S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 13. juni 2014

- Hun hang over oss som en tung hånd


Publisert
13. juni 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hun-hang-over-oss-som-en-tung-hand/
Facebook

Bildet er hentet fra filmen Det er meg du vil ha handler om en kvinnelig ungdomsskolelærer som innleder et forhold til en 15 år gammel elev. Filmen ble utviklet og innspilt i forbindelse med Norsk Dramatikkfestival 2013. Regi: Dag Johan Haugerud

INTERVJU: – I flere år etter forfatterstudiet skrev jeg ingenting, sier Dag Johan Haugerud. Skylden for dette hadde den franske forfatteren og dramatikeren Marguerite Duras. Chris Erichsen har intervjuet Haugerud og Victoria Meirik om Duras-seminaret på Kortfilmfestivalen i Grimstand.

Det er hundre år siden den legendariske franske forfatteren, dramatikeren og filmskaperen Marguerite Duras (1914- 1996) ble født. Dette markeres spesielt i filmbransjen, ikke minst på grunn av manus til filmer som Hiroshima mon amour. Men hun skrev også en rekke tekster for teatret.

På kortfilmfestivalen i Grimstad, som går av stabelen denne helgen, blir det i samarbeid med Dramatikerforbundet arrangert et Duras-seminar med mange ulike innfallsvinkler, personlige og faglige. ”Målet har vært å stille en rekke av hennes fundamentale spørsmål på nytt, både for å forstå henne, oss selv og hva som eventuelt har forsvunnet av kunstnerisk innhold og refleksjon i hennes fravær”, skriver forfatteren Hans Petter Blad i en forhåndsomtale om seminaret. ”Marguerite Duras kommer fra en annen tid, fra den gang Vietnam het Indokina, fra eksistensialismens spede begynnelse og et kjærlighetssyn preget av verdenskrigenes brutalitet. Ikke minst er hennes filmer annerledes enn de filmene som ble laget i hennes samtid og de vi ser i dag. Ordet syntes å interessere henne mer enn bildet, og frykten for å kjede publikum var fullstendig fraværende”, mener Blad.

Som en del av seminarprogrammet iscenesetter regissør Victoria Meirik iscensesette den erotiske prosafortellingen Mannen i korridoren som lesning, og forfatter og filmregissør Dag Johan Haugerud skal vise sin film Det er meg du vil ha, som han lagde til fjorårets Dramatikkfestival på Dramatikkens hus. Filmen er basert på enakteren Du ser ikke meg av Sonja Evang, om en tidligere lærerinnes skjebnesvangre vandring inn i den forbudte følelsesmessige, erotiske sonen mellom henne og en 15-årig elev.Bestillingen fra festivalen kom som en utfordring til Haugerud om å regissere monologen for scenen. Men han valgte altså å lage film i stedet.

Plotdrevet Hvorfor?

– Det er enkelt. For det første har jeg aldri hatt regi på teater før. Teksten er dessuten veldig plotdrevet. Vi kunne ikke bare vise et utdrag av den og snyte publikum for hvordan det går. Jeg likte teksten godt. Den er ordrik og pludrete, og har en autensitet som man ikke oppnår med et mer stilisert språk, så om man liker å gjenskape noe som føles autentisk, så er den veldig vellykket. Den kunne sikkert iscensettes, men jeg skjønte ikke hvordan det skulle kunne gjøres. Jeg tenker at den egner seg som en litterær tekst, eller til film, sier Haugerud som har hatt et ganske komplekst forhold til Duras´ forfatterskap.

"Da jeg gikk på Forfatterstudiet i 89 vil jeg påstå at Duras' forfatterskap hang over oss som en tung hånd, som både klappet og slo oss på en gang”, skrev han nylig til Hans Petter Blad.

Kan du fortelle mer om det?

– Marguerite Duras var toneangivende for de fleste av oss som gikk på forfatterstudiet på 80- tallet. Jeg søkte, og kom vel også inn, med en tekst som nærmest var en pastisj på en Duras- tekst; den kunne minne om dialogen i Hiroshima min amour. Det var mange som likte den; og jeg likte den selv også. To personer, i et rom, som gjennom negasjoner prøver å rekonstruere en historie. Men etter hvert merket jeg at den strengt tatt ikke hadde så mye med meg å gjøre, jeg hadde lykkes i å løse en form, en struktur, men tematisk sett var den langt fra min hverdag. Men begeistringen for den holdt meg liksom igjen i den, jeg tenkte det var sånn jeg burde skrive. Dermed stoppet det opp for meg og jeg sluttet å skrive. I flere år etter forfatterstudiet skrev jeg ingenting, sier han.

Det konkrete, presise språket Hva var det som fanget deg?

– Den første boka av Duras jeg leste var Elskeren. Den syntes jeg var fantastisk da. Jeg ble forført av tematikken og beskrivelsen av den grenseoverskridende pasjonen. Men da var jeg 23. I ettertid tenker jeg kanskje at det var språket som gjorde størst inntrykk, for det er det jeg husker nå, det konkrete, presise språket. Resten har jeg glemt. Men på den tiden klarte jeg ikke å skille det helt, og tenkte vel at språk og tematikk hang sammen. Det var det mange andre som trodde også, for det var en del fragmentariske tekster som ble skrevet på den tida, om elskende par i forlatte hus ved havet. Langt fra Rimi og helt utenfor fellesferiesesongen. Dermed også nokså klisjéfylte tekster uten forankring i levd liv. For meg ble det mer og mer vanskelig å tro på den type tekster. Også Duras egne tekster. Men etterhvert skjønte jeg at jeg kunne velge å la tematikken være underordnet og heller forholde meg til språket.

Men i dag, når du har kommet videre og har det hele på avstand? – I dag ser jeg hele Duras´ liv og virke som en litterær konstruksjon. Jeg syns det er helt uinteressant hvorvidt det er biografisk eller ikke, om hun faktisk har opplevd det. Dette har hun selv også sagt: Alt er tekst. Uten teksten finnes det ikke noe liv. Den svenske forfatteren Carina Rydberg har sagt noe liknende. I romanen Den högsta kasten beskriver hun hvordan hele livet hennes til nå har vært litteratur, og at hun heretter vil leve et vanlig liv. Noe hun mislykkes fullstendig med. Det er først når hun skriver, at hun skaper seg et liv.

Jeg synes jeg aner noe av den samme atmosfæren i filmene dine? – Jeg har aldri tenkt på Duras når jeg lager film. Filmene hennes er jo tekstbaserte, og hun er ikke redd for å bruke litteratur som et filmatisk element. Og det liker jeg veldig godt. Det er så mange som betoner at film først og fremst er bilder. Men det er også ord, tekst, lyd, musikk, og det finns ingen grunn til at alt det andre skal være underordnet bildet. Det er det ikke i Duras' filmer. Derfor er de også utpreget filmatiske. Den første jeg så var India song, på en liten kino i Stockholm. En dame som introduserte filmen, sa at hun hadde sett den fem ganger, og at hun først nå begynte å forstå den. Dermed følte jeg at jeg måtte se den fem ganger også. Jeg forsto ikke noe mer da enn jeg hadde gjort første gang. Likevel syntes jeg den var fantastisk.

Splitte lyd og bilde Men en ting i Duras´ filmer som åpenbart har inspirert Dag Johan Haugerud er lydarbeidet, som han også skal snakke om i Grimstad; behovet for å splitte lyd og bilde.

– Ja. Eller i hvert fall et ønske om å gjøre det, i den grad man kan mestre det, og få det til å fungere som en berikelse. Det gjøres nesten konsekvent i filmene hennes. Det er en forskyvning mellom lyd og bilde, der du ser en ting, og hører noe annet. Det skaper flere nivåer, og kan også brukes dialektisk, hvis man vil. Og hvis man er god. På en måte likestiller Duras lyden med bildet. Den skal ikke bare underbygge det vi ser, den forteller noe annet. I Le Camion, for eksempel, ser vi to kvinner som snakker, og selv om vinduet er åpent hører man ingenting av det som skjer utenfor. Det er først når det kommer en mann inn at lyden fra omverdenen trer inn i rommet. Det er noen som har sagt at Duras begynte med film fordi hun følte hun kom til kort med det litterære. Kanskje det handlet om lyd, at hun ønsket å oppnå noe som hun ikke fikk til med skrift. Tekst kan jo leses, den har lyd, men i litteraturen har man ikke lydelementet. Man kan i beste fall beskrive lyd gjennom tegnsetting, men man vil aldri lykkes å gi den samme opplevelse av lyd som lyden gir i seg selv. Og man kan selvfølgelig ikke lage en forskyvning eller dialektikk mellom lyd og tekst, sier Dag Johan Haugerud.

Mannen i korridoren Fortellingen Mannen i korridoren skildrer et distansert seksuelt møte mellom to fremmede, navnløse personer, sett fra et utenforstående kikkerperspektiv, med Duras´ karakteristiske språkføring. Den filmatiske, drømmeaktige, distanserte teksten var skrevet med tanke på scenisk framføring, men byr ikke på noe gratis for verken regissør eller skuespillere.

Hvordan nærmer du deg den, Victoria Meirik? – Jeg ville ta tak i det som er genuint teatralt i teksten; motsetningen i blikket, mellom det man ser og det man ikke ser. Som en lang tagning med forskjellige perspektiver. Det er en fascinerende tekst, i kraft av hvordan hun styrer blikket vårt gjennom teksten, på en veldig kompakt måte. Jeg startet med tre aktører, i og med at det er to deltakere i det seksuelle spillet og en betrakter, så reduserte jeg det til to, og det kan også gjøres med bare en. Nettopp for å forsterke dette ene blikket, som et kamera.

Lyttende holdning Hvor lang prøvetid har dere?

– Dette er en prosess mellom oss som er med. Vi har brukt en uke, snakket oss gjennom det. Det er jo en lesning og skal ikke være for innøvd. Det er viktig at det framstår som så friskt og nytt som mulig for skuespillerne, og at det tar utgangspunkt i en lyttende holdning.

Har du noe forhold til Duras fra før?

– Jeg så Moderato Cantabile på 80-tallet en gang på Nationaltheatret. Det fascinerte meg. Det er noe med kombinasjonen av en direkthet og en sensibilitet som gir store muligheter på en scene. Men så sluttet man jo å spille henne. Det ble kanskje for komplisert og forbundet med et spesielt teatersyn, og så var det som om hun forsvant. Men jeg har jo fortsatt å lese henne og fått utdypet det inntrykket av en følsomhet i kombinasjon med en direkthet og en brutalitet, som var frigjørende.

Hvordan vil du synliggjøre det?

– I en lesning er det først og fremst teksten som bærer. Utfordringen er å strippe det mest mulig ned og fokusere på konsentrasjonen i forholdet mellom skuespiller og publikum. Og derigjennom synligjøre balansen mellom det gjennomlevde og det presenterende. Og ikke minst, det musikalske. Teksten er veldig musikalsk bygd opp i sin form, sier Meirik.

– Hun tok med seg den litterære stemmen, det personlige, det selvbiografiske og det refleksive nivået fra bøkene, inn i filmen, på en måte som i dag både virker rørende gammeldags og samtidig sjokkerende moderne. Det som kanskje rører oss mest i dag er den brutale selvutleveringen, både sann og fiktiv, og hvordan begjæret er en drivkraft og veiviser, uansett hvilken del av livet og samfunnet vi befinner oss i, mener Hans Petter Blad.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no