Hvem vil se en autist danse, da?

Forsøk på å forstå hverandre kan være vanskelig å få til innenfor hvilken som helst familie eller annen relasjon. Man feiltolker hverandres tegn og nærmer og fjerner seg fra hverandre. Eller, som det står om forestillingen Fisker klatrer ikke i trær på Showbox sine hjemmesider: ”Møter mellom mennesker med ulike utgangspunkt og forutsetninger i livet, innbyr ofte til refleksjon og ettertanke rundt viktige mellommenneskelige forhold.”

Det kunne vært en generell påstand, men Fisker klatrer ikke i trær bygger på en relasjon hvor utfordringen er svært spesifikk: den omhandler et søskenpar hvor den ene har diagnosen autisme. Forestillingen viser oss hvordan Silje nærmer seg sin autistiske bror Stian – hvordan hun forsøker å få kontakt med ham, mens han trekker seg tilbake. Den enes behov for tilbaketrekking og avstand oppleves tydelig som en avvisning for den andre.

Hvem har lyst til å se en autist danse, da? Fisker klatrer ikke i trær åpner med en sekvens hvor stemmer over høyttaleranlegget fremsier setninger man må anta at søsknene har fått høre mange, mange ganger gjennom årene:

– Jeg har stor respekt for folk som jobber med sånne typer mennesker. – Hvordan orker du å jobbe med noen med en sånn diagnose? – Så fint at du gjør dette for ham. – Stakkars. – Hvem har lyst til å se en autist danse, da?

Med forestillingen gjøres det forsøk på å likestille søsknene, og Fisker klatrer ikke i trær er et svar på det siste spørsmålet: hvem har lyst til å se en autist danse, da? I flere av sekvensene ser vi hvordan Silje forsøker å kommunisere med Stian – hvordan hun forsøker å gi ham en klem blant annet, mens han trekker seg unna med en Gameboy. Hun følger etter og forsøker å titte han over skulderen, mens han forsøker å holde skjermen for seg selv. Først når hun gir ham mer plass og går over til å betrakte ham på større avstand, kan også han nærme seg henne. Den tydelige utfordringen i søskenforholdet gjør forestillingen både rørende, underholdende og modig. Samtidig er situasjonene som skildres stort sett universelle, og noe de aller fleste kan kjenne seg igjen i.

Interessante kontraster Koreografien og bevegelsesmaterialet i forestillingen er ikke nødvendigvis særlig originalt i seg selv, men de to utøvernes svært ulike tilnærming til bevegelsene gjør dem interessante. Der Silje har myke og rutinerte bevegelser, er Stian mer voldsom og metodisk. De utgjør fine kontraster til hverandre, og deres felles duetter er forestillingens sterkeste øyeblikk.

Musikken er stort sett abstrakt, mens bevegelsene er mer illustrerende. Dette plasserer forestillingen nærmere danseteatret, noe som også mot slutten forsterkes gjennom en dukketeatersekvens. Koreografien og forestillingen som helhet tåler i grunnen godt de illustrerende gestene, men forestillingen forankrer også sitt materiale tett til forholdet mellom autist-bror og ikke-autist-søster og gjør seg muligens mer avhengig av dette enn hva som er nødvendig.

Søskenkjærlighet Forestillingen har visse likhetstrekk med de belgiske brødrene Jakob og Pieter Ampes Jake & Pete’s big reconciliation attempt for the disputes from the past som gjestet Black Box Teater i Oslo og BIT-Teatergarasjen i Bergen høsten 2013. Også den forestillingen tok utgangspunkt i et søskenforhold, hvorav den ene parten (Pieter) er en koreograf som sammen med sin bror (Jakob) laget en forestilling med utgangspunkt i deres relasjon. Også her bestod scenografien av kuber i tre, selv om Jake & Pete hadde en noe mer omfattende scenografi.

Brødrene Ampe utforsket scenerommets elementer, og gjennom dette kom også deres relasjon til syne. Begge forestillingene bruker søskenkjærligheten som et utgangspunkt for dramatikk. Måten søsken irriterer hverandre, konkurrerer – eller har omtanke for hverandre – er konkrete situasjoner, men som likevel kan abstraheres. Den store forskjellen mellom de to forestillingene ligger nok i deres bruk av rom og sceniske strategier.

Fisker klatrer ikke i trær har mange svært rørende scener der de to ulike individene og deres bevegelsesmønstre møtes. Forestillingen kunne likevel vært tjent med en litt strammere dramaturgi, særlig gjelder dette i innledningen, samt begrenset referansene til autismen noe. Insisteringen på påminnelser om Stians diagnose lukker forestillingen og får den tidvis til å omhandle autisme mer enn kommunikasjonsproblemer mer generelt. Med ungdommer (13 +) som målgruppe er kanskje den spesifikke utfordringen Silje og Stian har i sin relasjon en fin inngang til forestillingen, men det er også en alder hvor kommunikasjon (og kanskje mest av alt: vanskelighetene med dette) er en sentral tematikk man må kunne anta at kan ha stor resonans. Fisker klatrer ikke i trær består av flere scener som belyser denne tematikken godt, og som både underholder og skaper refleksjonsrom på samme tid.