Bilde fra Nagelhus Schia Productions forestilling Orbo Novo. Foto: Julieta Cervantes. Scenografi: Alexander Dodge

Hva betyr det at noe er nasjonalt?

Kan hvem som helst danne et nasjonalt kompani? Eller er det staten som står for utnevningene?

I oktober hadde vi et debattinnlegg på Scenekunst.no der flere dansere og koreografer i det sceniske folkedansfeltet reagerte på at FRIKAR, etter å ha fått penger fra Oppland fylkeskommune, hadde begynt å kalle seg ”nasjonalt kompani for folkedans.” I debattinnlegget skrev de at FRIKAR ikke kunne kalle seg nasjonale når de hadde fått regionale midler. De påpekte også at det innenfor folkedans ikke gav mening å si at man var et nasjonalt kompani siden folkedans i sin natur er regional, og at den folkedansen FRIKAR er en representant for har sin tilknytning i innlandet, og ikke kan sies å være nasjonal estetisk eller dansefaglig.

Nagelhus Schia Productions fikk i slutten av 2017 17,5 millioner kroner fra Akershus fylkeskommune. Med den bevilgningen sier de at de er Norges tredje nasjonale dansekompani. I tillegg til støtte fra fylkeskommunen har de mottatt støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. På sine egne nettsider skriver de at de skal være en stråle av kultur og scenekunst på Østlandet, og at de med sin tilhørighet på Bærum Kulturhus skal jobbe for å stimulere utvikling og kultur i Akershus og Bærum. Det høres unektelig mer regionalt enn nasjonalt ut.

Nasjonalt kompani på statsbudsjettet
Av etablerte nasjonale kompanier for dans finnes egentlig bare Carte Blanche. De kaller seg et nasjonalt kompani for samtidsdans, men er i større grad organisert som en institusjon enn som et dansekompani. Ved siden av Nasjonalballetten er de den eneste institusjonen som gir dansere faste ansettelser. Det at de er nasjonale kan forstås ved at de mottar støtten sin over statsbudsjettet, og derfor lenge har stått utenfor Kulturrådets støtteordninger.

Både FRIKAR og Nagelhus Schia Productions kaller seg altså nasjonale kompanier, men kan man det når finansieringen er regional? Jeg ringte Kulturdepartementet (KUD) for å høre om det var de som utnevnte nasjonale kompanier, og hva de tenkte om begrepsbruk og finansieringsmodeller. Der fikk jeg vite at nasjonalt ikke er en beskyttet tittel, og hvem som helst kan dermed kalle seg et nasjonalt kompani for hva det måtte være. Kommunikasjonsrådgiver Ingvill Tandstad trakk for eksempel frem Bergen Nasjonale Opera (BNO), som får støtte over post 73, region- og distriktsopera. Så selv om KUD regner BNO som regionale, kaller de seg nasjonale. Interessant nok får Carte Blanche på sin side støtte over post 71, region-/landsdelsinstitusjoner. De er altså heller ikke en nasjonal institusjon i statsbudsjettets inndeling, men er på samme post som regionteatrene.

På statsbudsjettet finnes det syv nasjonale institusjoner. Det er for ordens skyld post 70, og omfatter Dansens Hus, Den Nationale Scene, Den Norske Opera & Ballett, Det Norske Teatret, Musikkselskapet Harmonien, Nationaltheatret og Oslo-Filharmonien. Mange av disse har nok en naturlig tilhørighet som nasjonale for mange, men man kan jo legge merke til at Oslo-Filharmonien i navnet høres unektelig regionalt ut.

Institusjoner og alternative organiseringer
For KUD er det altså ingen sammenheng mellom hvilken post som finansierer et tiltak og navnet tiltaket bruker. Når Carte Blanche kaller seg, og er blitt ansett som, et nasjonalt kompani, handler det kanskje mer om at de er på statsbudsjettet enn hvilken post som finansierer dem. Det kommer selvfølgelig av at det i dansefeltet er få muligheter til annen finansiering enn den man kan søke fra Kulturrådet, og at de kompaniene som har fått mulighet til å komme inn på kulturbudsjettene opplever at de har et annet mandat.

Når vi nå får flere aktive fylkeskommuner som ønsker å finansiere dansekunst, står vi overfor en ny utvikling i finansieringsmønsteret. Etter den siste tidens debatter om kunstnerskapsfinansieringen, og den usikkerheten mange i dansefeltet føler på når det kommer til langsiktig finansiering av etablerte kompanier, er alternative langsiktige finansieringsordninger over regionenes budsjetter svært velkomne, og noe det er verdt å følge med på når vi når står foran regionreformen.

At denne diskusjonen oppstår på dansefeltet henger i min oppfatning sammen med at det er et institusjonsfattig felt. Derfor blir det i en usikker økonomisk verden nødvendig å lete etter alternative former for organisering. Det handler ikke bare om økonomi og hvor pengene skal komme fra i hvor lang tid, men også om hvilke nivåer av langsiktig organisering som kan skapes. I diskusjoner om det som tidligere het basisfinansiering fra Kulturrådet har det dukket opp argumenter om at Kulturrådet ikke skal finansiere institusjoner, og at man derfor skal forhindre institusjonalisering.

Det har imidlertid ikke vært helt avklart hva som menes med en institusjon. Hvis man tenker seg en institusjon som en organisasjon som har utbyttbar ledelse og utbyttbare kunstnere, er det ikke mange dansekompanier som vil fylle den definisjonen. De aller fleste dansekompaniene er avhengige av enkeltkunstnere for å bevare sin identitet, og mange har kunstnerens navn i kompaninavnet. Samtidig skrikes det etter alternative finansieringsmodeller der disse etablerte kunstnerne får en status som ligger et sted i mellom fritt felt og institusjon. Jeg tror det er her begrepet nasjonalt har fått en funksjon. Det antyder kanskje en æresutnevning eller en spesiell posisjon, og er på den måten et misvisende begrep, men bruken viser til et behov for alternative former for organisering i feltet.

Ser vi optimistisk på det kan vi i hvert fall alle sammen bli nasjonale. Hvis vi vil.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Tone Tjemsland, direktør Carte Blanche :

    Som oppfølging til høstens debatt om bruk av begrepet «nasjonal», stiller Scenekunsts redaktør spørsmål om hva dette begrepet betyr.
    Carte Blanche vil gjerne bidra med utfyllende informasjon om hva det betyr for oss, i vår rolle som nasjonalt kompani for samtidsdans.
    Carte Blanche er et AS, eid av staten (70%), Hordaland fylkeskommune (fra januar Vestland fylkeskommune) 15% og Bergen kommune (15%).
    I følge våre vedtekter er Carte Blanche «et aksjeselskap med formål å utvikle og formidle samtidsdans og annen beslektet virksomhet.
    Som nasjonalt kompani for samtidsdans skal selskapet produsere og presentere forestillinger av høyeste kvalitet laget av norske og internasjonale, anerkjente og nye koreografer innen samtidsdans.
    Selskapet har et nasjonalt og regionalt ansvar for å formidle samtidsdans til et mangfoldig publikum og å bidra til å utvikle kunnskapen om norsk samtidsdans internasjonalt gjennom å arbeide for internasjonal anerkjennelse og tilstedeværelse.»
    Vedtektene er fastsatt av generalforsamlingen, der staten altså er majoritetseier.

    Selskapet ble opprettet som resultat av et Stortingsvedtak i 1988, der det eksisterende private kompaniet Carte Blanche fikk i oppdrag å fylle rollen som offentlig kompani for samtidsdans for en periode på tre år. Etter mye turbulens de første årene, startet overføringen av aksjene til dagens offentlige eier i 1995.

    Carte Blanche er, som scenekunst.no påpeker, både en institusjon og et kompani. Som institusjon har vi kunstnerisk leder/teatersjef ansatt i åremålsstilling, og en organisasjonsmessig struktur som ikke er avhengig av enkeltpersoner.
    Det siste er etter vårt syn viktig og avgjørende for en offentlig institusjon.
    Som kompani har vi faste danseårsverk, og dansere ansatt både i faste- og åremålsstillinger. Alle dansere er ansatt etter audition, der vi har flere hundre søkere fra hele verden årlig.
    Teatersjefen programmer de ulike koreografene vi arbeider med, og den kunstneriske profilen vil endre seg fra teatersjef til teatersjef.
    Carte Blanche er et turnékompani, og deler av vår faste bevilgning er knyttet til norsk og utenlandsk turné. Vi har som mål å vise ca. 1/3 av våre forestillinger lokalt/regionalt, 1/3 nasjonalt og 1/3 internasjonalt. Dette reflekteres også i våre publikumstall – hoveddelen av vårt publikum kommer på våre turnéforestillinger i Norge og i utlandet.
    I Norge har vi faste spillesteder fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord.
    Internasjonalt selger vi våre produksjoner til ulike teatre, festivaler og andre arrangører.

    Som statlig eiendom, er vi underlagt rapporteringsplikt til eksempelvis statens årlige eierberetning, i tillegg til øvrig rapportering knyttet til budsjettsøknaden.
    Som offentlig institusjon er vi underlagt en lang rekke lover – alt fra lov om offentlige anskaffelser til «offentleglova».

    Som arbeidsgiver for 30 ansatte er vi medlem av Spekter, og har – på lik linje med øvrige institusjonsteatre – tariffavtaler for alle våre ansatte.

    For Carte Blanche har begrepet «nasjonal» dermed reell betydning for alle deler av vår virksomhet, både for vårt daglige arbeid, men også for vår strategi og vårt mer langsiktige arbeid.
    Alle våre årsrapporter, samt våre vedtekter, kan forøvrig leses her: https://carteblanche.no/omoss/arsrapport-og-vedtekter/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER