Bilde: Chet Baker 1 Hålogaland teater

Hva betyr livsvalgene våre?

En sterk og poetisk tekst, en trygg skuespillertolkning, et godt
håndtverk – og et selvutnevnt “nyskapende” videoarbeid. Elin
Danielsen har anmeldt Chet Baker spiller ikke her på
Hålogaland Teater.

av Elin Danielsen
Foto: Ola Røe

Hålogaland Teater (HT) demonstrerer definitivt et godt stykke
håndtverk, eller flere, i årets første forestilling Chet Baker
spiller ikke her
. I landsdelsavisa Nordlys sin forhåndsomtale
beskriver ensemblet forestillinga som “nyskapende, spennende og
imponerende”. Store ord som skaper store forventninger. Er det sånn
at godt håndtverk nødvendigvis er det samme som nyskapende?

Hvit, krinklete dusjforheng-aktig bakvegg. Parkettgulv. Et
trommesett. En saksofon. Et flygel og en kontrabass. Saaby
Christensens fortellende stemme fyller rommet. Forfatterens bakhode
speiler seg på krinkelstoffet. Så profilen, så ansiktet.
Introduksjon av et dødsøyeblikk.

Inn rusler Ketil Høegh som saksofonisten Daniel. Stiller seg midt
på den dunkle scena. Face to face med publikum. Svart dress, hvit
skjorte. Daniel døde for to og en halv time siden. En ubeleilig
død, som han selv sier med et flir. Død midt under sin egen solo.
Ubeleilig, for tenk om det var denne kvelden han skulle fange
Tonen? Tonen han har brukt hele livet sitt til å jakte på?

“Si at æ gjorde mitt beste”

Parkettgulvet med alle instrumentene heises vertikalt opp til en
halvvegg mot publikum. Scena Daniel befinner seg på endres; gulv
blir vegg, vegg blir gulv. Vegg og gulv blir et lerret. På
instrumentene som nå stikker horisontalt rett ut i lufta dukker
kjente skikkelser fra Daniels liv opp. Vi ser dem i trommesettets
sirkelform. I det utbretta, kisteaktige flygelet. På gulvet. De er
overalt. Anklagende familiemedlemmer som lever på utsida av Daniels
lidenskapelige forhold til musikk, med spørsmål som “va det verdt
det, Daniel?”. Eller de er glemske reseptsjonister i overdådige
uniformer, vellykkede prisutdelere med glatte smil; personifiserte
skygger som kjenner musikeren Daniel, ikke mennesket.

“Var det verdt det, Daniel? Se på dæ sjøl, Daniel. Sønnen min. Ka æ
skal si til ho mamma no?” Faren, i Bjørn Sundquists skikkelse,
dukker opp på bakveggen. Inni det åpne flygelet ser vi guttungen
Daniel. Han øver på saksofonen sin. Har livet foran seg. “Si at æ
gjorde mitt beste”, lyder svaret.

13 år gammel hørte Daniel Chet Baker for første gang. “Den kvelden
ble æ født”, sier han, “stengte mæ inne i en myk kube av musikk”.
Det ble saksofon, ikke trompet. “Du begynne faen ikke med marmor
når du har sett Michelangelo. Og du begynne ikke med trompet når du
har hørt Chet Baker”, sier han humoristisk. “Men ka hvis du ikke e
god nok?” Spør faren og stirrer på oss fra bakveggen.

Daniel levde for musikken. For Chet Baker. Men hvem spilte han for?
Sitt eget ego? “Æ spelte for ho”, roper han mot farens
konfronterende skuffelse idet bildet av Anne dukker opp.

Guds munnstykke

Anne og Daniel. Tenåringene. Ansiktet hennes speiles i
trommesettets runding. Han spiller mykt, med lukkede øyne, i det
kisteaktige flygelet. De grå, flimrende bildene svømmer over i
hverandre. Viser tilknytning. Ungdom. Liv.

Rosa skyer seiler over scenografien. Anneke Von der Lippe spiller
Anne. Gravide Anne som vil ha Daniel hjem. Vi aner en usikkerhet.
Redsel for Daniels fravær. Redsel for avstanden som hun ikke klarer
å minske. Et øyeblikk er varmen mellom dem der; Anne søker, Daniel
svarer. Neste gang er han kald, selvopptatt, egoet har tatt all
plass, det finnes ikke rom til Anne. “Æ va kul. Elvis va kul.
Sokrates og Mona Lisa va kul. Veit dokker ka kul betyr? Kul betyr
stil og stil betyr å redigere sæ sjøl. Kul betyr å holde Gud på
avstand”, forteller Daniel. Det er mye han holder på avstand.
Mange. Han beskriver seg selv som en film som han i klipperommet
redigerte, klippet bort alt unødvendig, fjernet det han ikke likte
og satte sammen delene på nytt.

Teatersjef Iren Reppen kaller HT`s versjon av Chet Baker spiller
ikke her
en refleksjon over livet “… og hvordan man ønsker å
leve det”. Det er enkeltmennesket det handler om. Og hvordan vi
forholder oss til våre nære. Eller velger å ikke forholde oss til
dem. Et aktuelt tema i en verdenstilstand der individet står sterkt
og der alt rundt oss ser ut til å rase framover. For de valgene
hver av oss gjør kan ikke stå isolert. Vi anfekter andre, og andre
anfekter oss. Så i hvilken grad kan vi lukke øynene, holde avstand
og late som om vi er kule?

Daniel fikk nesten spille med Chet Baker. Men Baker døde dagen før
konserten. Knallrøde blodplatelignende flekker flyter over
scenografien. “Ka fan skulle æ si til publikum? Chet Baker spille
ikke her”. Daniel står stille. Så spiller han. Alene. Stotrende. Så
varm. Han treffer. En tone som løfter. Guds munnstykke.

Nyskapende?

Hvor mye lykke inneholdt Daniels liv? 6 minutter, oppsummerer
Daniel selv. 60 minutter varer historien om hans død. Teksten fører
oss igjennom livsøyeblikk som Daniel selv trekker fram, og vi møter
en mann med et stort ego som i møte med døden evner å reflektere
over sine livsvalg. Vi kan se konturene av svaret på “var det verdt
det”. Iallefall konturene av hvorfor det ble som det ble.

Det er en sterk, poetisk og lett tilgjengelig tekst Saabye
Christensen gir oss, og Ketil Høegh er trygg i sin tolkning av
Daniel. Ulempen er at bruken av video enkelte ganger får overtaket
og gjør Høegh avhengig av teknikkens framdrift, noe som
vanskeliggjør et organisk skuespillerarbeid. I Per Olav Sørensens
regi får hverken teksten eller Høegh den pusten de trenger for å nå
helt ut. De blir klemt inne mellom de konstante videoprojiseringene
som er overalt, hele tiden.

Bruk av video i scenekunsten er langt ifra nytt som scenografisk
grep, og er derfor ikke nyskapende i seg selv. I Chet Baker
spiller ikke her
når det heller ikke nye høyder. Videoarbeidet
er her en realistisk variant; møtet mellom den døde og de levende
er bygd opp som en tradisjonell teaterdialog. Og her er litt av
problemet; i dialogmøtene mellom video og Ketils live performance
mangler det en felles gnist, noe som skaper avstand mellom
karakterene og gjør diaolgen lite troverdig. Denne avstanden er
ikke et kunstnerisk valg, det er en avstand grunnet mangel på
toveis kommunikasjon, mangel på en nærværende energi som kunne
berørt. Dette forsterkes desverre av susinga i lydbildet som kommer
på hver gang videokarakterene snakker.

De eneste gangene jeg til en viss grad lar meg bevege, er når
videoarbeidet får luft til å stå alene som eget kunstverk, spesielt
det korte øyeblikket når Annes unge Mona-Lisa-aktige ansikt svever
rundt i trommesettet. Det er noe utpreget følsomt i de halvt
lukkede øynene, det vage smilet. Et ansikt som bærer forventninger
og lovnader. Når video får dette snevet av eterisme, kan det skapes
energi som fanger.

Solid

Chet Baker spiller ikke her er en solid forestilling som
holder seg trygt innafor rammen av det tradisjonelle, til tross for
utstrakt videobruk og sin egen beskrivelse som nyskapende. Jeg
skulle gjerne sett at HT kunne utfordre seg selv enda mer hvis det
er nyskapende de ønsker å være.

I Chet Baker spiller ikke her gjøres et forsøk, men
lovnadene oppfylles ikke helt. All teknologien fungerer som et
større hinder for forestillinga enn en spennende og nyskapende
fordel. Her er mange sterke enkeltelementer, gode håndtverk hver
for seg, men totalt sett virker produksjonen for overlesset til at
jeg får en dypere kunstnerisk opplevelse. Jeg klarer desverre ikke
helt å fange Daniels tone, jeg heller.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER