Hva vil det si å være ung?

Tschick er en roman av den tyske forfatteren Wolfgang Herrndorf, som kom ut i 2010. Jeg hadde ikke hørt om den før den ble en del av programmet til Det Norske Teatret i høst, men den gjorde formidabel suksess, og ble oversatt til 30 språk. Romanen forteller historien om 14-årige Maik som sammen med en klassekamerat stjeler en bil og kjører østover fra Berlin uten egentlig mål eller mening og uten å ane hvor de skal. I en klassisk episk oppbygning møter de forskjellige mennesker og opplever ulike sider ved livet før det ender i en bilulykke. Jeg leser romanen som en ungdomsroman. Middelklassegutten Maik er overlatt til seg selv av uinteresserte og til dels alkoholiserte foreldre og Tschick er en småkriminell outsider med en uavklart bakgrunn. Boken er helt usentimental, og har derfor ikke det nostalgiske preget oppvekstromaner gjerne har, men den har en humoristisk og avdempet stil. Språket i den norske oversettelsen er konkret på en måte som får meg til å tenke på ungdommelig tro på udødelighet og optimisme.

Når jeg ser Tschick på Det Norske Teatret, er jeg ikke sikker på om Tschick er en ungdomsroman lenger. Jeg opplevde raskt at forestillingen ikke fokuserte på det jeg hadde lest som en konkret, dog overdrevet, ungdomserfaring, men i stedet laget en karikert verden med store motsetninger. Maria Anderskis scenografi består av lange hvite gummiaktige remser som henger ned fra et stort rektangel som det innimellom lyser fra. Som scenografi betraktet ser det fint ut, men det gir ikke noe godt arbeidsrom på scenen, og selv om det brukes fantasifullt, inneholder den for lite muligheter eller betydninger til å utvide opplevelsen av teksten.

Karikerte karakterer Kostymene, som også er designet av Anderski, har derimot en slags realistisk fremtoning. Karl-Vidar Lende og Eivin Nilsen Salthe, som spiller henholdsvis Maik og Tschick, er kledd i ungdomsklær. Maik har en baseballjakke på seg, mens Tschick ser mer sjuskete ut med hockeysveis og tynn boblevest. Charlotte Frogner spiller alle de andre rollene, og det betyr mange kostymeskift, for kostymene brukes til å bygge karakterene. Det gjør dem veldig tydelige og karikerte. Frogner bruker også ulike dialekter til de ulike karakterene, og selv om jeg synes det er et unødvendig grep som understreker karikeringen til det slitsomme, må det sies at hun har et svært godt grep om de mange skiftene.

Jeg har imidlertid mest problemer med karakteren Tschick, som jeg synes det er vanskelig å plassere. Eivin Nilsen Salthe spiller ikke Tschick som en 14-åring. Ikke bare har han holdningen til en mann som har levd lengre, med lett knekk i knærne, svai i ryggen og fremskutt mage – det er noe oppgjort og ferdig med ham. Det er så lite undring og nysgjerrighet å spore, og det synes jeg er forvirrende. Det står også i stor kontrast til Karl-Vidar Lendes svært barnlige Maik. Jeg er med på at de skal være et umake par, men jeg blir ikke overbevist av dynamikken i mellom dem.

Forestillingens plassering av tid og sted synes jeg også er vanskelig. De er i Tyskland, men allikevel tar de med seg Spaghetti à la Capri og Pizza Grandiosa på bilturen. Når disse merkenavnene, som har en tydelig norsk plassering, uttales, mister vi den tyske referanserammen. Alle de ulike norske dialektene blir en del av det samme. Det oppleves helt nødvendig at denne fortellingen utspiller seg i Tyskland, for forholdet mellom Maik og Tschick er også et forhold mellom øst og vest. Den verdenen de befinner seg i er et gjenforent Tyskland, med alle de utfordringene det innebærer. Tschick har bakgrunn fra Russland, eller fra et annet det sted i det tidligere Sovjetunionen, det russerne på den tiden kalte det nære utland. Å være russisk i Tyskland er noe annet enn å være russisk i Norge, og jeg føler på at narrativet ikke går helt opp når den tyske rammen nedprioriteres.

Komedie Forestillingen blir spilt ut som komedie. Det er utvilsomt mye morsomt i romanen som fortjener og tjener på denne vinklingen, men jeg opplever også at en del av ungdomsperspektivet forsvinner. Jeg synes også at det ligger så mye tematikk her som hadde vært interessant å se behandlet på et mer alvorlig vis. Hva betyr det å være 14 år og føle at man har verden for sine føtter, men allikevel ikke vite hvordan man skal benytte seg av den? Hvordan skal man takle avvisning fra foreldre og klassekamerater i selvstendighetens navn når alt man ønsker er et fellesskap? Det er så sentrale spørsmål i et ungt liv, og selv om forestillingen er innom ungdommens vanskeligheter, forsvinner den overordnede tematikken i det handlingsmettede drivet og den episodiske oppbygningen. Det er ikke alltid forjævlig å være ung, men det er heller ikke utelukkende en komisk reise.