Foto: Marie Charlotte Thomsen Lund. Scenografer: Baum & Leahy

Her er så underlig

Mikrobia åpner en spennende verden, men teksten tar litt mye plass og når ikke helt frem.

Da jeg var liten, var jeg svært fascinert av filmen Kjære, jeg krympet barna (Honey, I Shrunk the Kids) fra 1989. Utgangspunktet for filmen er en familiefar som også er en slags oppfinner, men som selvfølgelig, som alle familiefedre og oppfinnere på film, også var barnlig klumsete. Det fører til at når han finner opp en krympemaskin, krymper han barna sine som må begi seg ut på en farlig tur gjennom hagen. Fascinasjonen for den verdenen som ble skapt da bittesmå mennesker måtte bevege seg i insektenes verden var det som gjorde inntrykk. Deres egen hage, det som var mest kjent for dem av alt, var blitt en mystisk fremmed verden. Kanskje var det som om å ha kommet til feil klode. ”Her er så underlig”

Jeg har ikke tenkt på denne filmen på mange år, men da jeg så Øyteaterets forestilling Mikrobia på Vega Scene, fikk jeg en øyeblikkelig assosiasjon. Utgangspunktet for forestillingen er kunnskap om mikrober, altså encellede vesener. Mikrobenes størrelsesorden er langt mindre enn verdenen som åpenbarer seg hos de krympede barna, men tanken om at verden kan ses fra det aller minste perspektivet er like interessant. Scenen er omskapt til en slik verden, og det er vel det som så tidlig gir meg den underlige filmassosiasjonen. I programmet står det at Amanda Baum og Rose Leahys scenografi er en modell av et bjørnedyrs kropp, blåst opp en million ganger. Det var det ikke mulig for meg å se, men scenografien, som virker som den er laget av kreppapir, fremstod på mange måter levende fordi den endret seg og ved hjelp av lys, luft og musikk.

Deltakende teater
På vei inn blir publikum bedt om å ta av seg sko og sette fra seg sekker. Jeg er der sammen med en hel skoleklasse med elever fra en videregående skole i nærheten, og det er fint å se den respekten de møter universet med. Den første delen av forestillingen har form av vandreteater. Vi blir møtt av skuespillerne som først ber oss om å dyppe fingrene våre i vann, så tilbyr oss å spise noe blått, som visstnok er mikroorganismer og til slutt får vi lukte på molekyler som lukter våt kjeller og mugg. Så blir vi bedt om å snakke med de rundt oss og forsøke å besvare spørsmålet om hva som avgjør om noe er levende. Etterpå blir vi bedt om å legge oss på ryggen. Det er litt trangt om plassen på gulvet, jeg blir selvbevisst rundt hvordan jeg ligger. Vi får et tøystykke dratt over ansiktene våre, og jeg synes skillet mellom scene og sal blir altfor tett. Jeg tenker også på hvor typisk det er at jeg reagerer sånn, og at jeg er ganske sikker på at det som kan føles fremmedgjørende for meg, kan føles forfriskende for ungdomspublikummet rundt meg.

Vi får etter hvert beskjed om å sette oss i amfiet, og de tre skuespillerne, Kjersti Aas Stenby, Huy Le Vo og Vincent Vernerie spiller på ulikt vis menneskeliggjorte mikrober. Øyteateret, ved regissør Ellen Jerstad, har sammen med scenografene som også har laget kostymene skapt en spennende, underlig og småskummel verden.

Instrumentalitet
Forestillingen føles litt instrumentell i den forstand at den virker som den har et klart opplysningsmotiv, og at målet er faktisk å undervise oss om mikroorganismer. Jeg liker opplysningsprosjektet deres godt. Opp gjennom teaterhistorien har det vært mye motstand mot undervisningsteater, og i diskusjoner om teater for ungdom er det ofte motstanden mot instrumentalitet som går igjen. Samtidig finnes det massevis av eksempler på at teater nettopp forsøker å bruke sin formidlingskraft på å lære publikummet sitt noe, og Mikrobia viser at det finnes potensial for teater med opplysningsmotiver.

Allikevel er det nesten som om de ikke helt tør å stole på sitt eget instinkt om undervisning. Jeg savner at de virkelig opplyser meg, og at jeg blir fortalt noe som utfordrer forståelsen min av verden. Kanskje kunne de brutt helt ut av universet og gitt publikum en plansjepresentasjon? Jeg forstår at det ville skapt et stort brudd med det fint tegnede universet, men jeg skulle gjerne sett at de skrudde belæringen opp et hakk. Teksten forestillingen bruker er skrevet av Amalie Olesen. Den tar stor plass, og innledningsvis fortelles en historie om noen tarmbakterier som skal flykte fra mennesket, og etterpå møter vi andre typer organismer. Det fortelles at de har vært mennesker før, så kanskje er de resultatet av et menneske som brytes ned eller organismer som har mistet sin vert. Samtidig som forestillingen bidrar med konkrete setninger om de ulike organismene beveger den seg også over i mer eksistensielle problemstillinger om liv og død.

På et punkt i forestillingen løper en av skuespillerne rundt med en figur i hendene som liksom er en mikrobe, og jeg får en assosiasjon til Trond Viggo Torgersens barne-tv-serie Kroppen når sædcellene skal finne eggcellen. Det blir så veldig konkret, og oppleves ikke poetisk sånn som språket i forestillingen legger opp til at det skal være. Det oppstår da en kontrast mellom det konkrete innholdet og formidlingsønsket og det i overkant svevende og poetiske språket, og jeg savner en tydeligere formidlingsramme.

Ungdomsteater
For jeg synes det er befriende med ungdomsteater som vil formidle innhold som ikke handler om at verden er skummel. Jeg er full av beundring for teater som tar ungdommers problemstillinger alvorlig, men teater som vil formidle naturvitenskap, det ser vi for lite av. Derfor er det synd at teksten Mikrobia formidler er for svak. Skuespillerne jobber hardt, og gjør gode innsatser, men de klarer ikke å nå helt frem fordi det de har å jobbe med ikke evner å vekke interessen min. Jeg klarer ikke helt å la meg rive med av den eksistensielle delen av prosjektet der det er mikroorganismene som skal stå for livet etter døden, og synes ikke koblingen mellom hva det vil si å være menneske og mikroorganismenes biologi er helt ferdigtenkt.

Utgangspunktet for Kjære, jeg krympet barna er grunnleggende teatral. Det kjente gjøres ukjent. Det trygge gjøres underlig, og så formidles den todelte opplevelsen av verden i ett narrativ. Det har Øyteateret forstått, og ideen om et teatralt univers befolket av synlige mikroorganismer er god, men jeg skjønner ikke helt hva det er mikroorganismene vil fortelle oss mens vi er der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER