Fra Trilogien av Jon Fosse i regi av Luk Perceval på Det Norske Teatret. Foto: Erik Berg

Heddaprisen 2020: Majoriteten og mangfoldet

Søndag 20. september ble Heddaprisene delt ut i en digital sending fra Riksteatret i Nydalen. Det var en prisutdeling dominert av majoritetskunstnere.

Gratulerer til alle vinnere med Heddaprisen! Det er mange gode innsatser fra teateråret som har gått som velfortjent er blitt satt pris på. Selv kommer jeg aldri til å glemme Gjertrud Jynges rolle som Ales i Trilogien av Jon Fosse, regissert av Luk Perceval.

Hvite kunstnere
Etter at nominasjonene til Heddaprisen ble offentliggjort i år, gjorde Klassekampen et intervju med Cliff Moustache, kunstnerisk leder av Nordic Black Theatre, der Moustache påpekte at årets nominasjoner er blendahvite. Det er ingen nominasjoner til melaninrike kunstnere i noen kapasitet, og det gjør at følelsen av at juryen ikke har utfordret tradisjonene og institusjonene for å se bredden av det teatret som lages i Norge. I et tilsvar skrev Heddajuryen, ved tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende og teaterkritiker i Dag og Tid, Jan H. Landro, at teater i Norge i stor grad lages av hvite aktører, men at juryen de to siste årene har nominert flere kunstnere minoritetsbakgrunn.

Når nominasjonslisten først så ut som den gjorde, er det ingen overraskelse at vinnerne av prisene også, alle sammen, tilhører majoriteten, og det er en melaninfattig gjeng som har fått statuettene. Til juryens forsvar må vi også si at årets heddaperiode ble kortere enn vanlig på grunn av koronaviruset, og at et lengre år ville gitt dem mer å velge i og et større mangfold. Jeg var for eksempel svært begeistret for forestillingen Superkid, som fikk utsatt premiere til juni, og som jeg håper juryen for den neste perioden får med seg. Mannen bak forestillingen, Kingsford Siayor, er utdannet ved det som før het Høgskolen i Nord-Trøndelag, og som nå heter Nord universitet, avdeling Verdal. Dette er en institusjon jeg tror vi skal forvente å se flere vinnere fra.

Det er også sant at det ikke bare er nominasjons- og vinnerlistene som domineres av majoritetsnordmenn, men de dominerer teatrene i Norge i alle kapasiteter både på og bak scenen. Vinnerlistene er et symptom på det. Dette er komplekst og handler ikke bare om hvem som castes i de forskjellige rollene, men også om hvilke historier som fortelles. Det er én ting at det burde vært mer fargeblind casting, og at det ikke finnes noen grunn til at dramatikere som Henrik Ibsen og Jon Fosse spilles med et helt hvitt ensemble, en annen ting er at teatrene ikke forteller så mange historier som ikke er skrevet av hvite menn med majoritetsutfordringer.

Det handler også om hvem som tas opp på skuespillerutdannelsene og hvem det er som tar sjansen på å vie sitt liv til scenekunsten. Det er lettere å ta den risikoen en teaterutdannelse er hvis man har en trygg middelklassebakgrunn å lene seg på eller kommer fra et hjem som oppfordrer til den typen yrkesvalg. Det er vanskelig å klandre ungdommer for å velge andre karrierer enn de som finnes i scenekunstfeltet, og det er derfor opp til feltet selv å gjøre karriereveien så trygg som mulig, men også gjøre kunsten mindre utilgjengelig og mer åpen til tross for den iboende risikoen kunsten alltid bærer på.

Teaterhøgskolen
Det er en påfallende homogen vinnermasse i år. Det kommer vi ikke bort fra. Ikke bare gjelder det hvordan vinnerne ser ut, men også hva slags kunst de lager. Vi skal ikke late som om det ikke henger sammen med juryens smak. For selv om for eksempel både Gjertrud Jynge og Preben Hodneland gjorde helt fantastiske roller i henholdsvis Trilogien og Raskolnikov, og virkelig fortjener prisene sine, befinner begge forestillingene seg innenfor det samme kunstneriske, og ikke minst skuespillertekniske, paradigmet. Forestillingene er ulike, men de er i stor grad skuespillerdrevet, og evnen til å utvise et stort følelsesregister med innlevelse i klassisk Stanislavskij-tradisjon vektlegges i arbeidene. Dette er en form for skuespill vi ser mer av innenfor institusjonene enn utenfor, og man skal ikke ta for gitt at dette nødvendigvis er den beste måten å være skuespiller på. Et fokus på denne måten å være skuespiller på vil gi skuespillerne utdannet ved Teaterhøgskolen en fordel, til tross for at det finnes et mye større mangfold av skuespillerteknikker på norske scener i dag enn for 20 år siden.

Jeg tror allikevel at vi står ved et kulturelt og kunstnerisk brytningspunkt. Ulike former for mangfold har allerede en liten stund fått større og mer synlig plass i teatrene. Det Norske Teatret har i flere omganger gjennomført skuespillerutdannelsen Det Multinorske, som har hatt som formål å utdanne flere skuespillere med minoritetsbakgrunn. Ikke bare har dette vært et prisverdig initiativ, det har avfødt svært gode skuespillere. Jeg tenker særlig på Sara Khorami, en skuespiller jeg selv setter stor pris på og som jeg særlig husker fra tittelrollen i Antigone i regi av Johannes Holmen Dahl fra 2018. Det Norske Teatrets initiativ om å bruke Rommen scene som satelittscene og fortelle historier som angår ungdom i Groruddalen er også en del av arbeidet for å skape et mer mangfoldig teater. På regionteatre som Brageteatret og Unge Viken Teater jobbes det også aktivt med å se på hva slags historier man forteller for en yngre målgruppe.

#Oscarssowhite
I forbindelse med Oscar-utdelingene i USA oppstod det for noen år siden en egen hashtag til bruk i sosiale medier: #oscarssowhite. Det har vært påfallende hvor mange av prisene som har gått til hvite menn, det er heller ikke mange kvinner som har mottatt priser for beste regissør eller beste spillefilm. Nå er det fastslått at man, fra 2024, for å vinne prisen for beste film må møte noen mangfoldskriterier. Det er ulike kriterier, men det gjelder både foran og bak kamera og for hvilke historier som fortelles.

Vi er langt unna å kunne kreve mangfoldskriterier av Heddaprisen. Men jeg tror debatten og tankene rundt mangfold vil gjøre at man i større grad har med seg dette perspektivet både når man skaper kunsten og når man skal bedømme den. Jeg mener også at spørsmålet om minoriteter og majoriteter i norske teaterproduksjoner også handler om klasse, og det er på tide at, jeg får si vi her, løfter middelklasseblikket vårt og ser på hva kunst og representasjon er når det kommer til kulturell, kunstnerisk og sosial bakgrunn. Hva som er god kunst er ikke uavhengig av det, men smak henger også sammen med klasse.

I årene som kommer blir det, forhåpentligvis, enda større kamp om prisene. For norsk teater er det bare én vei: opp og frem, høyere og høyere, for flere og flere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER