Kart over Kristiania.

Hørespill som diskursiv ramme

Kunstnerkollektivet Rose Hammers hørespillserie The Radical Flu befinner seg mellom det brechtianske lærestykket, hørespill og radioprogram.

«The so-called “Spanish Flu?” Between us, I think it’s 99 percent hype, cooked up by the press to sell more newspapers. Natural selection, that’s all it is, weeding out the weakest links. Good riddance, I say», utbryter Gustav Vigeland til Edvard Munch i Rose Hammers første kapittel i hørespillserien The Radical Flu. Scenen, og særlig replikkene, er høyst fiktive, men manuset er basert på historiske skikkelser, hendelser og holdninger.

Rose Hammer er et transnasjonalt, transgenerasjonelt, transdisiplinært kunstnerkollektiv, og The Radical Flu er en del av kunstmønstringen OsloBiennalen. Rose Hammer produserte så vidt jeg kan se sin første teaterforestilling i 2019, kalt National Episodes: Grini and the Future of Norway. Både da og nå med The Radikal Flu er tilnærmingen lik: De tar utgangspunkt i Bertolt Brechts lærestykketradisjon og gjeniscenesetter ulike «low-key but transcendent» episoder i norsk historie. I 2019 var det andre verdenskrig og Grini som var utgangspunkt, mens det nå er året 1918 som er den historiske rammen for hørespillet.

Spanskesyken
Hørespillserien har vært sendt på RadiOrakel hver torsdag siden 29.oktober, og samtlige kapitler finnes tilgjengelig som podkast. Hver sending utgjør ett kapittel, og oppsettet på kapitlene er like: Etter en kort jingel og presentasjon av Rose Hammer og The Radical Flu, sendes en episode av hørespillet. Lengden på disse varierer noe, men varer som regel mellom 16 og 30 minutter, og noen av episodene fordeles på flere kapitler. Etter hørespillepisoden følger det intervjuer og samtaler med aktivister, politikere, kunstnere og kunstteoretikere.

I første episode treffer vi altså Munch og Vigeland, traskende på kirkegården ender de opp ved graven til Henrik Ibsen. Her krangler de to blant annet om hvem av dem som egentlig inspirerte Ibsen til å skrive Når vi døde vågner, og Vigeland er misfornøyd over at hans forslag om å sette opp en sarkofag på Ibsens gravplass ikke er fulgt. De norske nasjonalheltene fra billed- og scenekunsten er med andre ord samlet i et slags tablå, hvor Ibsen forblir taus – mens hans gravstein derimot har fått noen replikker (som i stor grad handler om steinens irritasjon over menneskers uvitenhet).

Hendelsene spiller seg ut på ulike kjente steder i Oslo, eller Christiania som byen het i 1918. Foruten Vår frelsers gravlund er blant annet Youngstorget, Folkets hus og vertshuset Dampen representert. I episodene er det skikkelser fra arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen og kunstlivet som dukker opp, og hver episode fungerer som et bakteppe eller et utgangspunkt for intervjuer og diskusjoner om ulike politiske, kunstneriske og teoretiske temaer som omhandler vår egen samtid. Den pågående pandemien, spanskesyken, er mest av alt en bikarakter i handlingen, mens det er de politiske kampene som står sentralt.

Tegneserie & debatt
Selve hørespilldelen av The Radical Flu kan kanskje best beskrives som audiovisuell tegneserie. Det er noe med de tidvis over-dramatiske stemmene og den karikerte stilen som stadig får meg til å forestille meg det visuelt mer som en tegneserie eller grafisk fremstilling enn som en film (slik hørespill ellers ofte gjør). Det er litt som å høre på en tegneserieroman á la Steffen Kverneland. Særlig første episode, dette møtet mellom Munch og Vigeland, er kostelig og fornøyelig lytting. Der de spaserer rundt og snakker om krig, pandemi – og kunst i offentlig rom, er det noe med den noe klagende stemmen til Munch i kontrast til den mer brautende og selvgode Vigeland som vekker interessen.

Alle karakterene spilles av medlemmene, eller stemmene, til Rose Hammer, og det transnasjonale perspektivet iscenesettes også gjennom hørespillet. Det etterstrebes på ingen måte noen realisme verken i replikkfremføring eller produksjon, blant annet ved å være inkonsekvent i hvorvidt det er (det vi gjenkjenner som) manns- eller kvinnestemmer som spiller og hvilket kjønn disse representerer. Både hørespillepisodene og hvert kapittels påfølgende intervju eller diskusjon gjøres på engelsk, som også fremstår som andrespråket til samtlige deltakere. Dette har også en fremmed- eller underliggjørende effekt ved at språket som meningsbærende konstruksjon fremstår som nettopp konstruksjon. Den tydelige leken med historisk fiksjon med de lite realistiske replikkene fungerer kanskje så godt nettopp fordi det ikke er ment å fremstå troverdig. Rose Hammer bruker i The Radical Flu snarere dramaet som et virkemiddel for å gå i kritisk dialog med både egen samtid og fortid. På prosjektets blogg vises det til et sitat av filmregissør Lars von Trier om hvordan historiske hendelser kan speiles i egen samtid på en måte som kan fremstå logisk, men som er fullstendig tilfeldig. Her mener jeg Rose Hammer utnytter tilfeldighetene godt.

Til første sending er kunsthistoriker Kari Brandtzæg invitert, og her går diskusjonen direkte på hørespillets innhold, og særlig på kunstnernes kvinnesyn og kvinnelige kunstnere i deres samtid. Episode 2 og 3 hører sammen, og handler om arbeider- og kvinnebevegelsen – og særlig hvordan sistnevnte spilte en rolle i førstnevnte og dennes radikalisering. Et av høydepunktene for min del var samtalen med Sofia Rana fra Rødt, etter episode 2, i diskusjon omkring organisering av dagens arbeidsliv.

Lære fra fortiden
Jeg opplever at hendelsene i 1918 – spanskesyken, første verdenskrig og arbeider- og kvinnebevegelsen –fungerer like mye som en anledning til å se på eller undersøke fenomener i vår egen tid, og da særlig når det kommer til feminisme, LHBTIQ og arbeideres rettigheter. I tredje episode intervjues den politiske teoretikeren Chantal Mouffe om hva man kan lære av arbeiderbevegelsens historie, og hun blir blant annet spurt direkte om hvorvidt hun tror vi kan lære noe av fortiden. Mouffes enkle svar er at det mest lærerike er å vite hva man ikke skal gjøre. Hun mener venstresiden ikke må overse arbeiderklassens behov for å bli beskyttet og at folk må kunne forestille seg en bedre fremtid.

Rent teknisk og produksjonsmessig er det tidvis litt å utsette på The Radical Flu. Lydnivåene varierer, og det er som regel benyttet nokså enkel lydscenografi. Men jeg oppfatter også disse iscenesettelsene nesten som en scenografi til iscenesettelsen av samtalene, og det er spennvidden på gjestene som gjør serien virkelig interessant. Allerede nevnte Sofia Rana og Chantal Mouffe bidrar med to perspektiver på arbeiderbevegelsen og hvordan struktureringen av arbeidslivet påvirker livene våre. I kapittel syv intervjues Sukhbir Singh, sønnen til eier av restauranten Punjab Tandoori på Grønland i Oslo, og feministen, aktivisten og teoretikeren Silvia Federici, som to nye poler til debatten. Singh beskriver de vanskelige forholdene til restauranten nå under pandemien, mens Federici bidrar med perspektiver på ujevn og urettferdig fordeling av sosial velferd. Rose Hammer står i en brechtiansk tradisjon gjennom å vise frem perspektiver og appellere til refleksjon fremfor følelser, og gjennom The Radical Flu presenteres en vifte av politiske posisjoner (først og fremst fra den politiske venstresiden) og virkeligheter. Og det er sammenstillingen av erfaringer fra levd liv (fra både 1918 og 2020) og teoretiske perspektiver som gjør The Radical Flu til interessant lytting.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER