Hva slags teater er det lov til å lage for ungdom?

Fredag viste Hordaland Teater den omdiskuterte skoleforestillingen I Guds namn i Bergen. I etterkant arrangerte Bergens Tidende debatt på Logen Teater.

Debatten illustrerte hvordan teater som kunstform har en unik evne til å berøre både ungdom og voksne. Samtidig ble det tydelig at temaene forestillingen vil ha publikum til å reflektere rundt, er ømfintlige.

Er det slik at I Guds namn gir et karikert bilde av kristne? Hvorfor er det så mange skoler som har avlyst? Hva slags teater er det lov til å lage for ungdom?

Panelet besto av biskop i Bjørgvin Halvor Nordhaug, teatersjef ved Hordaland teater Trond Birkedal, utviklingssjef i Hordaland fylkeskommune Ronny Skaar og lærer ved Fyllingsdalen skole, Berit Berge. Debatten ble ledet av BT-journalist Liv Skotem.

Biskop Nordhaug åpnet kveldens debatt. Han var en av de første som kritiserte stykket offentlig. I likhet med de andre i panelet mener han det er positivt at stykket setter religion på dagsorden.

Tilstrekkelig nyansert? – Det er mye skakkjørt og livsfiendtlig religion ute i verden. Unge mennesker kan risikere å møte dette. Men jeg reagerer på at fokuset i forestillingen rettes mot veldig destruktive og ekstreme former for religiøsitet. Det er enten gud eller satan. Den norske kirke møter ikke ungdom på denne måten, sa Nordhaug, som trakk i tvil hvorvidt forestillingen gir et tilstrekkelig nyansert bilde av religiøse.

Relevant i Norge? Nordhaug så først og fremst manuskriptet som problemet og ikke kun forestillingen i seg selv. Han syntes det var problematisk at Hordaland teater gjennom å nevne teksten til paragraf 2 i grunnloven i programmet sitt linker forestillingen direkte opp mot den norske kirke. Nordhaug hevdet at det kan oppleves fjernt for mange kristne og at stykket fortegner religion.

Til dette svarte teatersjef Trond Birkedal at I Guds namn dreier seg om langt mer enn den norske kirke og at det er viktig at barn og unge får vite at det finnes mennesker som bedriver ekstreme former for maktutøvelse i flere miljøer.

– Jeg mener at setningen vi har valgt ut, som sto i grunnloven frem til 2012, ikke bare handler om den norske kirke. Den er et uttrykk for hva slags samfunn vi ønsker oss når det gjelder etikk, moral og normer, sa teatersjef Birkedal.

Et tilbakevendende tema i debatten var hvorvidt de ekstreme formene for religiøsitet i forestillingen var mulig for ungdommer i dag å relatere seg til. Burde historiene vært lagt nærmere ungdommenes hverdag? Da Nordhaug sa at han ikke var enig i at eksemplene i forestillingen finnes i kristendommen i verden i dag, ble han møtt med tilrop fra salen:

– Afrika!

– Sør-Amerika!

– Danmark!

Og det endte ikke der. Skuespiller i forestillingen I Guds namn Igor Necem sa seg dypt uenig med Nordhaug på dette punktet. Han fortalte om egne møter med ulike religiøse miljøer, og trakk fram Jehovas vitner og Smiths venner som relevante miljøer. Nordhaug holdt fram at Jehovas Vitner og Smiths venner regnes som sekter, og at flesteparten av ungdommene som så forestillingen er medlemmer av den norske kirke.

Likevel kan man spørre seg om ikke de ekstreme eksemplene og historiene forestillingen viser fram, kan starte refleksjon hos ungdommene. Nordhaug benektet ikke dette, til tross for sin uttalte skepsis.

Felles ansvar Bølgen av avlysninger blant skolene i Hordaland var også gjenstand for debatten. Både Birkedal, Skaar og Berge var samstemte i at det er synd at flere skoler har avlyst forestillingene. Skaar pekte på hvordan det er et felles ansvar å få frem kunst- og kulturuttrykk til elever, uansett hva.

– Dette ansvaret er hevet over mine preferanser, og det er hevet over hva rektor og lærere foretrekker. Avlysningene bekrefter at dette stykket har et poeng, sa Skaar. Han minnet om at elevene godt kan være enig med både Berge og Nordhaug, men likevel se forestillingen.

Pedagogisk opplegg? Berge mente at fylkeskommunen burde laget et pedagogisk opplegg, slik at man lettere kunne skapt det nødvendige rommet for samtale og refleksjon hos elevene i forkant og etterkant av forestillingen. På den måten kunne terskelen vært lavere for lærere som er usikre på hvor de skal begynne. Slik kunne man kanskje unngått en del av avlysningene.

Nordhaug ville på sin side ikke ta ansvaret for at flere skoler har avlyst etter hans innlegg i BT. Til det svarte han:

– Jeg har bare skrevet et debattinnlegg. Det var utenfor min horisont hvilke reaksjoner det ville vekke. Min rolle har vært å komme med en meningsytring. At noen velger å avlyse på grunn av noe jeg skriver, er ikke mitt ansvar.

Nordhaug fikk kraftig kritikk av Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i BT, da hun etter hvert fikk ordet i salen. Hun var skuffet over biskopens innlegg i debatten.

– Biskopen må være klar over det maktspråket han forvalter, og er han ikke det, må han tre ned fra talerstolen, sa hun.

Nordhaug var uenig. Han mente han har blitt misforstått og at motpartens reaksjoner var skivebom.

– Jeg stiller spørsmål ved om forestillingen I Guds namn er en god måte å starte de gode samtalene på. Jeg er opptatt av relevansen, sa han.

"Nå er du ikke deg selv"

Det var også uenighet om forestillingens form. Lærer Berit Berge pekte på at hun opplevde at I Guds namn manglet en tydelig ramme i begynnelsen.

– Jeg savner beskyttelsen av elevene. De burde fått beskjed om at ”nå er du ikke deg selv” når de deltar. Jeg reagerer på selve formen, sa hun.

På den annen side kan man kanskje undre seg over om ikke nettopp et slikt manus krever en form som bryter ned grensene mellom skuespillere og publikum og utvider teaterrommet.

Rom for refleksjon Skuespiller Thea Borring Lande, som selv spiller i forestillingen, mente at mange elever trenger å få åpnet et samtalerom og at de i visningen av stykket skaper det rommet gjennom å involvere dem i handlingene.

– Det er lettere å snakke sammen etterpå. Jeg har erfart alt fra store diskusjoner til mer personlige samtaler i etterkant av forestillingen, sa hun.

Og det virker som debatten er nødvendig. Like viktig som ansvaret for kunst- og kulturformidling til unge, var kanskje de ulike oppfatningene av kristendom og religiøsitet kom til syne under debatten og erfaringen av hvor vanskelig det er å snakke om.

Før debatten hadde de oppmøtte fått anledning til å se forestillingen I Guds namn på nytt, i Logens teaters lokaler. Det var interessant å oppleve hvordan skuespillerne brukte teaterrommet på en måte som brøt ned grensene mellom dem og publikum, og samtidig brøt grenser for hva man kan snakke om. I den etterfølgende debatten tok flere i salen ordet etter at panelet hadde sagt sitt.

Kanskje illustrerte det hvordan teater kan åpne opp et større rom for refleksjon. Det ser ut til å være noe ungdommen tåler, selv om de voksne ikke alltid tør å stole på det.