Apokalypse-utmattelen. Foto: klimafestivalen112.no

Hva forsøker apokalypsen å fortelle oss?

KOMMENTAR: Et foredrag av BI-førstelektor Per Espen Stoknes om ”Apokalypsen som sjelelig og mytisk realitet” ble den store gevinsten på klimafestivalen på Nationaltheatret, ved siden av Danseinformasjonens samtale om scenekunst og klima, skriver Chris Erichsen.

Klimafestivalen ble avsluttet sist søndag på Nationaltheatret med familiearrangement, myteknusing, scenekunstnerisk samtale og forestilling. Da hadde over 130 offisielle og et ukjent antall uoffisielle arrangementer blitt avholdt over hele landet. En festival forandrer vel i seg selv ingenting, men kan være et av mange tegn på at noe er i ferd med å forandres. Det kan med andre ord se ut til at bevisstheten om klimaendringene er i ferd med å slå rot i folkedypet.

Spørsmålet er om den slår rot i scenekunsten på en måte som ivaretar både klimabevisstheten og kunsten. Samtalen, arrangert av Danseinformasjonen, hadde disse spørsmålene som premissleggere: Hva skjer når økologiske problemstillinger tas inn i scenekunsten? Hva er bærekraftig produksjon og formidling av scenekunst, og på hvilke premisser vil scenekunst eksistere i et bærekraftig samfunn? Kan og bør scenekunst i det hele tatt bidra til å løse klimautfordringene?

Hva er galt med naturen
Samtalen var inspirert av og tok opp tråden etter miniseminaret ”Hva er galt med naturen?” i Bærum Kulturhus i fjor høst i forbindelse med dansefestivalen CODA, og den påfølgende debatten her på scenekunst, initiert av dansekunstner og skribent Venke Sortland. Hun kritiserte seminaret og ordstyrer Kenneth Flak for å ha satt i scene en overflatisk ”opprocka skoletime” for et publikum i stor grad bestående av skoleelever på videregående i stedet for å ta problemstillingen og den potensielle debatten på det alvoret den fortjener. Kenneth Flak sitt grundige tilsvar og redegjørelse for sin egen posisjon et par dager seinere fikk ingen videre oppfølging, verken av Sortland eller andre. Det var dermed, i kraft av at Venke Sortland var utnevnt til moderator for samtalen i Nationaltheatrets foajé, grunn til å forvente, om ikke et kvantesprang, så i det minste ny fart i debatten.

Og det fikk vi – kanskje.

Men fra første stund var det klart at hensikten ikke var å besvare spørsmålene gjennom en tradisjonell, abstrakt teoretiserende paneldebatt av den typen vi har sett altfor mange av. Man kunne kanskje si: Noen spørsmål er for alvorlige til å debatteres? Eller uegnet.

Klimavennlig skypeintervju
I stedet fikk vi først et klimavennlig skypeintervju med den irske performancekunstneren Keira O´Reilly, som for øyeblikket leder pilotutgaven av det nye masterstudiet i "Ecology and Contemporary Performance" ved Kunstuniversitetet i Helsinki. Et av studiets mål er å drive forskning og praksis som overskrider grensene mellom kunst og vitenskap vedrørende klima og økologi. Dessverre var den klimavennlige lyden på intervjuet så dårlig at jeg ikke fikk med meg essensen av hva hun snakket om, men jeg er sikker på at vi vil få se mer til denne spennende kunstneren.

De fysisk tilstedeværende norske kunstnerne er alle tre dypt engasjert i klimaspørsmålene og bidro ved ganske enkelt å presentere konkrete prosjekter på hver sin svært forskjellige måte.

Koreografen Erikk McKenzie kommer fra Stavanger og har dermed, med en far i oljebransjen, et nært forhold til oljen som økonomi, livsstil og klimaversting. Forestillingen Stemmebånd ser på sammenhengen mellom tid og virkelighetsforståelse, konkretisert ved den gammeldagse, oljebaserte lydkassetten som spiller av ulike stemmer, og samtidig blir selve lydbåndet et symbol på tid. Framtid settes opp mot fortid, det kortsiktige settes opp mot det langsiktige innenfor rammen av den tidsbegrensete oljealderen.

Stemmebånd av Erikk McKenzie

Nina Ossavy fortalte om sin kamp for å forene sitt opprinnelige engasjement som Natur & Ungdom-aktivist med sitt kunstneriske virke, kort sagt livet og kunsten; om hvordan et møte med en bie mens hun var høygravid satte henne på sporet av det teatret hun og mannen Marius Kolbenstvedt har holdt på med i noen år nå. Et delvis dokumentarisk teater, basert på på den ene siden statistikk, forskningsrapporter og beretninger fra varslere, på den andre siden et konkret fysisk og rituelt teaterspråk som hun har med seg fra bl.a. tiden i Grenland Friteater.



BIOS. Black Box Teater 2013. Foto: Boya Bøckman

Transporteringsdans
Sistemann ut, Martin Slaatto, ytret ikke ett ord om verken klima eller kunstneriske prinsipper. Han demonstrerte i stedet i praksis sitt pågående prosjekt som han kaller transporteringsdans. En måte, eller rettere sagt mange måter, å bevege seg fra ett sted til et annet på. Kort sagt handler det om å huske og gjenskape de bevegelsene vi gjorde som barn: Å hoppe, hinke, gli, flaksefly, gynge osv. I seg selv svært klimavennlig, billig og stimulerende for individets samhørighet med omgivelsene.

Da Slaatto var ferdig var det tid til noen få spørsmål fra den glissent besatte salen, men noen ”samtale” fikk vi ikke. Det var likevel befriende å bli spart for enda en debatt som er løsrevet fra det den debatterer og i stedet bli presentert for konkret kunstnerisk praksis, noen forslag til hvordan man kan gjøre det.

Med dette som bakteppe så jeg fram til å sjekke ut hvordan en av landets hovedscener ter seg når man skal stunte et tidsspesifikt prosjekt basert på engasjement og frivillighet.

Apokalypseutmattelsen. Foto fra klimafestivalen.no

Apokalypseutmattelsen ble framført bare denne ene gangen og unndrar seg sånn sett en anmeldelse, men når den byr på skuespillere som bl.a. Ellen Horn, Gisken Armand og Mattis Herman Nyquist og på regisiden spennende, unge regissører som Angelina Stojčevska og Johannes Holmen Dahl, må det være lov å forvente noe spesiellt. Ambisjonen var ”å bryte ned distansen mange opplever til klimaspørsmålet” og intet mindre enn å ta FNs klimarapport ”til hovedscenen på Nationaltheatret”. Men det eneste stedet rapporten befant seg var i form av en flott scenografisk installasjon i hele bredden av scenen. Resten var sketsjer som først og fremst så ut til å ville ta den personlige klimautmattelsen til scenen, i form av en stripe mer eller mindre hjelpeløse eller latterlige figurer; naive miljøaktivister som var mest opptatt av å flashe sin naivitet, eller utmattelse alt etter som. De få musikalske innslagene utmerket seg, med unntak av pianist Peder Varkøy, først og fremst ved sin slående mangel på musikalitet og rytme. I denne sammenhengen gikk Per Espen Stoknes, med sitt innledende foredrag om ”Apokalypsen som sjelelig og mytisk realitet”, skuespillerne en høy gang.

En forestilling i seg selv
Stoknes er utdannet psykolog og har også studert organisasjonsteori, filosofi og mytologi. Han jobber som førstelektor ved BI og har fått flere priser som foreleser. Det er det lett å forstå. Han har et språk, og en tilstedeværelse i forhold til dette språket, som gjorde at han for min del gjerne kunne fylt hele forestillingen aleine. Hans budskap er, i konsentrert form, at vi må lære oss å elske og bruke apokalypsen for det den er verdt. I stedet for å se den som en trussel må vi lære oss å se den som en tilstand i sjela. Hva er det apokalypsen forsøker å fortelle oss, spør Stoknes. Svaret er at noe må dø, og at dette noe fortjener å dø; nemlig den gamle, lineære, mekaniske måten å se naturen på. Konklusjonen er at vi må ”gå med apokalypsen” og ”jamme med apokalypsen”, noe skuespillerne forsøkte seg på mot slutten av forestillingen, uten særlig hell. Men å hente Per Espen Stoknes til Nationaltheatrets hovedscene var en liten genistrek i seg selv, og da er det lett å unnskylde resten. Det har jo en stor verdi i seg selv at teatret stilte opp på denne store, nasjonale dugnaden.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER