S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Erik Dæhlin – 18. april 2018

«Her» - en kommentar om titulering

Erik Dæhlin. Foto: Paal Audestad


Publisert
18. april 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Debatt Generelt

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/her-en-kommentar-om-titulering/
Facebook

I februar viste Erik Dæhlin, sammen med Silje Aker Johnsen og andre, forestillingen Her på Operaens Scene 2 som ble anmeldt her på Scenekunst.no. I denne innsendte kritikken av kritikken diskuterer han hvordan vi titulerer de medvirkende i genreoverskridende verk, og om kritikken misforstår prosessen.

Her ble vist på Scene 2 på Operaen i midten av februar. Bak Her står ikke et kompani, ingen basisfinansiering støtter opp om arbeidet, ingen politisk vedtatt satsingsområde gjennom det frie feltet løfter produksjonen frem, ei heller ingen stor PR-avdeling som har ressurser til vinklinger, kontakt med presse, innsalg osv. Bak står heller ingen kontinuerlig programmerende scene som kjenner det frie feltet inngående. Heller ikke de mer landsdekkende mediene ser det som en viktig oppgave å følge hva som skjer i dette feltet – oppmerksomheten går stort sett henimot institusjonenes egne produksjoner.

Likevel skal det nevnes at det står hardtarbeidende kunstnere bak, to som er så heldige å være lønnet som kunstneriske stipendiater i et avgrenset tidsrom, samt prosjektstøtte fra Kulturrådet til de andre medvirkende. Og ikke minst enkeltpersoner på de institusjonene som er implisert i arbeidet, som bidrar til å dra en endelig visning i havn.

Derfor er det all grunn til glede når Scenekunst.no tar øyne, ører og pennen fatt. En skal kanskje prise seg lykkelig over å i det hele tatt få anmeldelser. Dette gjelder ikke minst eksperimentelle former for musikkteater som Her. Så de tankene jeg kommer med i denne kommentaren, handler mindre om å klage for sin kanskje syke mor eller for den saks skyld kommentere anmelderen sine synspunkter, som på flere måter er gode, men heller se på hvordan tituleringen gjøres i anmeldelsen og hvilke mulige konsekvenser det får.

Titulering Hvordan en skal titulere og benevne medvirkende og deres ansvars- og kunstneriske arbeidsområde, er etter mitt syn en tilbakevendende og nærmest uløselig oppgave når det dreier seg om en produksjon som Her. Innen visse områder av scenekunsten foregår og har det foregått en stadig forhandling og refleksjon rundt hvilke ord en skal sette på de medvirkende. I et kollektivt arbeid kan en tidvis se at profesjon og/eller kunstnerisk ansvarsområde er tatt helt vekk, til fordel for en liste med navn. Innen dansekunsten har jeg lagt merke til at det i de siste tiårene har vært diskutert og forsøkt andre tituleringer enn den kanskje tidligere gjengse avgrensningen «danser» – «koreograf». I det musikalske feltet likeså, men her virker det likevel som om komponistene ofte holder hardt på sitt skapende eierforhold, og musikerne tidvis holder på sin rolle som eksekutør. Så er det naturligvis en rekke forsøk på å bryte stigmaene, men det skjer kanskje mer i arbeidsprosessen enn ved den endelige kommunikasjonen av arbeidet.

Samtidig skal en ikke glemme at ulikhetene i håndtering av rettigheter og avregning av sådanne innen de ulike feltene, samt de forskjellige kulturene og økologiene rundt notasjon og arkivering av verkene/prosjektene, er med på å skape strukturelle spor som i stor grad påvirker de forholdene jeg sikter til.

I forhandlingen rundt det skapende, brukes ord som «fortolker» eller «interpret», samt «medskaper», «skapt i samarbeid med» og «skapende utøver». De to første benevnelsene, er etter mitt syn anakronismer. Jeg opplever at det i vår tid nærmest er en umulighet at en utøver ikke på et eller annet vis fortolker, enten det er en selv en fortolker eller noe eksternt. Så kan naturligvis ordet brukes til nettopp å peke på noe utenforstående hvor en mening utgis eller oversettes, men at en utøver ikke fortolker, høres for meg ut som en umulighet. Og ordet eksekutør er vel ikke akkurat på moten, delvis begrunnet i det noe tvangsaktige som begrepet henledes fra.

Videre er det interessant å se at benevnelsene ofte går i en spesifikk retning, noe prefikset «med-skapende» peker på; nemlig mot et ervervet skapende rom for utøveren eller kanskje heller en mulig anerkjennelse av dette rommet og at det arbeidet som gjøres av utøveren anses som nettopp skapende. Det pekes altså mot Den skapende hvor utøveren skaper «med» Den skapende, som da i sin helhet skaper, mens «medskaperen» skaper mindre enn Den skapende. Altså ikke at for eksempel en komponist er «medutøver», noe som jo skjer en del ganger, men at en utøver altså er «med og skaper».

Altså foregår disse utprøvingene av roller og rolleblandinger først og fremst i aksen utenfor – innenfor, da knyttet i direkte linje til den eller de som utøver og/eller står på en eller annen form for scene eller observerbar og direkte sansbar overflate. Slik jeg ser det, er det videre sjeldent at «dramaturg», «lysdesigner» og «scenograf» brekkes opp og utsettes for andre mer amorfe benevnelser, de får stå urørte, på samme måte som «komponist», «dramatiker», «regissør», «koreograf» og likeledes «publikum».

Så er det i tillegg kanskje en tendens til at jo mer anerkjent den (hovedsakelig ene) skapende er, jo raskere faller slike ordkoblinger og anerkjennende benevnelser bort. Interessant er det likevel å se, at for eksempel tidligere dansere benevnes ved en produksjon med Rosas. Altså kan en med et begrep som blant annet går igjen i tradisjonsmusikken, si at de danserne som danser en koreografi av Anne Teresa de Keersmaeker nå i 2018, traderer dansen etter de danserne som var med på å utvikle den første fremføringen på 1980-tallet. En viktig del av verkets tilblivelse og eksistens kommer til overflaten og blir benevnt. Kunne dette skje i det musikalske domene eller innen teateret?

Kollektiv tenkning Nå skal ikke jeg gå inn i noe større historisk eller juridisk og ideologisk utlegning rundt disse forholdene, men kanskje heller konstatere at ulike kunstneriske strategier og prosesser, ulike kulturer og ulike ønsker og mål, adler ulike benevnelser og derav ideologier. Og ofte, som jeg forsøkte å vise over, er det utøveren som modelleres.

Men som jeg var inne på innledningsvis, så kan de amorfe benevnelsene eller heller, den fullstendige utelatelse av tituleringer, nettopp peke på interessen for det feltet eller møte mellom medvirkende hvor kunstproduksjonen består i blandingen av roller og at det er resultatet av dette samarbeidet, denne spesifikke kraften, som skapte verket. At en ikke vet helt hvem som gjorde hva, er denne kunstens stryke og arbeidsform. En skapende hierarkisk fast størrelse er utelatt til fordel for en mer kollektiv tenkning.

I visningen av Her på Kunsthøgskolen i Oslo for et år siden, brukte vi «medskapende utøver» og «medskapende komponist og regissør», mens de andre tituleringene fikk stå. Ved fremføringene nå i februar virket en slik benevnelse noe absurd. Ikke fordi det ikke til en viss grad er mulig å peke på hvem som har gjort hva, men fordi dette er uinteressant. Det vesentlige var hvilken virkning totaliteten hadde, hvordan form- og uttrykkselementene spilte mot hverandre og sammen, og hvordan vårt kunstneriske flettverksarbeidet nettopp hadde skapt akkurat dette kunstverket og hvordan det således møtte publikum.

Vel var det ikke fullt så problematisk å skrive «scenograf», «lysdesigner» og «dramaturg», men likevel, hvordan kunne arbeidsformen vår tydeligere reflekteres i benevnelsene? Jeg gjorde flere utkast til en programtekst hvor jeg forsøkte å ta høyde for dette. Jeg endte med å bruke nettopp ordet «flettverk» om arbeidet og så unngå opplistingen av medvirkende, men skrive det inn som to setninger. Disse to setningene viste til de to skapende nivåene i arbeidet, hvor den førstnevnte inneholdt et mer delaktig og samskapende nivå, mens det andre nivået bar mer preg av å være funksjoner som lå rundt og mellom dette første nivået. Altså hvor det sistnevnte arbeidet bar mer preg av et tradisjonelt samarbeid og mindre samskaping som sådan.

Foto: Chris Erlbeck. Scenografi: Mari Lotherington. Kostymedesign: Sarah Brinkmann. Lysdesign: Martin Myrvold. Avbildet: Silje Aker Johnsen

Anmeldelse på Scenekunst.no Det var derfor med interesse og en smule overraskelse jeg leste anmeldelsen av HerScenekunst.no. Her var måten tituleringen var gjort i programteksten oversatt til en standarisert liste – et oppsett med de klare benevnelsene «utøver», «regi», «komponist/musiker», «tekst» osv. I tillegg ligger anmeldelsen under «Musikk», i valget mellom denne og «teater», «dans» og «politikk». Altså det helt motsatte av hva vi ønsket å kommunisere, både i tekst og uttrykk. Hvorfor en slik vridning?

Mye kunne vært sagt om disse benevnelsene og kategoriseringene. Men som en enkel poengtering: Hva skjer i lesningen av anmeldelsen når arbeidet med verket og ansvaret for det har vært delt, men i anmeldelsen leses som fordelt? Når anmelderen skriver: «Kroppens historie virker dramatisk og mangetydig, mens teksten er hverdagslig og konkret. Når i tillegg noen av observasjonene og betraktningene om hukommelse og om “det å være menneske” iblant er så generelle at de grenser til det banale, er det stadig noen poenger som blir for overtydelige.», da forstår jeg det slik at det er Hanne Ramsdal som har skrevet teksten. Hvem har da for eksempel laget den kroppslige historien?

Teksten ble til gjennom et samarbeide mellom Silje Aker Johnsen i møte Hanne Ramsdal og Erik Dæhlin, og skapes også delvis der og da foran publikum. Det er ikke en person som har skapt teksten. Likeledes er det ikke en person som har skapt den kroppslige historien, og like så musikken. Videre samvirker disse leddene, slik at å trekke de fra hverandre, kan være en mildt sagt vanskelig øvelse.

Når tituleringen blir for endimensjonale, sågar feilaktige, går vi glipp av nyansene samtidig som bruken av avgrensende tituleringer og fremstillingen av disse, skaper regelrette feilkoblinger. Det er en stadig utfordring å skrive tekster om kunstverk som er kommet til gjennom samskaping, kanskje noe av den samme utfordringen som en anmelder møter når hun/han skal forsøke å dechiffrere arbeidet gjennom en tekst. Men skismaet som oppstår her mellom hvordan kunsten er skapt og hvordan den forstås som fordelt, er jeg nysgjerrig på hvordan kan unngås og klargjøres.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no