Foto: Arturo Tovar. Scenografi: Tora Troe. Kostymer: Emma Helleren Campbell og Thomas Espeland

Hei falleri og heisann

Årets sommerteater i Frognerparken handler om den lille havfruen. I hvert fall tror jeg kanskje det gjør det.

Sommerteatret i sirkusteltet i Frognerparken er blitt en slags institusjon. I år var selvfølgelig studentene i andre klasse på Teaterhøgskolen på KHiO, som årvisst arrangerer forestillingen som del av utdannelsen, redde for at de måtte avlyse på grunn av pandemien. Sirkusteltet gir imidlertid noen muligheter til å tenke smittevern på en annen måte enn tradisjonelle teaterrom. Nå er det lov til å være 200 publikummere på samme sted så lenge man holder én meter avstand, og der det på tradisjonelle scener er ganske vanskelig å overholde en slik meter, ser virkeligheten annerledes ut i et stort telt uten faste seter. Plasseringen blir dermed på mange måter en del av scenografien der hver kohort får hvert sitt lille sofalignende og putebekledte møbel å sitte på med muligheter for at de minste kan dra puter enda nærmere scenen og aktiviteten. Tora Troes scenografi omfatter på den måten hele teaterrommet og bidrar til en spennende verdensbygging vi kan ta innover oss allerede mens vi venter på at forestillingen skal begynne. Det er dunkelt lys og flagrende, lette tepper og puter som senere blir omgjort til seil og sand på fint vis. Dette skaper rom for fantasi og teatralitet.

Ufokusert dramaturgi
I programmet til forestillingen skriver regissør Mats Eldøen, som også er teatersjef på Det Andre Teatret, at de på det første møtet ikke kunne bli enige om de skulle gjøre Skatten på sjørøverøya eller Den lille havfruen og at de derfor valgte å lage en blanding. At ensemblet ikke har villet ta valg er dessverre altfor tydelig. Regissør Mats Eldøen er også oppgitt som ansvarlig for manus, men det står også i programmet at de har improvisert seg frem til en ny fortelling.  Hele fortellingen bærer stort preg av mangelen på valg, og jeg er gjennomgående usikker på hva forestillingen handler om. Den begynner med en fortelling om en gjeng sjørøvere som skal lete etter en skatt på en øy. Det er først når denne skatten er funnet at det nevnes noe om at skatten er knyttet til den lille havfruen. I en leken fortellerstil nøstes det opp ulike fortellinger om havfruen. De to seksåringene jeg hadde med meg var mest opptatt av at havfruen var ond og ville spise mennesker med majones. Dette var bare ett av flere forslag til en historie som etterpå tok andre retninger, men i sin grusomhet var det dette barna festet seg ved. Hva som faktisk skjedde med havfruen og hvorfor hun viste seg å være ond kokte litt bort i kålen mye fordi karakterer og handling ikke fikk tid til å bli ordentlig etablert.

Til tross for at mye har skjedd gjennom improvisasjon kunne det vært nyttig å jobbe dramaturgisk med teksten etter at den var ferdig jobbet frem. Da kunne man plassert referanser til en havfrueverden enda tidligere i forløpet sånn at det oppstod mer forventning til det som skulle skje og en større forståelse av det som skjedde. Nå ble det litt overraskende krøll når havfruemagi plutselig overtok for sjørøverintriger som forestillingens viktigste omdreiningspunkt.

Både vekslingen i fortelling og skuespillerinnsatsene hviler på lek. Der er også evnen til lek som er forestillingens styrke selv om tydeligere valg hadde vært en fordel også her. Regissør Mats Eldøen har bakgrunn fra improvisasjonsteatret, og det dras også veksler på improvisasjonsteknikk i forestillingen. Noen av barna blir stilt spørsmål, og så spiller skuespillerne videre på det. Det skaper en leken stemning i rommet, men jeg er usikker på hvor formålstjenlig det er når man allikevel er helt nødt til å opprettholde et tydelig skille mellom scene og sal. Det gjør at barnedeltakelsen blir litt halvhjertet fra begge sider og improvisasjonen fungerer ikke som en faktisk dramaturgisk kraft, men som små stopp underveis. Skuespillerne skaper trygg dialog med barna, men rammen rundt dialogen blir litt utydelig.

Sjarm og musikk
Det er allikevel sjarmen og leken skuespillerne leverer som redder prosjektet. Sammen med scenografien og kostymene til KHiO-studentene Emma Helleren Campbell og Thomas Espeland skaper skuespillerne et godt rom å være i. I tradisjonell familieteaterånd er det også noen samlende scener med sang og dans som til tross for at de teatermessig er veldig enkle med repeterende koreografi og lite avansert sang, fungerer veldig godt som samlende punkt. De unge skuespillerne, som tross alt fremdeles er under utdanning, evner å holde på oppmerksomheten, og de spiller med varme og entusiasme. Tidvis er det ganske skummelt, noe som bidrar til at spenningen i rommet opprettholdes. Det er vanlig i familieteater at man sier at det passer for alle fra tre år, men jeg tror dette er en forestilling hvor det er greit å la familiens minste medlemmer få være hjemme, for knurrende sjørøvere i mørket og havfruer som kan spise deg kan være hard kost for treåringer.

Skuespillerne i andreklasse på Teaterhøgskolen viser med denne forestillingen alle sammen at de har en fremtid i norsk teater og at de evner å tenke på hvordan man bruker rommet for å kommunisere med publikum. De har god timing og tilstedeværelse og klarer å gi liv til karakterer som i utgangspunktet er flate. Jeg synes imidlertid regissøren burde ha hjulpet dem med å ta tydelige valg både om hvor de vil med det de lager og hvorfor de gjør det. Mangelen på en tydelig dramaturgisk overbygning gjør at hele forestillingen føles litt uferdig og lite målrettet. Som utdanningsprosjekt er uferdighet egentlig helt greit, men som øvelse i hva det er å lage teater for en yngre målgruppe må man kunne tenke seg en tydeligere kommunikasjon.

Teksten til forestillingens sangnummer består egentlig bare av omkved: ”Hei falleri og heisann!”, og det synes jeg på mange måter er passende for hele prosjektet. Det er gøyalt, inviterende og fullt av tempo og glede, men litt tomt fra et innholdsperspektiv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER