selvskading
«Jeg er oppvokst før ADHD ble oppfunnet», sa han i et TV-intervju en gang. Ja, noen av oss litt tilårskomne er nok, uten noensinne å ha blitt diagnostisert i den retningen, fra tid til annen blitt slått av hvor påfallende rolige vi blir av å ta speed. Håvves strategi for kanalisering og balansering av indre og ytre krefter har siden ungdommen altså vært å påføre seg selv smerte. Og det har funka. «Kontrollert selvskading med konstruktivt fortegn», kalte han det etter å ha fått det inn i ordna former. I hans verden er det forbundet med renselse og etter hvert, når toppen nås, en følelse av velbehag. Han viser her til mange urbefolkningers overgangsritualer som er basert på nettopp smerte.

På scenen på Kruttverket roter seremonimester Håvve Fjell rundt med mikrofonstativet. Ledningen surrer seg fast og hele greia ramler i golvet, flere ganger. Etter 28 år kan han fortsatt ligge kontrollert på en spikermatte med stadig færre spikre på og stikke lange nåler gjennom huden i pannen, men sånne trivielle faktorer som fysisk kontroll over en mikrofon er fremdeles utenfor hans kompetanse. Princess Of Scars gjør seg klar til å hoppe barbeint fra en høy kasse ned på ett eller annet som skal gjøre vondt, men det er borte. Hun leter høyt og lavt, unnskylder seg og styrter ut av scenen. Et halvt minutt seinere kommer hun triumferende tilbake med en pose med legoklosser. Dette gir gjenklang. Alle som er vokst opp med lego vet hvor vondt det gjør bare å tråkke på dem. Alt dette rotet ser ut til å ha blitt en del av Pain Solutions uttrykk, den rølpa gi faen-stemningen. Det inneholder også et essensielt sus av nostalgi, gammeldags westernmytologi og østeuropeisk sirkusestetikk. Men også av 1990-tallets nyvakte fascinasjon for ekstreme, fysiske uttrykk og det tidlige 2000-tallets Jackass på MTV som kort sagt gikk ut på bevisst å oppsøke fare- og smertefulle situasjoner og le frydefullt jo mer vanvittig og vondt det var.

Pain Solution, Blitz 2010. Foto: Helene Fjell

En hel livsholdning
Strengt tatt var sistnevnte bare et litt rampete uttrykk for bortskjemt vestlig ungdoms søken etter noe håndfast og virkelig i en mer og mer abstrakt og fremmedgjort medieverden. Pain Solution springer ut av og åpenbarer for publikum et langt større univers hvor underholdningen og det grenseløse rølpet inneholder et dypt alvor, hvor smerten nyanseres og utvides til en hel livsholdning.

På en utendørskafé under sommerens teaterfestival i Porsgrunn, den gangen vi fortsatt trodde pandemi-helvetet var i ferd med å ta slutt, fant jeg meg selv sittende mellom Håvve Fjell og Arnt Christian Teigen. Det slo meg at vi tre hadde en påfallende ting til felles: Vi hadde alle nylig fått kulturrådsstøtte til hvert vårt prosjekt. «Ja, nå er det oss middelaldrende hvite menns tur», smalt det fra Håvve.

Hvil i fred, Pain Solution.

KOMMENTAR
  • Kate Pendry :

    Jeg skylder Pain Solution og Haave Fjell så mye. Han åpnet en hel verden av teatralsk allegori for meg. Han og Pain Solution var mentor på en usedvanlig humant og raus måte. Jeg gleder meg til å se Haaves neste inkarnasjon, hva en det blir. Nasjonalskatt og legend, han er.

  • Martin Knutsen :

    Overskriften i VG etter stuntet på Kunstnernes hus er fremdeles ubetalelig : “Sydde seg fast, kalte det kunst”.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER