Monstermuskelen. Claire de Wangen 2015. Foto: Morten Bendiksen

Hemmelighetsfulle historier

KRITIKK: I regissør Claire de Wangens dystre drømmeland slipper ingen unna. Vår anmelder Anna Valberg gjenopplever barndommens monstre under senga.

Det har aldri skjedd før, men jeg må innrømme at jeg grudde meg til forestillingen. I videoteaseren til Monstermuskelen er det liten tdet vi skal få se går i retning horror og grøsser – et passelig tema når kveldene blir mørke og høsten setter inn. Men jeg er så innmari lite glad i å bli skremt, og er blant dem som ikke har noen som helst glede av å se skrekkfilm. Skumle ting som bryter naturens lover gir meg bare mareritt, og jeg spiller de mest skremmende klippene på repeat i reptilhjernen – helt ute av stand til å koble inn storehjernen. Om jeg har likt de Wangens tidligere forestillinger aldri så godt, så jeg faktisk ikke fram til denne.

Heldigvis – og kanskje selvfølgelig – var Monstermuskelen noe helt annet enn jeg hadde giret meg opp til å frykte.

Inn i illusjonen
Claire de Wangen jobber i en postdramatisk teatertradisjon der utøver og tilskuer gjerne forholder seg annerledes til hverandre enn de gjør gjennom den tradisjonelle fjerde veggen mellom scene og sal. Publikum blir ofte gjort til aktive deltagere i forestillingen. Du kommer ingen vei om du ikke tar skrittet inn i illusjonen, men hvor langt du velger å gå, er opp til deg selv. Du må selv avgjøre hva du skal fokusere på og gi oppmerksomhet, og du må antagelig anstrenge deg for å få med deg alt du ønsker.

I Monstermuskelen blir lokaler i et industribygg blant bilforhandlere på Ensjø gjort til åsted for flere forbrytelser. En dame som minner om en slags økomunk tar oss med inn i en heis og inn i et røykfylt lokale fylt av hvite laken, som kan minne om et stort tørkeloft. To lange rekker med senger vender mot hverandre – alle med tilhørende nattbord og lampett. Små nattlys begynner å flimre, og et drama settes i gang. Noe klart narrativ finnes ikke, men vi følger en familie på flukt fra de ankommer et slags herberge om kvelden og tilbringer natten med dem.

Trøst eller triks
Regissør de Wangen spiller sterkt på en følelse av sårbarhet og isolasjon. Her er ikke noe amfi, bare en sovesal. Det fjerner den vante tryggheten du eventuelt er vant til som anonym del av et sittende publikum. Her er det ingen steder å gjemme seg. Kamferdropset du tok i mot av den rare damen i heisen – er det en trøst, eller er det et triks? Vi fratas tingene våre og blir et nummer i rekken. Ikke bare skilles vi fra dem vi kom sammen med – hver av oss isoleres i en egen seng. Å se teater fra senga er til dels svært behagelig – varmt og godt selv i et kjølig rom. Det er litt som å se film fra senga – bortsett fra at i dette rommet kan du når som helst utsettes for hva som helst – på ordentlig.  Komfortsonen din fjernes effektivt, og det eneste du til slutt har igjen er dyna, som du klamrer deg til og trekker stadig lenger oppunder haka. Og selv da er du kanskje ikke trygg…

Tap og frykt
På vei til teaterlokalet på Ensjø gikk vi forbi Politiets utlendingsenhet på Tøyen. Der var det fullt av folk, både ute og inne. Erkjennelsen av hvordan flyktningene har mistet identitet, trygghet og sine nærmeste, ble med inn i scenerommet og forsterket følelsen forestillingen gav meg av å ikke lenger ha makt over situasjonen.

Jeg forsøker å legge meg ned og slappe av. Brått er en skuespiller helt oppi fjeset mitt, men minst like skummelt kan det være når et uklart vesen er langt unna og jeg ikke riktig ser hva det kan være. En stund spenner jeg meg for hver lyd og hver bevegelse, og selv om jeg gjør alt for å forberede meg blir jeg likevel tatt på senga, bokstavelig talt.

Hva var det du som barn fryktet om kvelden? Hva var monsteret under senga? Hva var du redd skulle skje? Monstermuskelen spiller på barnets frykt for at mamma og pappa skal krangle, gå fra hverandre eller forlate deg. Men også på foreldres angst for at et barn skal bli sykt, forsvinne eller dø.

Lyd- og lyskulisser i rommet forsterker slike følelser og minner, og uhyggelig mørke og røyk gjør det som er ufarlig om dagen skremmende. Når det du tror er trygt og godt vrenger seg og blir noe fremmed, grotesk eller ondt – det er kanskje det aller skumleste.  Litt sånn er det her også: Når du forventer vennlighet, får du ubehag, og når du forventer å bli skremt, blir du tatt vare på med varm vennlighet. En trøstende kvinne som moderlig lener seg mot deg sier ”Det går bra, jeg skal passe på deg”.

Hvorfor liker vi å bli skremt? Selv om jeg aldri nyter skrekkfilm, elsker jeg dopaminkicket fra en berg-og-dalbane. Etterpå holder hjernen på mestringsfølelsen av at du holdt ut, at du turte å utfordre deg selv. Men det er bare når du lar deg skremme eller skremmer deg selv i trygge omgivelser at disse godfølelsene kicker inn. Forskning viser at folk er forskjellige når det gjelder hva slags reaksjon de får i spenningssituasjoner.

de Wangen bruker triggere som duft av sigar og den galopperende lyden av et vesen hvis håndflater klasker mot den kalde betongen. Lysdesignet inkluderer snåle små lampetter på nattbordene. Et blåhvitt lys utenfra faller gjennom persiennene som vakre striper over ansiktene i sengene midt i mot. Lydene varierer fra retro tivoli via urban støy til lyden av regn og storm, brøl og ul. Stillhet og pauser gir meg ikke ro, men skaper sitrende forventning. Sterkest er det kanskje når barnestemmer sniker seg inn i øret mitt, nesten helt nær. Men hele veien er stemningen liksom også god, og det er mulig å føle seg trygg tross uhyggen, og dermed nyte spenningsfølelsen.

Byens mellomrom
Når Claire de Wangen utvikler en ny forestilling, finner hun ofte spillestedet først, og så lager hun historien etterpå. Tidligere har hun blant annet spilt forestillinger oppe i et tre, blant museumsgjenstander på Kulturhistorisk museum og i et tomt forretningslokale på Grünerløkka. Stedene er aldri tradisjonelle scenerom, men heller byens mellomrom – rom vi ikke legger særlig merke til. Ofte er det mystiske og gåtefulle sentrale elementer, sammen med historie: hva har skjedd i disse rommene før, både av dagligliv og skumle hendelser? de Wangen ønsker at vi skal se steder med helt nye øyne. I en særpreget estetikk lar hun mye være usagt og legger opp til at du spiller videre på de hemmelighetsfulle historiene i hodet ditt.

Hva er en monstermuskel? Det er den harde klumpen i magen som gjør at du sitrer av spenning fordi du ikke riktig vet hva du vi har i vente. de Wangen makter å holde muskelen spent gjennom hele den drøye timen dette intime stykket varer. Grøss kan være deilige, og her lykkes regissøren godt. Ved hjelp av duft, stoff og tekst bringer hun fram minner, åpner for publikums egen sårbarhet og  skaper fantastiske effekter i lyd og lys. Stykket har 16-årsgrense, men selv en pyse som meg hadde stor glede av disse gysene.

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER