Foto: Øyvind Eide. Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymer: Christina Lovery. Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Hvem er Alice?

Alice i Vidunderland er en visuelt vakker forestilling, men den inneholder altfor lite til at forestillingen som helhet er vellykket.

Premieren på Alice i Vidunderland begynte klokken 19.00. Det fikk meg til å lure på om jeg hadde tatt feil da jeg hadde invitert med meg jenta på nesten seks på jobb den kvelden. Jeg leste videre at Alice, som i romanen forestillingen er bygget på er syv år, i denne versjonen var blitt konfirmant. Det gjorde målgruppeforvirringen større, men siden teatret selv sa at den passet for barn fra seks år tok vi sjansen.

Forestillingen passet helt greit for seksåringer, og dette er ikke en kritikk av starttidspunkt, den spilles tross alt på andre tidspunkter mange av dagene. Det er heller ment som en inngang til min undring over hva som er forestillingens målgruppe, for det forblir uklart for meg ettersom forestillingen skrider frem. På et seminar om scenetekst og det unge publikum på Dramatikkens hus i mai (som jeg skrev en kommentar om for Periskop) sa Lisa Marie Nagel, som har bakgrunn som dramapedagog og har skrevet en doktorgradsavhandling om barnekultur, at man innenfor barneteatret lenge har vært redde for å snakke om målgruppe i frykt for å virke instrumentell, men at målgruppetenkning også gjør det lettere å treffe med kunsten man lager. I møte med familieforestillingen Alice i Vidunderland opplever jeg at de har vært redde for å tenke rundt målgruppe. Det virker som det ligger en frykt for instrumentalitet fordi de ønsker å treffe alle, men det at målgruppetenkningen er fjernet gjør at forestillingen mister innholdet og helheten av syne.

Visuell fest
Alice i Eventyrland, som den norske oversettelsen av Alice in Wonderland som oftest heter, er en barnebok fra victoriatidens England skrevet av Lewis Carroll. Det er også en veldig kjent Disney-film. I denne teaterversjonen, laget av duoen Mads Bones og Kyrre Havdal, er Eventyrland blitt til Vidunderland. Havdal og Bones har tidligere gjort suksess med komedier på Trøndelag Teater, blant annet den nylige Tordenskjold – Alle tiders trønder. Alice i Vindunderland er en bearbeiding av en versjon de gjorde sammen med andre klasse på Teaterhøgskolen som sommerteater i Frognerparken i 2017. De har forholdt seg helt fritt til det originale materialet og skrevet det om etter sitt eget forgodtbefinnende, og det synes jeg er befriende. Det er så mange romaner som dramatiseres om dagen, og enda flere burde ta seg kunstneriske friheter i bearbeidelsene. Samtidig betyr det at eventuelle uklarheter ikke kan lastes victoriatiden og Lewis Carroll.

Forestillingen begynner i Alice (Kjersti Tveterås) sin konfirmasjonsfest. Det blir holdt kleine taler og sunget sanger fra rosa ark før Alice ser kaninen, og følger etter ham. Det er ikke med noe faktisk kaninhull, men kaninen forteller Alice at hun skal la seg falle. Tveterås faller på en fin måte, liksom baklengs inn i hvite forheng. Det er tydelig og teatralt formidlet. Det er generelt sett i det visuelle at denne forestillingen finner sin styrke. I Gjermund Andresens scenografi er Vindunderland blitt en speilsal og et skrekkabinett. Dører åpnes og lukkes, og jeg har sjeldent sett dreiescenen på Nationaltheatret bli brukt så elegant. Dessverre mister konstruksjonen litt av sin magi etter hvert som vi ser hvordan den fungerer, men innledningsvis var jeg ganske storøyd. Christina Loverys kostymer er lekne og fantasifulle, og er noe av det som gir denne forestillingen verdi.

Karakterer og narrativ
Reisen i Vidunderland har en episodisk dramaturgi. I ulike bolker møter Alice for eksempel Den hvite kaninen, filurkatten, kortene som er Hjerterdronningens agenter og er i selskap hos Hattergalen. Den episodiske dramaturgien leder imidlertid egentlig ingen steder, og karakterene har ingen utvikling. Innledningsvis i forestillingen blir vi fortalt at det er mange år siden moren til Alice døde. Reisen til Vidunderland blir derfor også for Alice en reise for å lete etter moren sin. Det er faren til Alice, spilt av Henrik Rafaelsen, som forteller oss, gjennom en tale, at moren er død. Vi får se at Alice er litt trist, men hun får aldri komme til orde selv. Det opplever jeg som et underlig svakt valg, der det er den voksne mannen som får være premissleverandør for sorgen, og når Alice liksom leter i sin egen sorg i Vidunderland, får ikke vi som tilskuere se den sorgen gjennom Alice sine øyne. Det viser seg at Hjerterdronningen, spit av Anneke von der Lippe, som er hodeløs og på jakt etter hodet sitt, er Alice sin mor. Åpenbaringen av dette kommer også veldig sent i forestillingen, først halvveis ut i andre akt, og det er først da vi får høre Alice uttrykke noe som helst om sin egen sorg. Dette gjør Alice til en i overkant flat karakter.

Å gjøre Alice til konfirmant virker begrunnet i at hun gjennomgår en transformasjon. I møte med sin egen sorg og aksept av det livet hun lever, der hun klarer seg uten moren sin, blir hun til en voksen kvinne. Dette er til og med symbolisert gjennom Alice sitt møte med en kålorm som blir til en sommerfugl i avslutningsnummeret. Anne Guri Tvedt som kålormen gjør en kjempestor innsats i et nummer som minner mer om lørdagsunderholdning på TV enn scenekunst, men hun synger fint og får publikum med seg. Det er allikevel noe unødvendig overtydelig i koblingen av en konfirmant og en kålorm. Dessuten må man ha vært utsatt for klisjeen noen ganger for å forstå den, så det blir enten platt eller går over hodet på publikum. Jeg lurer også på hva plasseringen av Alice som konfirmant har å si for hvem man ønsker å treffe. Kjersti Tveterås spiller Alice barnlig, men som karakter har hun få identifikasjonspunkter.

Det er også flere gode skuespillerprestasjoner i forestillingen. Henrik Rafaelsen er fantastisk som Hattergalen og Gisken Armand er nydelig som Musa. Dette skyldes nok i stor grad at dette er veldig gode skuespillere. Gisken Armand kan egentlig gjøre nesten hva som helst, og selv rollen som en pipete mus som legger ned toneleiet sitt for å bli hørt kan hun briljere i. For utover dette synes jeg skuespillerprestasjonene virker litt tilfeldige, noe som kan skyldes umotiverte karakterer og utydelig personregi.

Overflate
Da jeg anmeldte Den kjempestore pæra i vår syntes jeg det var vanskelig forestilling å skrive om fordi teatergleden som ble formidlet fra scenen var så sterk, at det føltes grinete å skulle påpeke svak tekst, dramaturgi og formål. Sånn har jeg det litt med denne forestillingen også. Det var mange gode innsatser, og det så ut som de hadde det gøy. Det var glede i rommet og i kommunikasjonen. Samtidig synes jeg forestillingen roter seg bort i uklarheter. Dramaturgien er sleivete, og motivasjonen for forestillingen uklar. Det er ingenting å hente for et barnepublikum i denne forestillingen utover det rent festlige. Fargene, kostymene, formidlingen, musikken, scenografien er alt på høyt nivå, men jeg følger ikke forestillingen i noen retning. Jeg forstår ikke hvor de vil, hva som er formålet med dette som teater eller hvem det er laget for.

På vei hjem spurte jeg den søvnige jenta på nesten seks om det var noe hun hadde likt spesielt godt i forestillingen. ”Det var gøy det”, sa hun, ”men jeg skulle ønske det med mammaen var med litt mer.” Sterkere dramaturgi og tydeligere motivasjoner vil også treffe et bredere publikum.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER