S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 28. september 2015

Hell - en teknisk bruksanvisning

Luck av Øystein Johansen. Black Box Teater 2015. Foto: Bart Grietens


Publisert
28. september 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Luck Black Box Teater Regi: Øystein Johansen. Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker, Igor Vrebac. Dramaturg: Jonas Rutgeerts. Scene- designer: Juul Dekker. Komponist: Hans Kristen Hyrve. Fotograf: Kay Øveraasen. Grafisk design: Peder Bernhardt. Produksjonsmanager: Thomas Vandewalle. Co-produsenter: Black box teater, School van Gaasbeek, Amsterdam Fringe Festival, Compagnie Theater. Støttet av: Kulturrådet og Ffuk.no.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/hell-en-teknisk-bruksanvisning/
Facebook

KRITIKK: Øystein Johansen fortsetter med Luck sin sceniske forskning i det isolerte menneske. Men der forestillingene hans før var breddfulle av innhold og uttrykk, framstår Luck nærmest som en teknisk øvelse, skriver Chris Erichsen.

«Den som ikke er i stand til å bevare et stivnet smil i daglig samvær er humørsyk», sa amatørkirurg Zarathustra D. Erlandsen en gang.

Sitatet slo inn i bevisstheten min sånn ca tre fjerdeler ut i forestillingen Luck av Øystein Johansen. Da hadde de tre aktørene, etter konstant å ha gått i streng takt, parallellt med, bak og foran, inn og ut av den sirkelen publikum satt i, for første gang variert kropps-og ansiktsposisjonene ved å heve armene og etablere et smil, som ble stivere og stivere jo lengre armene var hevet. Det er ikke så rart. Alle som har prøvd det vet hvor tungt det kan være.

Etter to fantastiske forestillinger (A thing of Beauty og The Dahmer Syndrome) som utforsket det som lå bak og under perversiteten i seriemorderen Jeffrey Dahmers univers, tar Øystein Johansen her utgangspunkt i begrepet hell. Er det resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det? spør Johansen.

Født med det Man skal være god for å ha flaks, heter det. Men som kjent er heller ikke det noen garanti. Å ha gode sosiale, økonomiske og statusmessige forutsetninger er heller ikke av veien. Det første jeg tenkte etter å ha lest programteksten var: Hvor ble de av, de som er ”født” med det? Eller født inn i det? Men det glemte jeg fort.

For som så mange ganger før fikk jeg problemer med å finne sammenhengen mellom programtekstens bruksanvisning og det som faktisk utspilte seg foran øynene mine. Noen ganger tenker jeg: Hvis man absolutt må skrive noe på forhånd, hvorfor ikke bare bruke William Burroughs´ cut up-teknikk: Strø ordene tilfeldig utover arket, lag et dikt av det og se hvilke assosiasjoner man kan få av det.

Vi sitter altså i en sirkel. Over oss henger… en opplyst jordklode? En måne? Et repeterende tema spilt på, høres det ut for meg, som noe i retning av en steel drum, går og går, med små gradvise variasjoner. De tre danserne går samstemt rundt og rundt, inn og ut av sirkelen, uten å møtes. De følger nøye med på hverandre. De går og går. Variasjonene er små, men de er der.

Vakre øyeblikk Hvor lenge kan de unngå å møtes? Ganske lenge, viser det seg, men når det først skjer, er det ventet. Og da oppstår noen genuint vakre øyeblikk i måten de fortsatt unngår å komme fysisk borti hverandre på, – et poetisk hvileskjær. Men så er det inn igjen i den taktfaste marsjerende rytmen.

En bassfrekvens gjør seg etter hvert gjeldende. En av aktørene senker tempoet og gjør at de andre må vente. Men etter en stund er det inn i takten igjen, to ganger fire, en gang fem. Igjen og igjen. Noen spørsmål, forsøksvis relatert til den erklærte tematikken, dukker opp i bakhodet: I hvilken grad er man en hindring for hverandre, i hvilken grad klarer man å tilpasse seg? Det handler om samspill; mellom det planlagte og det tilfeldige, det koreograferte og det improviserte. Som en ringlek. En stollek.

Øystein Johansen er vokst opp i den lille, isolerte bygda Heidal øverst i Gudbrandsdalen. Ifølge eget utsagn er det derfra han har med seg sin interesse for det isolerte menneske. Mennesket som holder seg selv i sjakk blant annet ved hjelp av streng disiplin og selvpålagte begrensninger. Det kommer til syne her og var også godt synlig i forrige forestilling. Men der The Dahmer Syndrome var breddfull av innhold og uttrykk, framstår Luck nærmest som en teknisk øvelse. Det virker tenkt. Men ikke ferdig tenkt. Ikke nok.

Intuisjon og treffsikkerhet Jeg har sett det før: En kunstner er på opptur, har kanskje noen vellykka forestillinger eller utstillinger bak seg, får en idé, stoler på sin intuisjon og treffsikkerhet – sitt hell om man vil – og setter i gang. Men for tidlig. Jeg vet ikke om det er tilfellet denne gangen. I mine øyne er Luck først og fremst en idé. En studie, et forprosjekt, et mulig fragment av noe som kan bli fint. Et forord til den egentlige forestillingen.

Etterskrift: Forfatteren Diderik From jr, kom amatørkirurg Zarathustra D. Erlandsen til unnsetning ved å finne opp et fingerspråk som gjorde det mulig å smile med fingertegn slik at man sparer musklene i ansiktet.

Rasmus Rebell protesterte: «Det kan da ikke bli noe hjertelig over et slikt smil. Eller kan det?» Til dette svarte president Darwin P. Erlandsen:

«Hvis hr. Rebell hadde gått i dybden, og istedenfor å studere sitt ansikt hadde studert sitt kranium, ville han ha oppdaget, at et kranium ikke er i stand til å uttrykke mimikk i det hele tatt!!! (Dypest sett kan man altså si at selv det hjerteligste smil i bunn og grunn er overfladisk.) Så hvorfor ikke bruke fingerspråket? En annen fordel ved å bruke fingerspråket er hvis smilet stivner i venstre hånd, så kan man skifte over til høyre – og omvendt. Det kan man ikke med ansiktet!!!»

(Etter Fredrik Stabel. Norsk Dusteforbunds annaler)


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no