Hun viste oss livet – minneord over Kjersti Holmen

Noen år har gått siden Kjersti Holmen ble borte fra scenerommet, men avtrykkene hun har etterlatt seg, er markante.

Hun hadde mange arenaer og var like betydningsfull på dem alle: film, fjernsyn og revy – ellevill revy. Med stolthet kan vi si at hovedarenaen var teatret, Nationaltheatret, og at sporene hennes her utgjør dype avtrykk i teatrets historie.

Det første lette avtrykket må nærmest ha vært med en pote, i vekselvis fresende og silkemyk posisjon, i Peder Cappelens Hvittenland for 40 år siden. Senere kom hun tilbake som en suveren Rebekka West i Ibsens Rosmersholm. Etter det følger superlativene og rollene på rekke og rad. Over 30 roller på Nationaltheatret, alle beriket av Kjerstis kloke, menneskelige innsikt, hennes skarpe skråblikk og sjenerøse overskudd, til fryd og glede for alle oss heldige som har fått oppleve det.

Enten det var som Eliza Doolittle i Pygmalion, Hedda Gabler, Agnes, og senere Gerd, i Brand, Alice i et sterkt samspill med Sverre Anker Ousdal i Dødsdansen, Pernille i Den stundesløse, Ellida Wangel i Fruen fra havet, Blanche Dubois i Sporvogn til begjær, Heksens datter og Heksen i Reisen til julestjernen eller Emilie Ekdahl i Fanny og Alexander: Kjersti smøg seg elegant inn i rolleskikkelsene, med kjærlighet og varme.

Rollene var mange, spennet var stort. Det er bare de største talentene som behersker alle rollefag, farsen og tragedien, det klassiske og det moderne. Kjersti var en ener, enten det handlet om den lille rollekarakteristikken eller den komplekse, psykologiske forståelsen. Ut fra denne trygge grunnen kunne hun med sin karakteriseringsevne slippe de ulike temperamentene løs, vise oss livet – i alle livets avskygninger.

Nå har mørket har lagt seg, og savnet er stort. Tankene går til Sverre, Elias og Isak.

Kjersti Holmen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst.

Hanne Tømta og Kristian Seltun, tidligere og nåværende teatersjef på Nationaltheatret