Foto: Lars Halvor Andreassen. Bildet er tatt på generalprøven og ikke på forestillingen på Galgeberg.

Hva skal til for å lage teater?

Feil Teater lager mye teater med lite. Det er befriende.

Den britiske teaterhistorikeren Eric Bentley skal ha definert teater på denne måten: ”A spiller B mens C ser på.” Det viser en konservativ teaterforståelse i den forstand at den bare vil definere som teater de performative hendelsene der en person aktivt fremstår som en annen enn seg selv, men den er åpen i den forstand at det eneste som skal til er at jeg for eksempel tar på meg en parykk og later som om jeg er en klovn mens familien min ser på. Ifølge definisjonen er det teater så godt som noe. Når teatrene nå åpner litt forsiktig ved å slippe inn under 50 publikummere på en måte som gjør at de kan holde avstand til hverandre, er det begrenset hva de har å vise. Alle prøver ble avlyst, og med få unntak er det for vanskelig å kaste seg rundt å presentere nye verk. De premierene vi får se før sommeren er på forestillinger som var ferdige da koronaavlysningene ble iverksatt, alt annet det skulle vært premiere på i vår vil enten måtte utsettes til over sommeren eller vil bli avlyst. Det er forståelig at det er store maskinerier i teatrene. Scenekunstens planleggingshorisont er lang, og med en vanlig prøvetid på åtte uker er det ikke så lett å kaste seg rundt.

Til tross for at jeg har stor respekt for teaterarbeidets langsiktighet og kompleksitet, har jeg de siste ukene tenkt en god del på hva det er som gjør at noe er teater. Uavhengig av hvilken definisjon man bruker, så står det ingenting om åtte uker prøvetid. Teater er menneskemøter, det er kommunikasjon og lek. Noen ganger er det ingenting som er herligere enn perfekt gjennomført teater der hver minste håndbevegelse er kontrollert og blikkene skuespillerne i mellom er koreografert for å passe til en endring i lysdesignet. Men akkurat nå, etter å ha sittet inne i ukesvis, etter at all kommunikasjon med andre er redusert til skjermtid, så finnes teatret i smutthullene, og det gir en unik mulighet til at teatrets kjerneverdier kan fremheves og utfoldes.

Omreisende teater
Feil Teater består av en gjeng skuespillere som er utdannet ved teaterutdanningen ved Nord Universitet, tidligere Høyskolen i Nord-Trøndelag, i Verdal. De kastet seg rundt da teatrene stengte og skapte Det historiske slaget om bakgaarden, et prosjekt der de oppsøker bakgårder i Oslo med en forestilling tilpasset tiden og stedet. De siste ukene har mange vært overlatt til sine egne hjem. Ikke bare har hjemmekontor og hjemmeskole dominert livene til mange, vi er anbefalt å unngå kollektivtransport og å holde oss i hjemkommunen. Omgivelsene våre og rommene vi oppholder oss i forblir de samme. Å gi nytt liv til rommene kjennes derfor tiltrengt.

Og teater er romlig. Det var det jeg tenkte mest på da jeg stod i en bakgård på Galgeberg. Ikke bare har tilfanget av faktisk live kunst vært lite de siste ukene, noe som gjør at det å se mennesker anstrenge seg for å lage kunst for et publikum får meg til å føle meg privilegert, men erfaringen av nye rom har også vært mager. Bakgården på Galgeberg var kjent for beboerne mens det var nytt for meg. Samtidig er det den omreisende kvaliteten ved prosjektet og evnen til å omgjøre de mest hverdagslige rom som gjør det interessant, og ikke minst befriende i en tid som denne.

Grovt skissert handler forestillingen om at det er kommet en ny konge til byen, Durian den grimme, og sammen med sine to tjenere lurer han bygårdbeboerne til å gjøre som han vil. Alle de fire skuespillerne har på seg overdrevne, teatrale kostymer som ser ut som en blanding av sirkus og tilfeldig rot i utkledningstøyet. De er sminket i ansiktene, og den grunnleggende estetiske ideen er først og fremst tøysete. Scenografi klarer de seg uten, og bortsett fra en lirekasseaktig boks som gjør forskjellige ting, har de nesten ikke rekvisitter heller. Det gjør at de lett kan opptre uavhengig av sted. Kong Durian vil egentlig bare rive alle bygningene som omslutter bakgården for å få plass til sitt eget palass. Dette fører til en kamp mellom kongen og Frigg, en jente på sparkesykkel som vil befri bakgården og gi den tilbake til beboerne. Hele forestillingen er trygt plassert i en fysisk komediekultur, og klovnetradisjon, gateteater, sirkus og commedia dell’arte er sterkt representert i spillet. Dette passer godt sammen med at teatret er omreisende og improvisasjon, eller i det minste evnen til raskt å ta inn eksterne faktorer, blir en viktig dimensjon.

Feil Teater har jobbet raskt for å få dette til. Da de begynte var alle barn fremdeles hjemme, men da de var klare til å sende forestillingen rundt hadde alle de minste barna fått komme tilbake på skole og i barnehage. Nå kan man også samle under femti mennesker til arrangementer. Situasjonen har endret seg hele tiden, og siden det har vært vanskelig å vite hvordan reglene for samvær vil være bare noen uker frem i tid, har initiativet tatt en risiko når de har tilpasset seg et regelverk man ikke vet om vil opprettholdes eller ikke. Samtidig er det fordi de graver dypt i både hva som er de grunnleggende bestanddelene av teater og stoler på å bruke tradisjonelle grep at det finner en livsbejaende og romdefinerende form. På den måten fungerer prosjektet også utenfor reglene om smittevern.

Dramaturgi og enkelhet
Det er selvfølgelig mange ting som viser at de har jobbet fort. Dramaturgien halter litt og motivasjonene er litt uklare. Forsøket på å kombinere en dramaturgi som skal få sitt utløsende potensial utført av en kamp samtidig som de skal inkludere publikum i å vinne over Durian lykkes ikke helt. Dette er imidlertid ikke så viktig for prosjektets helhet. Det mest imponerende er hvordan de får alt sammen til å virke så enkelt, og kanskje fungerer den litt rotete dramaturgien til å få det til å virke tilfeldig sammensatt og nærmest improvisert. Samtidig kan dette bare gjøres med teaterforståelse, sterke skuespillerprestasjoner og god timing. Jeg ble spesielt sjarmert av en mimet sverdkamp som tilførte action innenfor det tydelig definerte teaterspråket.

Noen ganger er parykker og pågangsmot alt som skal til for at noe er teater. Beboerne på Galgeberg, og alle over hele Oslo som får besøk av Feil Teater, skal være glade for at det er nettopp disse som har tatt på seg parykkene. Samtidig som de underholder og gleder i en tid der det trengs og gir naboer unike fellesopplevelser, fungerer prosjektet som en påminner om at teater ikke alltid trenger å være så komplisert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER