Operasjon Sjølvdisiplin. Kjersti Aas Stenby. Foto: Dag Jenssen

Hjelp til selvhjelp

Går det an å være ironisk og uironisk helt simultant? Kan jeg bli et bedre menneske? Eller kan jeg få lov til å la være?

Jeg har selvdisiplin. Det har jeg i hvert fall trodd. Joda, joda, jeg sjekker Facebook for mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg kan spise veldig mye uten å være sulten hvis jeg jobber med noe som er litt vanskelig, og jammen vasker jeg mye klær hvis jeg jobber hjemme, men mat må jo spises og klær vaskes, har jeg virkelig et selvdisiplinproblem? Jeg som har innbilt meg at jeg ville strålt i marshmallowtesten. Nå er jeg ikke fire år, da, og dessuten liker jeg ikke marshmallows, men jeg hadde møtt opp disiplinert og fokusert hvis noen hadde spurt. Det er jeg helt sikker på.

I boken Operasjon Sjølvdisiplin skriver forfatter Agnes Ravatn om sin jakt på selvdisiplin gjennom å lese et høyt antall selvhjelpsbøker. Situasjonene er gjenkjennelige. I suget etter belønning sjekker vi telefoner for e-post og likerklikk istedenfor å konsentrere oss ordentlig og gjøre de tingene vi egentlig skal. Fordi vi hele tiden ser etter muligheter til å gi belønningssenteret i hjernen billige poeng, prokrastinerer vi istedenfor å gjøre det vi skulle ha gjort, ifølge Ravatn. Gjenkjenneligheten i Ravatns gjennomgang er beklemmende, men jeg som blir stressa av å ha e-poster liggende, er jeg virkelig på vei ut i et uføre?

Iscenesettelse
Iscenesettelsen av denne boken fikk en røff start. Jeg skal ikke spekulere i hva som skjedde, men premieren ble utsatt med to uker, og hele det kunstneriske teamet ble skiftet ut. Egentlig burde premierer utsettes litt oftere siden forestillingene ofte føles litt uferdige på premieredagen, men her har det jo ikke gitt teamet mer tid til innstudering, tvert i mot er forestillingen i denne utgaven blitt til på bare to uker. Det gjør at spenningen rundt premieren nesten i større grad er knyttet til om de har fått det til i det hele tatt enn hva de har oppnådd av realisering av kunstneriske ideer og utgangspunkt.

Ravatns bok har et lett og underholdende språk. Hun blottlegger sin skepsis og forteller om sine egne utilstrekkeligheter, men etter hvert som teksten skrider frem, blir det mer og mer en gjenfortelling av ideer fra selvhjelpslitteraturen, og til tross for artige formuleringer er og blir det en selvhjelpsbok helt på ordentlig. Den er full av uironiske tips til hvordan du kan bli et bedre menneske. Jeg-personen kommer i bakgrunnen, og blir overkjørt av budskapet. Det er ikke noe i veien med budskap, men da jeg leste boken i forkant av premieren, lurte jeg ordentlig på hvordan så lite karakter- og handlingsdrevet litteratur skulle gjøre seg på scenen.

Det interessante med denne dramatiseringen er at når innholdet skal presenteres av en skuespiller fra scenen til et publikum, må det jeget som mer eller mindre forsvinner fra teksten tre frem. Det jeget jeg savnet i boken vil nødvendigvis få en helt annen posisjon på scenen. Kjersti Aas Stenby er alene på scenen med materialet, og selv om jeg synes det er en kvalitet at hun trer tydelig frem som et jeg, merker jeg at det må ha vært vanskelig for det kunstneriske teamet å finne helt ut av hvordan denne karakteren skal personifiseres. Hun er stressa og har høye skuldre, og hun snakker med anstrengt stemme. Det er i overensstemmelse med ideen om å være en karakter som forsøker å finne selvdisiplin i eget liv, men i formidlingen til publikum fremstår hun jo også som en slags guru. Hvis hun kan så veldig mye om stressreduksjon og selvdisiplin, burde hun ikke vært en karakter med ro i sjelen og nyvunnet livslykke? Stenby spiller med engasjement, overskudd og timing, og lykkes dermed med å bli en personifisering av jakten på et nytt og bedre liv, men jeg faller allikevel av denne jakten etter hvert.

Fordi vi ikke klarer å holde på konsentrasjonen i mer enn 25 minutter, er den omkring halvannen time lange forestillingen gitt pauser på fem minutter hvert 25. minutt. Det er ganske festlig. Jeg har også lært det av pedagoger at det er omtrent så lenge man kan forvente konsentrasjon fra studenter, så det handler vel ikke bare om hangen etter å sjekke likerklikkene, men har en faktisk biologisk menneskelig side. I den første delen står Stenby på en tom scene bare avbrutt av at hun løper inn i en konstruksjon på bakscenen. Etter den første pausen er scenen omgjort til det som vel skal se ut som hennes egen stue. Hun drikker rødvin fra flasken, og bytter på å skeie helt ut og roe seg selv ned, men er gjennomgående en anspent figur.

Ironi eller ikke?
Jeg liker de eksplisitt ironiske partiene, men mot slutten blir jeg forvirret av om jeg egentlig har misforstått alt sammen og det er meningen at jeg skal synes at det er et viktig budskap forestillingen kommer med. For jeg synes jo denne sykeliggjøringen av spising av litt for mye snacks og et urolig oppheng på likerklikk dras litt langt, og først tenker jeg at det er sykeliggjøringen i seg selv som er tema, men så får jeg også en dragning mot å bli et bedre menneske. Kanskje er det denne todelingen som er poenget, dette at vi alle har lyst til å legge bort smarttelefonen og konsentrere oss mens vi kan, men at selvhjelpslitteraturen allikevel er selvforherligende og forenklende? Når Ravatn skriver, er det som en forfatter som er nødt til å disiplinere den frie hverdagen sin for å nå neste deadline. Jeg kjenner meg igjen i dette, men lurer på om det er like relevant for andre yrker. Når det iscenesettes er ikke koblingen til å skrive like sterk, det henvises heller til å lage en forestilling på kort tid som skuespiller, og det gjør at stoffet føles åpnere, men jeg kan ikke noe for at jeg tenker at dette er en problemstilling knyttet til akademiske frie yrker. Jeg vet ikke hvor mye de prokrastinerer i helsevesenet for eksempel.

På slutten av forestillingen spilles det rolig, litt heisaktig og abstrakt musikk mens det projiseres visdomsord på bakveggen. ”Livet flyt bort fordi vi utset å leve”, står det for eksempel. ”Ingenting eig vi enn nettopp tida.” Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til visdomsord som ser ut som noe som følger med en kopp te. Når forestillingen er slutt ser jeg mot venninneparet som sitter ved siden av meg der den ene av dem tørker tårer og uttrykker hvor sterkt hun synes dette har vært. Jeg er fremdeles forvirret, men forsøker å slå meg til ro med at det må gå an å være både ironisk og uironisk på én gang. Nå skal jeg spise kjeks og sette på en klesvask.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER