Foto: Beaivváš

Hva skjedde med Beaivváš?

Med Snøfrid presenterer Beaivváš nok en spennende og ukjent historie, med flere fine enkeltscener. Dessverre henger forestillingen som helhet ikke på greip, mener Chris Erichsen, som etterlyser en mer synlig bevissthet om hva det samiske nasjonalteatret står for rent kunstnerisk.

Lyd av sverdslag og skrik. Snøfrid og mormoren hennes står på scenografiens høyeste punkt og betrakter det vi hører, men ikke ser. Til store protester fra Snøfrid avslører mormoren at hun snart skal dø.

Slik settes tonen for det samiske nasjonalteatret Beaivváš´ nye forestilling om den samiske jenta Snøfrid og den merkelige historien om hvordan hun, i kraft av sitt vakre utseende og vesen, trollbandt selveste kong Harald Hårfagre og ga ham fire barn før hun døde. Men kraften hun hadde over kongen fortsatte. Han skal, ifølge Snorres kongesagaer, ha gått inn i en slags psykose og sittet i tre år ved liket hennes i påvente av at hun våknet til liv igjen før han ble revet ut av transen og gikk i gang med å samle Norge til ett rike.

Det er en historie om krig, kjærlighet, maktkamp, og, ikke minst, en for de fleste av oss ukjent beretning om samisk innflytelse over norsk historie. Dramatiker Arne Berggren står bak manuset som er utviklet ved Dramatikkens hus. Berggren er også en profilert «showrunner» for norske TV-serier, ikke minst Hotel Cæsar. De siste årene har han vært særlig aktiv i de nordligste fylkene, ikke minst via filmselskapet Arctic Wonder og tv-serien Elven, som er spilt inn i Målselv, vist på TV3 og solgt til en rekke land.

Kompleks historie
Det er en kompleks historie med mange bihistorier og mulige temaer og sidetemaer. Snøfrids mystiske «tak» på Harald Hårfagre inneholder i denne versjonen en klar kjønnspolitisk dimensjon. I en rekke scener demonstreres det at Snøfrid er den sterke og lure og Harald den svake og naive. Referansene til dagens debatter og kamper rundt tvangsekteskap og sammenblanding av kulturer utgjør også ett av denne historiens baktepper. Et annet underliggende budskap ser ut til å kretse rundt samenes forankring i en kultur som spiller på lag med det overnaturlige, og som her gir dem en fordel framfor nordmennenes krigerske natur og higen etter makt.

Berggrens røtter i TV-serie-universet kan spores i en rekke korte scener som det nok er meningen skal avløse hverandre i høyt tempo, som en serie transportetapper til neste scene med innlagte cliffhangere. Dette skal sørge for å gi historien rytme og framdrift og holde oss påskrudd. I en tidlig scene, mens krigen fortsatt pågår, truer den da 12 år gamle Harald Hårfagre med å angi soldaten Iljas som desertør til faren, Halvdan Svarte. Iljas tar Harald som gissel og går ut av scenen. Blackout. Neste scene: Mormor på likstrå trilles inn på scenen. Snøfrid sørger. Hennes far, samehøvdingen Svåse, sier at hun må gi slipp. Han holder Snøfrid fast mens liket blir trillet ut igjen. Blackout. Ny scene: Tilbake til Harald og Iljas osv.

En viktig nøkkel til å lage bra teater av sånt ligger i selve sceneskiftet, i overgangene. Scenene må følge på hverandre på en måte som gir en følelse av flyt. I stedet er det noe firkantet og hakkete over måten de avløser hverandre på, som om det tilstrebes å gjenskape videoklipp-funksjonen på scenen. Den potensielle rytmen i forestillingen blir dermed aldri etablert. Det som virker naturlig i en TV-serie ser her bare oppkonstruert, gammeldags og lettere forvirrende ut. Her har man for eksempel brukt en masse ressurser på å modellere en voksfigur av mormorens lik som vi kun får et glimt av før den trilles ut av scenen igjen. Hva var poenget? Kunne hun ikke ha blitt liggende der en stund, tvers gjennom de skiftende scenene? Og hvorfor må alle først ha gått ut av scenen før noen andre får lov å komme inn? Og alle disse blackoutene, er de nødvendige for at et moderne teaterpublikum skal skjønne at nå er det noe annet som skjer på et annet sted?

Fysisk scenespråk
Men så er det som om regissør og tidligere teatersjef Haukur J Gunnarsson kommer på at Beaivváš også har tradisjon for et fysisk, rituelt, ordløst scenespråk, et språk som passer til problematikken som er til stede i mange av de historiene som springer ut av det samiske. Det brukes for eksempel, i en leken, fint koreografert scene, god tid på å etablere relasjonen mellom Harald og Snøfrid. Og da er det som om det hele faller på plass i en stakket stund.

Det hjelper også at de korte scenene avløses av mer musikalske innslag med, blant annet. noen effektive, poetiske og nærmest rituelle besvergelser som åpner opp universet som denne historien beveger seg i. Så faller det hele tilbake i en stiv, replikkbasert «TV-serie»-dramaturgi: Noen kommer inn, står rett opp og ned, sier noe til hverandre, ser megetsigende utover viddene/publikum og går ut igjen. Blackout. Ny scene. I stedet for framdrift gir det en merkelig følelse av noe litt ubehjelpelig, treigt 1800-tallsaktig snakketeater. 1800-tallsteater var riktignok ikke preget av mange og raske sceneskift, så dette har først og fremst med den statiske spillestilen og de omstendelige umusikalske sceneskiftene å gjøre.

Det er et hav av avstand mellom den måten å agere på og for eksempel Beaivváš-veteran Anitta Suikkaris spillestil. I rollen som kong Haralds venn og assistent Sigurd, markerer hun seg med et helt særegent kroppsspråk, supplert med en mimikk og en stemmebruk som gjør at rollefiguren etableres på et blunk, og blir der.

Hode og hale
Et gjennomgående fint grep som kunne fungert hvis forestillingen ellers hadde hatt form- og kvalitetsmessig hode og hale er bruken av mormorens gjenferd, en slags ånden som går, som følger Snøfrid som en god fe og mentor. Rawdna Carita Eira har åpenbart også tilført teksten et sårt tiltrengt preg av noe poetisk og særegent samisk. Ingá Márjá Sarre som Snøfrid og Ánte Siri som Harald står fint til hverandre, og Mary Sarre spiller Snøfrids mormor med autoritet og kjærlighet. Dessverre henger ikke forestillingen som helhet på greip og jeg undres over at dette er det samme teatret som for bare to år siden ga oss det uforglemmelige mesterverket av en forestilling som Vidas Extremas var. At dette har sammenheng med daværende regissør Jon Tombres tilstedeværelse og det særegne prosjektet som den forestillingen representerte er åpenbart. Likevel savner jeg en synlig bevissthet om hva Beaivváš, ved siden av å presentere spennende og ukjente historier fra samisk tradisjon og kultur, står for rent kunstnerisk.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER