Hva betyr livsvalgene våre?

av Elin Danielsen Foto: Ola Røe

Hålogaland Teater (HT) demonstrerer definitivt et godt stykke håndtverk, eller flere, i årets første forestilling Chet Baker spiller ikke her. I landsdelsavisa Nordlys sin forhåndsomtale beskriver ensemblet forestillinga som “nyskapende, spennende og imponerende”. Store ord som skaper store forventninger. Er det sånn at godt håndtverk nødvendigvis er det samme som nyskapende?

Hvit, krinklete dusjforheng-aktig bakvegg. Parkettgulv. Et trommesett. En saksofon. Et flygel og en kontrabass. Saaby Christensens fortellende stemme fyller rommet. Forfatterens bakhode speiler seg på krinkelstoffet. Så profilen, så ansiktet. Introduksjon av et dødsøyeblikk.

Inn rusler Ketil Høegh som saksofonisten Daniel. Stiller seg midt på den dunkle scena. Face to face med publikum. Svart dress, hvit skjorte. Daniel døde for to og en halv time siden. En ubeleilig død, som han selv sier med et flir. Død midt under sin egen solo. Ubeleilig, for tenk om det var denne kvelden han skulle fange Tonen? Tonen han har brukt hele livet sitt til å jakte på?

“Si at æ gjorde mitt beste”

Parkettgulvet med alle instrumentene heises vertikalt opp til en halvvegg mot publikum. Scena Daniel befinner seg på endres; gulv blir vegg, vegg blir gulv. Vegg og gulv blir et lerret. På instrumentene som nå stikker horisontalt rett ut i lufta dukker kjente skikkelser fra Daniels liv opp. Vi ser dem i trommesettets sirkelform. I det utbretta, kisteaktige flygelet. På gulvet. De er overalt. Anklagende familiemedlemmer som lever på utsida av Daniels lidenskapelige forhold til musikk, med spørsmål som “va det verdt det, Daniel?”. Eller de er glemske reseptsjonister i overdådige uniformer, vellykkede prisutdelere med glatte smil; personifiserte skygger som kjenner musikeren Daniel, ikke mennesket.

“Var det verdt det, Daniel? Se på dæ sjøl, Daniel. Sønnen min. Ka æ skal si til ho mamma no?” Faren, i Bjørn Sundquists skikkelse, dukker opp på bakveggen. Inni det åpne flygelet ser vi guttungen Daniel. Han øver på saksofonen sin. Har livet foran seg. “Si at æ gjorde mitt beste”, lyder svaret.

13 år gammel hørte Daniel Chet Baker for første gang. “Den kvelden ble æ født”, sier han, “stengte mæ inne i en myk kube av musikk”. Det ble saksofon, ikke trompet. “Du begynne faen ikke med marmor når du har sett Michelangelo. Og du begynne ikke med trompet når du har hørt Chet Baker”, sier han humoristisk. “Men ka hvis du ikke e god nok?” Spør faren og stirrer på oss fra bakveggen.

Daniel levde for musikken. For Chet Baker. Men hvem spilte han for? Sitt eget ego? “Æ spelte for ho”, roper han mot farens konfronterende skuffelse idet bildet av Anne dukker opp.

Guds munnstykke

Anne og Daniel. Tenåringene. Ansiktet hennes speiles i trommesettets runding. Han spiller mykt, med lukkede øyne, i det kisteaktige flygelet. De grå, flimrende bildene svømmer over i hverandre. Viser tilknytning. Ungdom. Liv.

Rosa skyer seiler over scenografien. Anneke Von der Lippe spiller Anne. Gravide Anne som vil ha Daniel hjem. Vi aner en usikkerhet. Redsel for Daniels fravær. Redsel for avstanden som hun ikke klarer å minske. Et øyeblikk er varmen mellom dem der; Anne søker, Daniel svarer. Neste gang er han kald, selvopptatt, egoet har tatt all plass, det finnes ikke rom til Anne. “Æ va kul. Elvis va kul. Sokrates og Mona Lisa va kul. Veit dokker ka kul betyr? Kul betyr stil og stil betyr å redigere sæ sjøl. Kul betyr å holde Gud på avstand”, forteller Daniel. Det er mye han holder på avstand. Mange. Han beskriver seg selv som en film som han i klipperommet redigerte, klippet bort alt unødvendig, fjernet det han ikke likte og satte sammen delene på nytt.

Teatersjef Iren Reppen kaller HT`s versjon av Chet Baker spiller ikke her en refleksjon over livet “… og hvordan man ønsker å leve det”. Det er enkeltmennesket det handler om. Og hvordan vi forholder oss til våre nære. Eller velger å ikke forholde oss til dem. Et aktuelt tema i en verdenstilstand der individet står sterkt og der alt rundt oss ser ut til å rase framover. For de valgene hver av oss gjør kan ikke stå isolert. Vi anfekter andre, og andre anfekter oss. Så i hvilken grad kan vi lukke øynene, holde avstand og late som om vi er kule?

Daniel fikk nesten spille med Chet Baker. Men Baker døde dagen før konserten. Knallrøde blodplatelignende flekker flyter over scenografien. “Ka fan skulle æ si til publikum? Chet Baker spille ikke her”. Daniel står stille. Så spiller han. Alene. Stotrende. Så varm. Han treffer. En tone som løfter. Guds munnstykke.

Nyskapende?

Hvor mye lykke inneholdt Daniels liv? 6 minutter, oppsummerer Daniel selv. 60 minutter varer historien om hans død. Teksten fører oss igjennom livsøyeblikk som Daniel selv trekker fram, og vi møter en mann med et stort ego som i møte med døden evner å reflektere over sine livsvalg. Vi kan se konturene av svaret på “var det verdt det”. Iallefall konturene av hvorfor det ble som det ble.

Det er en sterk, poetisk og lett tilgjengelig tekst Saabye Christensen gir oss, og Ketil Høegh er trygg i sin tolkning av Daniel. Ulempen er at bruken av video enkelte ganger får overtaket og gjør Høegh avhengig av teknikkens framdrift, noe som vanskeliggjør et organisk skuespillerarbeid. I Per Olav Sørensens regi får hverken teksten eller Høegh den pusten de trenger for å nå helt ut. De blir klemt inne mellom de konstante videoprojiseringene som er overalt, hele tiden.

Bruk av video i scenekunsten er langt ifra nytt som scenografisk grep, og er derfor ikke nyskapende i seg selv. I Chet Baker spiller ikke her når det heller ikke nye høyder. Videoarbeidet er her en realistisk variant; møtet mellom den døde og de levende er bygd opp som en tradisjonell teaterdialog. Og her er litt av problemet; i dialogmøtene mellom video og Ketils live performance mangler det en felles gnist, noe som skaper avstand mellom karakterene og gjør diaolgen lite troverdig. Denne avstanden er ikke et kunstnerisk valg, det er en avstand grunnet mangel på toveis kommunikasjon, mangel på en nærværende energi som kunne berørt. Dette forsterkes desverre av susinga i lydbildet som kommer på hver gang videokarakterene snakker.

De eneste gangene jeg til en viss grad lar meg bevege, er når videoarbeidet får luft til å stå alene som eget kunstverk, spesielt det korte øyeblikket når Annes unge Mona-Lisa-aktige ansikt svever rundt i trommesettet. Det er noe utpreget følsomt i de halvt lukkede øynene, det vage smilet. Et ansikt som bærer forventninger og lovnader. Når video får dette snevet av eterisme, kan det skapes energi som fanger.

Solid

Chet Baker spiller ikke her er en solid forestilling som holder seg trygt innafor rammen av det tradisjonelle, til tross for utstrakt videobruk og sin egen beskrivelse som nyskapende. Jeg skulle gjerne sett at HT kunne utfordre seg selv enda mer hvis det er nyskapende de ønsker å være.

I Chet Baker spiller ikke her gjøres et forsøk, men lovnadene oppfylles ikke helt. All teknologien fungerer som et større hinder for forestillinga enn en spennende og nyskapende fordel. Her er mange sterke enkeltelementer, gode håndtverk hver for seg, men totalt sett virker produksjonen for overlesset til at jeg får en dypere kunstnerisk opplevelse. Jeg klarer desverre ikke helt å fange Daniels tone, jeg heller.