Wakka Wakka Productions: Saga. Stamsund Internasjonale Teaterfestival 2013.

Hjerteskjærende islandssaga

ANMELDELSE: Dystert, nervepirrende, hjerteskjærende – og veldig gøy! Wakka Wakka briljerer igjen i sin nyeste forestilling Saga, skriver Hedda Fredly fra Stamsund Teaterfestival i Lofoten.

Mens vi entrer publikumsradene på Figurteatret i Nordland, spilles Björk lavt over høttalerne. Så senkes lyset brått, og i mørket foran oss svever islandshesthoder med lykter i panneragget. Når lyset blir sterkere igjen ser vi at hestene har menneskekropper. Dette er figurspillerne i forestillinga, og de opererer i disse hestekostymene hele veien.

Wakka Wakka pøser på med islandselementer: strikkegensere, villsau, islandshester, lundefugl, pulserende klubbliv, vulkaner, ravner, SUV'er, engelsk tale med de karakteristiske luftige r'ene, nordlys – og viktigst for denne historien: den økonomiske krisen som rammet Island for fem år siden.

Gunnar, vår (anti-)helt, er en lykkelig familiemann som er i ferd med å tjene store penger på turisme. Han kjøper nytt hus, en stall full av islandshester, ny bil og fiskebåt. Sammen med sønnen Olli og kona Helga virker han komplett lykkelig, og når han underskriver de siste lånepapirene topper det seg med euforisk breakdancing til Champagnegaloppen. Men i bakgrunnen ulmer det i den islandske økonomien…

I neste scene sitter Gunnar og slåss med regningsbunken. Regningene surrer som feite, plagsomme fluer rundt ørene hans «Me, me, me, me!» – nesten som i Hitchcocks The Birds. Etter en stund blir Gunnar så desperat at han hiver regningene i søppelkassa og tenner på. Dette setter tydeligvis i gang en reaksjon hos de underjordiske kreftene: fra røyken åpenbares en skjeggete avdød slektning som roper på blod! Gunnar smeller lokket igjen.

I de følgende scenene får vi bevitne hvordan nettet snører seg igjen rundt Gunnar og hans stadig mer desperate kamp mot undergangen. Banken tar huset, båten og bilen, han må selge hestene for småpenger, kona og sønnen flytter til Norge – hvorfra kona etter en stund ringer og ber om skilsmisse. Gunnar veksler mellom desperasjon og kampvilje. I tillegg kommer spøkelses-slektningen hele tiden innom, gestaltet av en stadig større dukke hver gang, og egger Gunnar til blodhevn mot de som har ødelagt livet hans.

I møte med figurteaterforestillinger spør jeg meg av og til hvorfor man velger å bruke dukker i stedet for levende skuespillere. Det trenger man ikke undre på når det gjelder Wakka Wakkas show. De særegne muppetdukkene deres bringer inn noe lett i de alvorlige temaene som tas opp. Dette tostemte gjør figurene flerdimensjonale og levende foran øynene på oss. Når Gunnar svever angstfylt rundt i mørket har jeg vanskelig for å se for meg hvordan det kunne blitt gjort annet enn på en figurteaterscene. Likeså når han lekent beveger seg mellom de små sceneplatåene (én opplyst kvadratmeter for banken, én for huset, én for stallen, én for nattlig slettelandskap, etc): dette gir ekstremt effektive sceneskifter, omtrent som filmklipp.

Et annet aspekt er variasjonen mellom de forskjellige størrelsen på dukkene. For eksempel blir den islandske statsministeren, når han holder sin berømte tale til nasjonen ved finanskrisens utbrudd, gestaltet av en miniatyr-dukke. Det gir Wakka Wakkas gjengivelse av talen et ekstra tragikomisk skjær: Hvor bitteliten blir ikke selv en brautende statsminister når han blir stilt til til ansvar for en slik katastrofe?

Det gir også en helt egen effekt at Gunnars nemesis, spøkelses-slektningen, gestaltes av en stadig større figur for hver gang han viser seg. I siste scene ruver han med en enorm huggende øks i tre meters høyde. Man skjønner lett at Gunnar nå ikke lenger klarer å overhøre spøkelsets oppfordring om blodhevn.

Selv om mye er karikert, er det en fryd å bevitne hvor frodig hver scene i Saga er. Hvert øyeblikk er preget av detaljrikdom, det er alltid noe som skjer i forgrunnen og bakgrunnen av hovedpersonenes handlinger: nordlys, lundefugl som fanger krabber, vulkanutbrudd, og så videre. At figurene hele tiden er omkranset av islandshest-figurførerne skaper en form for  insisterende tilstedeværelse av islandsk stolthet. Lydeffektene har også en stor del av æren for at spillet virker så levende. De er både oppfinnsomt laget og perfekt tima. Når Gunnar kutter hodet av sine fiender, blir det ekstra ubehagelig når man kan høre hvordan spaden formelig skjærer gjennom kjøtt og bein.

Wakka Wakka tør også å ta den helt ut, enkelte steder bokstavelig talt. Vi er vitne til Gunnar og Helgas første møte, som ender i fyllesex midt i gata. Når vi får se hvordan Gunnars penis sakte erigeres, og samleiet får ta ta den tid et slikt normalt (?) tar – skapes det en et herlig lattermildt ubehag hos publikum. Dette ble spesielt tydelig på forestillinga jeg overvar, hvor publikum i hovedsak besto av ungdomsskoleelever.

Wakka Wakkas mesterstykke er at de klarer å lage et tredimensjonalt portrett av hvordan den økonomiske krisen kan oppleves av enkeltmenneskene som rammes. Det er både hjerteskjærende og vilt underholdende. Gruppen fikk nettopp en ny Drama Desk Special Award i New York for sitt sofistikerte dukketeater. Vel fortjent.


Hedda Fredly er festivalsjef for Godlia Filmfest og ansvarlig redaktør for DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER