Foto: Martin Koos

Hverdagen er livets fiende

Kunst kan tenkes som en buffet for våre drømmer og sanser. Det har Opera Lab Berlin tatt bokstavelig og laget musikkteater med gratis buffet som ramme.

Det første som møter meg når jeg ankommer Opera Lab Berlin sitt musikkteatereksperiment på felleshuset Morus14, et sosialt integrasjonssenter for innvandrere og utsatte, er tre kvinner i glinsende kostymer, utkledd som diskofiserte kleopatraer. De har lange, tynne tråder festet til hender og føtter som også er festet til et flygel, og ved en langsom, rituell dans fylles rommet av strengelyder fra flygelet.

Åpningsseansen går over i et surrealistisk ritual der én av utøverne surrer en mann med sauemaske inn i et garn. Én av utøverne som er utkledd som katt holdt sustainpedalen nede, og kryper nå frem fra flygelet og begynner å slikke på en klarinett. Pianisten har fanget sauen inn i sitt nett, lik en edderkopp. Det er sømløse overganger med sauebreking og klirring med små bjeller mellom de ulike musikkteatrale verkene som presenteres, lik en underlig, infantil kabaret.

Nabolagsfestival
Den årlige nabolagsfestivalen 48stunden Neukölln danner ramme for forestillingen Rollbergidyll. Årsaken til at jeg befinner meg i Neukölln er at den inngår i den kuraterte konsertserien Kontraklang, som jeg gjerne følger her i Berlin. Kontraklang er en mer eller mindre månedlig serie som startet i 2015, og har siden da vært et viktig tilfang til Berlins samtidsmusikkscene. Serien er kuratert av Marta Blazanovic-Drefers, Andreas Engström og Christopher Williams, og er en undersøkelse av grensene mellom de ulike kunstartene musikk, scenekunst og performance.

I tillegg har jeg lenge vært nysgjerrig på det Berlinbaserte ensemblet Opera Lab Berlin som er et tverrkunstnerisk kollektiv med hovedfokus på skapelse av eksperimentelt musikkteater. Ensemblet ble dannet i 2013 med intensjonen om å være et laboratorium for instrumentale og vokale performancer. Ensemblet består av 33 medlemmer. Foruten brorparten med musikere, finnes det i tillegg regissør, scenograf, lydteknikere, skuespillere, lysdesignere og produsent. Ensemblet har en flat struktur blant de medvirkende, og Opera Lab Berlins ambisjon er å promotere og popularisere samtidsmusikk gjennom performative strategier og teatrale uttrykk. De har tidligere arbeidet med nyinterpretasjon av verk av komponister som Mauricio Kagel, Salvatore Sciarrino, Carola Bauckold og Evan Gardner og samarbeidet med visningssteder som Staatsoper Berlin, Akademie der Kunste i Berlin, Acker Stadt Palast Berlin og Münchener Biennale für neues Musiktheater.

Livet er trist
Musikkteaterforestillingen Rollbergidyll skiller seg ut i Kontraklang-serien særlig grunnet visningssted og arrangementets sosiale kontekst, og derfor også dets publikum som består av innvandrere, husmødre, kunstnere og barnefamilier fra nabolaget. I tillegg gis det uvanlig lite informasjon og fortolkningsrammer fra kuratorenes side- kanskje er de av den oppfatning at forvirrelse er fruktbart.

Forestillingen oppleves avspent og upretensiøs, og musikerne spiller videre mens vi forsyner oss av buffeten og forsøker å finne vår plass i det lille rommet. Forestillingen består, bokstavelig talt, av mange løse tråder. Rommet er dekket av skinnende partydekor, og gullremser og glitter fester seg i falafelen. Det er ingen regi på publikum. Vi kan komme og gå som vi vil. Spise så mye vi vil. Jeg setter meg i en krok med min tallerken med syriske matretter og min skrivebok, og observerer forestillingen. Det er temmelig uklart hvilke verk som blir spilt, hvem som spiller hva og når noe vil bli spilt. I den korte programteksten fremgår det kun at det er et pågående musikkteatralsk eksperiment som vil foregå innenfor et visst tidsrom (seks timer) der den glemte sjangeren idyll, skal vekkes til liv, og at forestillingen handler om en søken etter et ekte, genuint liv.

I denne uvanlige kombinasjonen av gratisbuffet og barneteatersk satyrspill gjenkjenner jeg det norske bidraget i sammenhengen: Den norske komponisten Trond Reinholdtsen verk 4 deutsche Lieder. Verket minner om Reinholdtsens auditive bidrag til Ida Müller og Vegard Vinges forestillinger. Det består av forhåndsinnspilte opptak av forvrengte stemmer som danner voice-over til utøverne i kombinasjon med barnetv-aktige melodisnutter. Verket kan sees som en dekonstruksjon av liedsjangeren. Reinholdtsen er selv utdannet sanger og kjenner denne tradisjonen fra innsiden, og her er de høystemte hjerte-smerte librettoene byttet ut med prosaisk jamring over livets gråhet. Verket stikker seg ut, fordi dette, i motsetning til de andre verkene, taler mer til de voksne i rommet enn til barna, og slik løfter eksperimentet ut av skoleforestillingssjangeren. Kombinasjonen av den komiske forvrengte stemmen og ariens nihilistiske, livstrøtte innhold, skaper et rom for å sette latteren i halsen. Og latter i halsen er et gammelt, rabulistisk triks for skape en spore til vekkelse og forandring.

Kunst som sosialt prosjekt
Innvandrere, barn og husmødre er ikke standardpublikum for eksperimentelt musikkteater. Men når jeg ser de tyske husmødrene, oppkledde for anledningen, spise maten helt oppslukt og frydefullt, mens det merkelige glitrende musikkteatrale narrespillet pågår, så slår det meg at det kanskje er én ting som først og fremst forener dette publikum: fattigdom. Som tilskuer og kritiker blir jeg fylt av ambivalente følelser. For hva innebærer det å dra inn den såkalte «finkulturen» i et rom som er skapt for de mest utsatte i samfunnet?

Det er åpenbart at det ligger god vilje til grunn i Opera Lab Berlins eksperiment. Man kan ikke spore vrangvilje eller forsøk på å latterliggjøre noen. Forestillingens forsøk på et fellesskapsprosjekt unngår heldigvis den vanlige fellen at man segmenterer det hundre år gamle gapet mellom samtidskunsten og «folket». Kanskje kan man tenke seg forestillingen som et slags forvandlingsritual, der musikernes tilstedeværelse, klanger og partybaserte scenografi og glitrende kostymer, kunne tilføre en eller annen kraft til stedet: At noe løftes ut av en grå, prøvende hverdag. Samtidig er det etiske utfordringer ved å la et sosialt prosjekt, et innvandrersenter og gratis buffet, danne scenografi for et musikkteatereksperiment. I en tid der linsesuppe har blitt som oljemalingen tidligere var i kunsten, kan det være relevant å være oppmerksom på hva slags innvirkning ønsket, eller begjæret om å fremstå som god, innvirker på de kunstneriske valgene man tar.

Forvirrelseskunst
Og hva skjer med musikken, i dette sammensurium av kontekst, intensjoner og kostymer? Her jeg sitter, tre dager etter, husker jeg knapt musikken, kanskje med unntak av Reinholdtsens ikoniske lidelsesarie. Musikken forsvant i buffeten, kostymene og den varme stemningen. Foruten de mange merkverdige ingrediensene denne musikkteaterforestillingen inneholdt, så undrer jeg meg likevel aller mest over er at forestillingens tre akter ender med fremføring av en lied av Schubert, til alles tilsynelatende glede. Selv musikerne ser ut til å trives best i denne musikken. Er samtidsmusikken til for at man ikke lenger tåler den såkalte skjønnheten, «kun glimt av skjønnheten», som Hans Werner Henze en gang sa, slik at man kan ende opp med en romantisk lied og i fellesskap puste lettet ut? Er samtidsmusikken en transportetappe for å nå frem til det «egentlig» vakre?

I finalen, som er en slags julespillversjon av den samme forestillingen som ble spilt tidligere på dagen, blåses det liv i menneskene i en barneteatral versjon av den bibelske skapelsesberetningen. Dette skjer på scenen ved at en musiker stikker sin klarinett i nesa på sin medspiller og blåser luft. Det er den samme musikken som tidligere, men hvorfor de nå gis bibelske eventyrnarrativ, forblir uklart. Syndefallsarien kombineres med krybbespill, og barna blant publikum blir skremt av maskespillet og de rare lydene. I finaleversjonen vises det frem små miniatyrakter av ulike kristne myter, noe man kan finne underlig tatt i betraktning at forestillingen finner sted på et innvandrersenter der brorparten av publikum nok forholder seg til andre myter enn disse. Reinholdsens arie blandes inn i «julespillet» og danner overgang til et minipasjonsspill: Arien «synges» av en mann som mimer Jesus på korset der korset består av en gardinstang. Han synger med sårbar, manipulert stemme ut sin lede: Hvordan kan jeg forløses fra hverdagen? Hverdagen er livets fiende!

Det er først på slutten av denne finalen at det går opp for meg at forestillingen ikke er et eksperiment i vanlig forstand. En liten gutt står ved siden av meg i rommet. Jeg titter bort på ham og ser at han står helt fjetret. Han har store øyne og er helt oppslukt av hvordan den ene utøveren, den tidligere katten, som nå ligner mer en magiker, skrangler rundt med terninger og gjenstander og miniføtter som gnis på isoporkuler. Den lille gutten blir dratt inn i spillet, og griper etter en terning. Han vil også være med i trylleshowet og lage lyd! Jeg kjenner selv på den samme impulsen å strekke frem en hånd, gripe et av objektene og overtre det usynlige skillet mellom scene og sal. Men det som hender er at en av kvinnene i «koret», sopranen i den glitrende togaen, ser strengt på den lille gutten og veiver med hendene for å signalisere at han skal holde seg unna scenen. De små barnehendene som vil medvirke blir en forstyrrelse i dette «eksperimentet». Da faller i grunnen alt.

Om forestillingen er tenkt som en kunstnerisk intervensjon i et (semi)-offentlig rom, så er en slik nektelse av reelle møter og hendelser noe som peker på en brist i prosjektet.  Alt i alt fremstår forestillingen, eller intervensjonen, som et retningsløst virvar. Det er tilsynelatende en forestilling skapt ut fra ideen om at kunst er «noe som er litt rart»: som piffer opp livet med farger og gøyale lyder. Nå kan det være at kunst er akkurat det, og jeg har én regel i livet: at jeg aldri vil hevde hva kunst ikke kan være. Kunst skal jo nettopp være det frirom der vi blir usikre på hva som er hva- et sted for revurdering og grunning over våre forestillinger og syn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER