Historisk opera med for mye ironisk distanse

Det blåser en norsk operavind over landet denne høsten. Operaorkesteret ved Den Norske Opera & Ballett har sluppet en innspilling med norske operaouverturer (dirigert av Ingar Bergby), i oktober urfremførte Arktisk Filharmoni Ole Olsens Klippeøerne (1919), og forrige uke fremførte Trondheim Symfoniorkester norgeshistoriens første opera – Martin Andreas Udbyes Fredkulla (1858). Men der Arktisk Filharmoni presenterte en opera full av potensial og med strålende musikalske prestasjoner, var det langt mindre musikalsk og dramatisk selvtillit å spore i Trondheim. TSOs konsertfremførelse av Fredkulla var ikke uten musikalske lyspunkter, men jeg ble slått av at oppsetningen ikke syntes å ville ta operaen – eller publikum – seriøst.

Skandinavisk forbrødring og distraherende video Fredkulla utspiller seg i de siste dagene av kong Magnus Berrføtts mangeårige krig mot Sverige og Danmark mellom 1097 og 1101. Den svenske prinsessen Margrethe har blitt tatt til fange av norskekongens menn, men hun skjuler sin identitet for dem. Hun og kong Magnus forelsker seg i hverandre, men kongen gir seg ut for å være en annen – nemlig Agmund, hans egen beste venn. Herfra følger komplikasjoner, for den virkelige Agmund gjør kur til en Thora, i konkurranse med den franske ridderen Giffard. Giffard, som tidligere har tjent den svenske kong Inge, gjenkjenner Margrethe og truer med å avsløre henne. Margrethe bekjenner sin kjærlighet til den falske Agmund til Thora, som i sin tur blir ulykkelig sjalu, og sammen rømmer de til svenskenes leir. Alle misforståelser oppklares til slutt, og kong Magnus får sin Margrethe, på den betingelse at det blir fred mellom de skandinaviske kongene. Slik får Margrethe tilnavnet «Fredkulla» – «Fredskvinne» – og operaen ender med et stort kor som priser det nå fredelige Norden.

Dette er den typen operahistorie som virker grei nok når man ser den utspille seg på scenen, men som ikke henger på greip så fort man begynner å skrive den ned. Et forvekslingsdrama med ubegrunnet sjalusi, satt i en nasjonalhistorisk ramme med klangbunn i samtiden, er hverdagskost i operalitteraturen. Men i stedet for å fortelle denne historien – uansett hvor søkt den kan virke – er førsteinstinktet i denne fremførelsen å vitse den bort. Fredkulla er et syngespill, en operasjanger der sangnumre skilles ad av talt dialog, men her er alt av dialog strøket fullstendig, sammen med et par av de musikalske numrene. I stedet for dialog har man satt inn korte handlingsreferater – fremført av Håvard Stensvold som skalden Gisle – og det er i disse referatene at verket tas minst på alvor. Enhver følelse av et sammenhengende narrativ forsvinner til fordel for umorsom operavitsing. I stedet for et helhetlig, dramatisk verk, blir operaen til fjorten enkeltstående satser med minimal tilknytning til hverandre.

Samtidig er det sceniske avgjørelser som gjør Stensvolds flåsete innstikk nødvendige. Bakveggen i Olavshallen domineres av video- og tekstprojeksjoner, flankert av Halfdan Egedius’ stiliserte illustrasjoner fra Magnus Berrføtts saga. Videoene består av korte klipp fra den fullsceniske urpremieren på Fredkulla i 1997, gjerne avspilt samtidig som det synges foran på scenen. Og i stedet for å tekste hele operaen – som jo tross alt er standard nå til dags – består tekstprojeksjonene av ett og annet kort, ekstremt overfladisk sammendrag av det som synges. Dette «visuelle designet», signert Zuzana Gilhuus, blir en enorm distraksjon fra dramaet som forsøksvis foregår på scenen. Det er som om Trondheim Symfoniorkester ikke stoler på at publikum klarer å henge med, samtidig som de er bekymret for at operaen ikke holder mål.

Ikke så galt musikalsk Til tross for at dramaet i stor grad er borte i denne oppsetningen, holder musikken i alle fall mål, både i selve verket og i fremføringen. Musikken i Fredkulla er en salig blanding av musikalske og operatiske stiltrekk fra siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Den disiplinert stormende ouverturen minner om Felix Mendelssohns konservative tidligromantikk, men også Joseph Haydns mer emosjonelt intense symfonier og operaer fra 1760- og 70-årene. Utover i operaen spenner de musikalske impulsene fra Mozart til Donizetti og Weber. Jeg hører også likheter med de folkemusikkinspirerte komposisjonene til Niels W. Gade og J.P.E. Hartmann – spesielt Hartmanns opera Liden Kirsten (1846) – men det er tvilsomt om Udbye kjente musikken til de to danskene.

Det er en fin driv i Trondheim Symfoniorkester, under ledelse av Eivind Gullberg Jensen, selv om jeg savner enda større intensitet i ouverturen. De store strykermelodiene er brede og lyriske, og orkesteret spiller spesielt godt sammen med koret – sammensatt av Trondheim Symfoniske Operakor og sangere fra Trondheim Vokalensemble. Koret gjør en særlig god figur i denne fremføringen, med en stor, velbalansert og homogen klang. Det er dog ikke lett å høre hva de synger – noe som er et gjennomgående problem også hos solistene – men det er fortsatt en fin presisjon og årvåkenhet.

Fredkulla fungerer best musikalsk og dramatisk når musikken får utvikle seg over et lengre løp. I de større ensemblene – som finalene i første og andre akt og i den stort anlagte kvintetten mot slutten av operaen – får flere musikalske ideer utfolde seg, og gjennom dette oppnår Udbye også en stor dramatisk intensitet. De enklere visene og sangene som synges av enkeltkarakterer blir aldri helt inspirerte – Udbyes melodier mangler liksom litt futt. Fremførelsene er heller ikke de mest engasjerende.. Riktignok hjelper det ikke at man ikke får med seg hva som synges – det kan høres ut som om de italiensk-inspirerte melodiene heller ikke legger til rette for god tekstuttale på norsk.

Sanglig er oppsetningen nokså svak, og i tillegg uttaleutfordringene, preges den preges av intonasjonsrelaterte vanskeligheter hos de fleste. Tittelrollen synges i overkant tilbakeholdt av sopran Tonje Eero Hove, men det går seg til i løpet av andre akt. I den store duetten med mezzosopran Nina Sæterhaugs Thora begynner ting å løsne. Sætherhaug synger med stor innlevelse og en besnærende metallisk kant på stemmen, men det høres ut som om partiet ligger for høyt henne. De høyeste partiene blir litt for presset i klangen. Håvard Stensvold synger rollen som skalden Gisle med en solid bass, og til tross for utydelig tekstuttale, prøver han å gjøre noe ut av humoren i Gisles sang i første akt. Som kong Magnus synger tenor Kjetil Støa i all hovedsak sterkt og unyansert. Det er en tilnærming som passer helt fint til den krigslystne kongen, selv om han ikke alltid synger like rent.

Fortsatt interesse for norsk opera? Med høstens forrige fremføring av historisk norsk operarepertoar friskt i minne, står TSOs Fredkulla som en skuffelse. Jeg synes det er viktig å løfte frem dette repertoaret, og jeg tror det er mye interessant som fortsatt ligger uhørt og uoppdaget. Det er en risiko knyttet til å fremføre helt ukjent musikk, og det fordrer en god del musikalsk selvtillit å gjøre det. I Trondheim manglet det siste.

Denne oppsetningen viser på mange måter hvordan dette repertoaret ikke skal fremføres. Gjennom å vitse seg gjennom en så godt som ukjent opera, etterlater Trondheim Symfoniorkester et inntrykk av et motvillig pliktløp. Kanskje vil Fredkulla forbli en musikkhistorisk kuriositet, men verket fortjener i alle fall en ordentlig sjanse. Skal norsk historisk opera fortsatt ha et håp om å fremføres videre, må det gjøres på en måte som både tar verket og publikum på alvor.