Foto: Linn Heidi Stokkedal. Utøver: Lisa Colette Bysheim. Lysdesign: E. Spencer Agoston. Kostymedesign: Sang Hoon Lee

Hukommelsen sitter i kroppen

Selv om hodet glemmer, kan kroppen huske. I Ekko II undersøker dansekunster Lisa Collette Bysheim forholdet mellom kropp og hukommelse med språk og bevegelse som verktøy.

Det begynner mens jeg fortsatt er fordypet i et bilde. Plutselig er hun der midt blant oss, kledd i sorte bukser, joggesko og en oransje skjorte. Hun går med sakte, bestemte, lette skritt mens hun ser oss inn i øynene. Hun snakker, gjentar noen av ordene. Språket har en rytme som fester seg, umerkelig:

Heart beating/ faster, faster, faster/beating faster/pounding/closed up, not sure what to do/four years remembered in fifty minutes/ body walks/ automatic action taking a direction/

sometimes/ I don’t know/ where I am/ remembering details/ foggy, unclear/ every day blends into imaginative futures/ paths/ that could have formed/ sometimes/remembering/ repressed memories/ body walks / details fill me/ wrapping around my insides like leaches, never letting go/ listening/ taking time remembering feelings (…)

Vi i publikum blir henvist til et nytt, stort, hvitt gallerirom, og setter oss ned på stoler på hver vår side av rommet mens vi lytter til stemmen hennes. Vi ser på hverandre, ser på en lysinstallasjon som består av en smal sirkel av tre som henger en halvmeter fra taket over gulvet mellom stolradene og har små rader med LED-lys i forskjellige farger på innsiden, dekket av tynt, halvgjennomsiktig papir. Hun er ikke i samme rom som oss, men ordene fortsetter å komme likevel: «body remembers / guilt/ there was regret/flashing details triggering others like it/like a nightmare you can’t control/ open the gate/ flooding back to you». Lyden forsterkes av høyttalere og stemmen fyller hele rommets volum og omslutter oss på alle kanter. Ordene minner om en bevissthetsstrøm som ustoppelig drives framover av sin egen insisterende bevegelse.

Kroppen som arkiv
Dansekunstner Lisa Colette Bysheims første soloforestilling Ekko II på galleriet Kunstgarasjen i Bergen kretser rundt et tema som har fascinert både forskere og kunstnere i lang tid, nemlig den menneskelige hukommelsen. I programbladet kan man lese at «our bodies act as an archive, the home in which we store all that is within us, a collection of past personal experiences. Memories are more than information; they are the feelings, emotions, and sensations of our life stories». Det er fristende å trekke en parallell til en av de mest berømte passasjene fra forfatteren Marcel Prousts (1871-1922) syvbindsverk På sporet av den tapte tid, som dreier seg om hvordan en sanseerfaring utløser et uventet, ufrivillig minne når fortelleren dypper en madeleinekake i te og gjennom smaksopplevelsen erindrer et øyeblikk fra barndommen i Combray. I likhet med hvordan den kroppslige erfaringen og sanseopplevelsen aktiverer jeg-personens hukommelse hos Proust, er utgangspunktet for det koreografiske arbeidet hos Bysheim en nysgjerrighet på forholdet mellom kropp og hukommelse, og hvordan minner vi vanligvis ikke har tilgang til gjennom bevisstheten vår likevel kan være lagret i kroppen et sted og kan gjenopplives gjennom sansene våre. Fordi vi erfarer verden gjennom sansene og vår fysiske, kroppslige tilstedeværelse, utgjør kroppen et minne- og erfaringsrom som er minst like betydningsfullt som de mer rasjonelle og tilgjengelige delene av bevisstheten vår.

Upålitelige minner
Forestillingen som helhet har en episodisk, fragmentert struktur der virkemidler som koreografi, tekst, lyd og en lysinstallasjon i midten av rommet tas i bruk i varierende grad i løpet av sekvensene. Etter at vi har lyttet til strømmen av ord i forestillingens begynnelse, kommer Bysheim langsomt inn i rommet, går fram og tilbake foran oss mens hun begynner å snakke igjen. Ordene uttales litt etter litt sammen med og inne i koreografien. Vi får høre om det som må være et barndomsminne om en nabo. «Neighbour, he was our neighbour, lived next door», sier hun. Hun forsøker å minnes gangene hun besøkte ham mens hun prøvende og nesten improvisatorisk forflytter seg på midten av gulvet. Hun risser forsiktig opp porten til huset og en hylle i stuen hans med hendene, hele tiden med en usikkerhet rundt detaljene og hva som faktisk har hendt. Selvmotsigelsene illustrerer effektivt hvordan hukommelsen er upålitelig, og at minner kan være noe vi skaper på nytt og på nytt, i øyeblikket.

Bevegelsene som forplanter seg gjennom kroppen hennes er forsiktige, balanserte, flytende og organiske, som om de har en indre, nødvendig sammenheng. Rotasjoner av leddene utføres på en kontrollert og finstilt måte, samtidig som koreografien virker improvisert og prøvende. Resultatet er en interessant vekselvirkning mellom språk og koreografi. Når hun ikke snakker er det nesten som om hun bruker kroppen til å finne frem til språket og ordene. Sekvenser med fragmenterte setninger i kombinasjon med koreografien går igjen som en rød tråd gjennom forestillingen, men bruken av tekst er etter min mening mest produktiv her fordi den er så konkret. Både i forestillingens begynnelse og senere kjennes teksten veldig tom og vag ut fordi den er så abstrakt og kretser rundt indre opplevelser. Sannsynligvis ville det kunstneriske uttrykket blitt sterkere om Bysheim hadde stolt mer på dansen og skrelt vekk noen av tekstbrokkene.

Traumer og ubehag
Underveis blir jeg sittende med en følelse av ubehag. Jeg tror det er knyttet til alt det jeg ikke får vite. Hvem var denne mannen egentlig? Har det skjedd noe vi ikke blir fortalt? Følelsen min av at noe urovekkende ligger like under overflaten forsterkes når koreografien glir over i en ny sekvens der Bysheim først går i ring rundt i rommet, fram og tilbake, mens lysene i installasjonen over henne beveger seg i sirkel. Gåingen utvikler seg i tempo, intensitet og rytme og trampene hennes forsterkes gjennom høyttalere slik at de fyller hele rommet i et ekko. Til slutt løper hun, flytter føttene i et bestemt mønster som om hun forsøker å rømme fra noe og utmatte seg selv i flukten.

Senere tas denne tråden opp i en uttrykksfull sekvens. Den utvikler seg, og blir mer og mer voldsom når hun lager gutturale lyder som befinner seg et sted mellom smertestønn og brekninger, akkompagnert av et lydbilde av stakkato akkorder med en menneskeliknende, mekanisk synthkvalitet ved seg. Hun kaster så overkroppen fram og tilbake som om kroppen forsøker å kvitte seg med noe hun ikke har kontroll over. Visuelt gir det meg assosiasjoner til hvordan bevisstheten kan undertrykke traumer som senere likevel kan få et fysisk uttrykk gjennom ufrivillige kroppslige reaksjoner. Samspillet mellom bevegelse, lys og lyd fungerer godt her, og jeg skulle gjerne sett denne scenen vare lengre og utvikle seg mer fordi det fysiske nærværet Bysheim klarer å skape er både intenst og akutt.

Forestillingen har flere interessante partier, men jeg blir sittende å lete etter en indre sammenheng mellom sekvensene. Flere av dem fremstår som skisseaktige, og det skyldes nok også at potensialet som ligger i forholdet mellom virkemidler som lyd, lys og koreografi er uforløst. Hvilken funksjon lysinstallasjonen egentlig har i helheten er for eksempel utydelig for meg. Øyeblikkene som fester seg i meg er først og fremst scenene der Bysheims fysiske nærvær får utfolde seg og vokse i rommet. Flere ganger bruker hun rommet til å bryte ned skillet mellom henne selv og publikum, blant annet ved å sette seg inntil veggen ved siden av publikum og la blikket møte én og én publikummer av gangen. Slik oppstår en fortrolig kontakt som skaper et effektivt brudd i koreografien. Men også her opplever jeg at det registeret interaksjonsaspektet åpner for å spille på bare i beskjeden grad er utnyttet, og at det koreografiske materialet ville tjent på å gi interaksjonen med publikum en klarere og mer bevisst retning. Forestillingen er full av lovende ansatser til noe større, og det vil bli interessant å se hvilken form og retning ideene kan ta når Bysheim fordyper seg i minnearbeid på masterprogrammet i koreografi på Kunsthøgskolen fra høsten av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KOMMENTAR
  • Jørn M. Støback :

    Lisa WOW! Denne anmeldelsen ga meg virkelig lyst til å oppleve forestillingen din. Så interessant at du har valgt dette temaet. Body work i terapeutisk sammenheng er ikke ukjent for meg.
    Gratulerer! Og tvi, tvi for fortsettelsen ❗️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER