Heteronormativiteten lenge leve

«Vi glæder os til at se dig til I ET FORHOLD», står det i innboksen min. Eposten er fra danske Betty Nansen Teater, og anledningen er scenekunstkompaniet Sort Samvittgheds forestilling I et forhold. Men første gang jeg scanner gjennom innboksen min, innimellom forestillinger og seminarer og innkallinger til årsmøter, så tar det to sekunder før jeg skjønner hvem eposten er fra. «Vi gleder oss til å se deg i et forhold»?!? Jeg lurer på hva slags datingside eller humbug som har sendt meg reklame, før jeg altså skjønner at det faktisk er (en del av) jobben min.

Sort Samvittighed er noe så sjeldent som et scenekunstkollektiv bestående av ti kvinner. Regissøren i kollektivet, Elisa Kragerup, er også teaterdirektør og kunstnerisk leder for Betty Nansen Teatret i København, hvor I et forhold vises. Men det er nok scenograf Ida Marie Ellekilde som har bidratt til at det visuelle uttrykket til kollektivet er så lett gjenkjennelig, med store mengder tyll og paljetter og en ansiktssminke som får utøverne til å se ut som tegneseriekarakterer. Kollektivets første forestilling Hvid Magi (2011) baserte seg på tekster av komponist og visesanger Anne Linnet, men det var samarbeidet med forfatter Olga Ravn i forbindelse med utgivelsen av boka Jeg ville være enke og jeg ville være digter i 2015 som gjorde meg oppmerksom på Sort Samvittighed.

Boka består av tekster av Tove Ditlevsen, utvalgt av Olga Ravn, og en rekke ikoniske bilder av Ditlevsen, fortolket av Sort Samvittighed. Innimellom tekstene i boka er det bilder av Ditlevsen, samt kollektivets egne iscenesettelser av disse. Et bilde av Ditlevsen ved en tørksnor pareres av et bilde hvor en av kollektivets utøvere henger på en tørkesnor, med klesklyper festet i genseren. På et annet bilde ser vi en smilende Ditlevsen, iført forkle og rørende i en gryte. Spesielt huslig er forfatteren ikke kjent for å være, og denne krampaktig pålagte husmorrollen leker Sort Samvittighed med når de i sin versjon av bildet lar fem identisk utseende utøvere, iført forklær av aluminiumsfolie og anstrengte smil, by fram en stor skål med kjøttdeig. Bildene rommer en tydelig beundring for Ditlevsen, og en kritikk av den snevre kvinnerollen samtiden hennes bød på. En korrigerende feminisme som har gjort meg nysgjerrig på hvordan de jobber scenisk. Samme år hadde forestillingen Tove! Tove! Tove! premiere på Det kongelige teater, og forestillingen har både vært på turné og vært gjenopptatt ved teatret, senest tidligere i år, uten at mine reiser til København-traktene har overlappet med spilleplanen. Før nå, med I et forhold.

Hekser og cabaret Gryende forelskelse, og særlig begjæret portretteres i I et forhold. Den visuelle profilen til Sort Samvittighed er utpreget teatral med sterkt sminkede øyne, overdrevent lange øyevipper – og altså utstrakt bruk av fjær, tyll og paljetter. Så også med I et forhold, som fremstår som et møtepunkt mellom mote, teater og sukkersøt pop. De seks utøverne på scenen er iført tyllskjørt i ulike pastellnyanser, de har kroppsnære topper med paljettbroderier – og også under skjørtene har de paljettruser, som kommer til syne i noen av scenene. De har alle identiske sorte parykker, som er rufsete satt opp, med fjær stukket inn enkelte steder, slik at det ser ut som om de har fuglereder på hodet. Også på ansiktene er det festet fjær, og de minner meg litt om Disney-heksen Magica fra Tryll. Dette heksepreget skulle jeg ønske hadde vært mer fremtredende også ellers i forestillingen.

I et forhold er basert på tekster om parforholdet fra kjente danske forfattere som Karen Blixen, Tove Ditlevsen, Inger Christensen, Pia Tadruf og Suzanne Brøgger. Forestillingen består av en rekke scener som følger hverandre uten noen tydelig dramaturgi. De fleste scenene er sangbaserte slik at forestillingen får et cabaretpreg. Pia Tafdrups linjer «Jeg har gjort mit hjerte stort og venter dig!» åpner og avslutter forestillingen, og derimellom er det to timer med sangsekvenser om parforholdets opp- og nedturer.

Men hva slags forhold, mellom hvem? Dette er spørsmål som melder seg tidlig hos meg mens jeg ser forestillingen, og da jeg i etterkant blar gjennom notatene mine finner jeg flere nedtegnelser av ordet ‘heteronormativt’. Forestillingen tar konsekvent utgangspunkt i forholdet mellom mann og kvinne, med vekt på spørsmål om det å få barn og utfordringene som følger dette livsvalget.

Mennene er til og med representert som ballonger (med bart) på scenen, slik at muligheten for å åpne opp for flere alternative forholdskonstellasjoner blokkeres. Det foreligger slik en mal for forhold som ikke presenteres eller undersøkes, men som tas for gitt: Et forhold utspiller seg mellom en mann og en kvinne, som har ambisjoner om å være i monogamt, langvarig forhold, og som etter all sannsynlighet skal bo sammen og få barn. Diskrepans i ønsker og ambisjoner mellom to parter i et slikt forhold er samtidig lite tilstedeværende, og vold i relasjoner er fullstendig fraværende – det samme gjelder eksempelvis det å ikke kunne få barn eller miste et barn.

Selvbekreftende Forestillingen blir slik som å observere en samtale i en venninneflokk, hvor kun ett perspektiv får utfolde seg og hvor alle er enige. Det blir en snill og smal samtale om å være i forhold, som etter hvert blir lettere klaustrofobisk å følge fra salen. Det må da finnes materiale i det store teksttilfanget Sort Samvittighed har valgt fra som kunne utfordret dette mer? I boka Jeg ville være enke og jeg ville være digter skrev kollektivet et kort brev adressert til Tove Ditlevsen, hvor de beskrev sin beundring for henne. Men også om hvordan hun skremte dem, og det er vel dette aspektet, dette skremmende og anormale, jeg savner i forestillingen.

Cabaretformatet forsterker assosiasjonen av å se iscenesettelsen av et popalbum. Et iscenesatt og visuelt forførende popalbum, riktignok. Forestillingens styrke er dens vitale og sjeldent gode fremstilling av forelskelse og kvinnelig begjær. Men innholdet i tekstene utfordrer i liten grad denne pop-overflaten, og når de dramaturgiske valgene også blir forutsigbare og repetitive, så klarer ikke I et forhold å forsvare verken forestillingslengde eller tittel.