Tyngde. Foto: Jonas Falck Evensen. Scenografi: Minutten (Eirik Sæther). Lysdesign: Yasin Gyltepe.

Hjerte, mage, marg og bein

I Tyngde kjemper Terje Strømdahl med teksten, som om han ikke vil bli påminnet om den smerten og dårlige samvittigheten som ligger innbakt i den, men så gir han seg over, går i ett med den døde og gjør en opprivende prestasjon.

Det skulle kanskje bare mangle, men likevel blir jeg glad når jeg ser en etablert institusjonsteaterskuespiller bevege seg ute i felten, suge til seg av ting som skjer, som ellers er utenfor deres rekkevidde, enten fordi de alltid er opptatt med prøver og forestillinger eller fordi de rett og slett ikke er interessert. Jeg er redd det eksisterer litt for mange av sistnevnte kategori. Sånne som en gang for alle har fullført sin utdanning, ved Statens Teaterhøgskole selvfølgelig, har sklidd inn i en jobb og slått seg til ro med det. Hva skulle noen stakkars amatører kunne lære meg, liksom?

Men altså: Veteranen Terje Strømdahl skulle ha urpremiere på sitt con amore-prosjekt Tyngde helt mot slutten av Teaterfestivalen i Fjaler, før det dro videre til Ibsenfestivalen på Nationaltheatret. At Strømdahl selv, i dagene før, er til stede og sjekker ut alt fra noen skoleelever i kjelleren under det gamle Samvirkelaget til Harald Kolaas’ Foldalske absurditeter en sein kveld under en regntung presenning på sirkusplassen på Øyra, står godt til det personlige engasjementet som ligger innbakt i hele prosjektet Tyngde. Som for øvrig er igangsatt av dramatiker og forfatter Demian Vitanza og utviklet ved Dramatikkens Hus.

Drømmelandskap
Inn i Eirik Sæthers drømmeaktige sceniske landskap stiger ei jente, ti år gamle Eline Flæte Modalsli. Hun snakker fra det hinsidige, eller noen i det hinsidige snakker gjennom henne:

Sett herfra snurrer kloden rundt,

like fin som alltid,

i kloders rom


Det er en vakker planet

Du er et vakkert menneske

Hun representerer et dødt menneskes fravær i et levende menneskes liv. Demian Vitanzas tekst er basert blant annet på dagboksnotater fra Terje Strømdahls avdøde ektemann og samtaler med Strømdahl selv. Jenta snakker, ganske lenge, med en klar, fin barnerøst, i et poetisk-eksistensielt og lett fragmentert språk, i en vedvarende bevegelse mellom konkret og abstrakt:

 «Går det bra?»


«Er du der inne?»

Du sto foran speilet

Det lå noe rødt på gulvet

«Jeg vil rive av meg ansiktet», sa du

Budbringer
Men det er først når Terje Strømdahl kommer inn på scenen, og jenta går ut, at det hele får form og historien etter hvert blir synlig. Jenta var, slik jeg ser det, en budbringer utsendt fra den døde for å forberede den levende på hans ankomst: Det er den samme personen som snakker, gjennom Strømdahl, fra det hinsidige, men der jenta representerer «datteren vi aldri fikk», er Strømdahl liksom subjekt og objekt i en og samme person.

Han står der og tar imot, hjelpeløst, med en konstant tilstedeværende sorg og smerte, over døden og det som gikk forut for den. Det handler om den dødes historie, hans sykdom, hans kompenserende lidenskap for planter og botanikk, hans erkjennelse av, og kamp med, sin homofile legning og ikke minst møtet med og samlivet med Strømdahl, hvor sykdommen etter hvert inntok en hovedrolle i forholdet: «Vi er ikke to, vi er tre», sier han en dag/ «Det er deg og meg og sykdommen». De prøver å gjøre noe med situasjonen. Kjøper hus i Portugal, hvor de blir et perfekt team: Team Portugal/
Han bygger på huset, murer og snekrer/
Jeg anlegger en hage. De er lykkelige, en stund. Men så kommer både Strømdahls jobb og sykdommen i veien:

Se på ham, dere som kan, ta på ham


Det er dere han vil ha


Bor blikkene deres inn i ham, elsk ham, spis ham

Dere som har ham foran dere


Dere som kan


Faen i helvete ta dere


Forpulte teater og forpulte faens publikum

Stream of consciousness
Teksten er framført i en slags stream of consciousness, i samspill med elektronika-musikerne og komponistene Nils M. Larsen og Bendik Hovik Kjeldsberg. Det tar litt tid, som om musikerne og skuespilleren må føle hverandre litt på tennene, men så er det som om de på magisk vis lærer hverandre å kjenne. Den rytmisk-ambiente musikken og Strømdahls stemme og kroppsspråk driver hverandre framover og oppover med eskalerende intensitet, med en tidvis nesten rap-aktig kvalitet. For i neste omgang å flate ut og sno seg rundt hverandre, før det tar av igjen. Musikernes tilstedeværelse, deres rytmiske og lyttende kroppsspråk, blir en del av totaluttrykket og bidrar avgjørende til å opprettholde spenningen og dynamikken på scenen og til å holde publikum på tå hev. Strømdahl kjemper med stoffet, som om han ikke vil bli påminnet om den smerten og dårlige samvittigheten som ligger innbakt i det, men så gir han seg over, går i ett med den døde og gjør en opprivende prestasjon, skvist ut fra hjerte, mage, marg og bein.

Prestasjonen er så sterk i seg selv at det setter de eventuelle svakhetene ved forestillingen i skyggen: Eline Flæte Modalsli imponerer med sin ro, sitt fokus og sin glassklare stemme. Men til sjuende og sist kommer hun i skyggen av Strømdahl, først og fremst fordi hennes rolle ikke er helt knadd inn i helheten. Monologen hennes varer litt for lenge til å være den introduksjonen den strengt tatt er, eller bør være. Flere ganger tenkte jeg at nå er hun ferdig, men så gikk hun løs på enda et avsnitt, noe det var vanskelig å se nødvendigheten av.

Passiv scenografi
Scenegulvet er dekket av et tjukt lag med treflis, opp fra hvilket det vokser en skog av noe som minner om skeive, bøyde gatelykter. Dette flotte rommet, bygd opp av billedkunstneren Eirik Sæther, som for anledningen har tatt det hamsunske kunstnernavnet Minutten, framstår som et selvstendig kunstverk. De to aktørene vandrer rundt i landskapet, det ser fantastisk ut, men de kommuniserer i liten grad med det. Potensialet i lyset fra de skeive gatelyktene blir heller ikke utnyttet, scenografien får dermed en mer passiv funksjon enn den kunne hatt. Det er nok, i den likestilte dramaturgiens ånd, et bevisst grep fra regissøren, danske Simon Boberg. Men det virker ikke som denne bevisstheten i tilstrekkelig grad har smittet over på skuespillerne.

Forestillingen er kun satt opp til å spilles to ganger under Ibsenfestivalen. Jeg håper Nationaltheatret, eller noen andre, tar ansvar og setter den opp igjen. Demian Vitanza har åpenbart en særegen evne til å få folk til å åpne seg og by på historier som er viktige, både i kraft av det individuelle og det allmenngyldige. Terje Strømdahls dypt personlige inngang til materialet, i kombinasjon med det overordnete kunstneriske prosjektet, gjør dette til en sjelden forestilling.

 

Chris Erichsen så denne forestillingen i Fjaler. Hele festivalen vil omtales i egen tekst.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER