Knut Ove Arntzen (t.v.) og Sven Åge Birkeland mottar Heddakomiteens ærespris. Foto: Sjur Pollen

Heddakomiteens ærespris til Knut Ove Arntzen og Sven Åge Birkeland

Heddakomiteens ærespris går i år til to betydningsfulle menn i norsk teaterliv og til symbiosen mellom teori og praksis.

På 1980-tallet var scenekunstfeltet i Norge delt mellom de tradisjonsbærende institusjonene og det frie teaterfeltet. Sistnevnte var basert i en fysisk teatertradisjon, klovneri og opprør. Den politiske slagsiden var merkbar. Det var Tramteatret og flate strukturer i de nyopprettede regionteatrene, men det var også en kommersialisering av scenene på gang.  Store Norske Leksikon løfter faktisk frem showteatret som noe av det nye ved norsk teater på 1980-tallet: Dizzie Tunes og musicals på Bryggeteatret.

Men ved siden av dette fantes det en parallell verden. Det postmoderne teatret hadde begynt å finne sin form i Europa, og det var på tide å utfordre hva teater kunne være. På Universitetet i Bergen hadde Knut Ove Arntzen begynt å ta på seg oppgaven med å orientere studentene om hva som skjedde i Europa. Én av disse var sørlendingen Sven Åge Birkeland som, ifølge ham selv, endte i Bergen ved en tilfeldighet fordi kjæresten hans ikke ville flytte til Stockholm.

Sammen med to andre, Tone Tjelmsland og Preben Faye-Schøll, opprettet Birkeland mens han var hovedfagsstudent i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen i 1983 det som da het Bergen Internasjonale Teaterfestival, og som siden flyttet inn i Teatergarasjen med navnet BIT – Teatergarasjen. I dag er denne garasjen revet, og teatret er husløse i påvente av å flytte inn i det nye scenekunsthuset i Sentralbadet, men teatret er fremdeles en aktiv kraft i norsk og bergensk scenekunstliv.

Når Heddakomiteens ærespris i år går til disse to mennene sammen er det, ifølge komiteen, fordi de begge har jobbet for å sette teatret i perspektiv: «Ikke minst handler det også om å se hvor teatret står i forhold til sin egen historie. Hvilke uttrykk har tradisjonen båret, hvilke nye ser vi nå og, ikke minst, hvordan tror vi et teater for fremtiden kan se ut? Heddakomiteen ønsker i år å hedre to helt sentrale skikkelser i moderne norsk teaterhistorie, som begge, fra hvert sitt ståsted og med hver sin rolle, har brukt hele sitt voksne liv på å jage etter nettopp dette: Hvor er teatret, scenekunsten, på vei – hva skjer, og hvordan kan vi best mulig formidle til publikum hva som er det mest interessante akkurat nå?»

-En stor anerkjennelse av arbeidet som er gjort
Jeg har snakket med begge vinnerne som begge virker overrasket og glade over den anerkjennelsen som prisen er. Begge trekker frem at prisen er en anerkjennelse av å arbeide i symbiosen mellom teori og praksis og for betydningen det har hatt for norsk teater:

Gratulerer! – Knut Ove Arntzen, hva tenker du om å motta heddakomiteens ærespris?

-Det er en stor anerkjennelse av det arbeidet som er gjort, for forholdet mellom teori og praksis og for samarbeidet med BIT Teatergarasjen. Det er også en anerkjennelse av at universitetet har en rolle å spille for utviklingen av scenekunst. Det er et poeng jeg vil fremheve. Samspillet mellom akademia og scenekunstfeltet ser jeg på som sentral, og denne prisen kan ses på som en pris til at man arbeider med scenekunst i et sånt perspektiv der teatervitenskap, og for så vidt andre akademiske fag, bidrar til scenekunsten. Det er jo en langsom stigende trend å se denne sammenhengen mellom teori og praksis. Det har pågått noen år, men det er fremdeles mye å gripe fatt i. Nå ses teatervitenskap på som viktig i en verden der uttrykket er så stort. Håndverksforståelsen, eller det vi kan kalle de stabile konvensjonene, er ikke i seg selv lenger tilstrekkelig. Man må også ha kunnskap og variasjon. Det har teatervitenskap vært et bidrag til, og denne prisen er en anerkjennelse av det.»

I Heddakomiteens begrunnelse trekkes det frem at du er å regne som en farsfigur i det norske teaterlivet. Er det det?

-Det har jeg hørt flere ganger og det er jo bare hyggelig! Jeg har ingen annen kommentar!

Teatersjef Sven Åge Birkeland trekker også frem at prisen er en anerkjennelse av forholdet mellom teori og praksis og symbiosen mellom disse to tingene har gjort det mulig for BIT Teatergarasjen å ligge i front kunstnerisk i Norge.

Gratulerer! Hva betyr en pris som dette for deg og BIT – Teatergarasjen?

-Det kom ut av det blå. Det er kjempehyggelig. Det er absolutt en anerkjennelse av forholdet mellom teori og praksis. Vi begynte en gang som hovedfagsstudenter med det som da var Bergen Internasjonale Teaterfestival, og vi hadde utgangspunkt i akkurat i den symbiosen mellom teori og praksis. De tre første årene var veldig karakteristiske. Det ene året tok tematisk for seg happenings og performancekunst, andre året fokuserte vi på gruppeteater og Grotowski og Barba, og det tredje året åpnet vi opp. Som du kanskje har sett de siste årene har vi rigget administrasjonen vår med masse skarpskodde gode folk og gjort mye mer diskursivt program enn andre i teatre i Norge, og vi er med på masse bokutgivelser med internasjonale partnere. Så den symbiosen svinger det av! Man kan ikke lese annet enn at prisen er en honnør til at vi bør se på mer enn håndverk, men også på konteksten for å forstå hva scenekunst kan være. Det er for eksempel ikke så lenge siden teaterlivet så på dans som en uting og ikke som en deltakende partner i utviklingen av et scenisk uttrykk.

Hva tenker du om påvirkningen BIT har hatt på det norske teaterfeltet?

-Hvor skal man begynne? For eksempel var det et oppslag i Bergens Tidende 15. september der teatersjefen på Den Nationale Scene skal gjøre et arbeid med skuespilleren Petronella Barker der de skal utstyre scenen som et tv-studio og la kameramannen følge det som skjer, og man kan se det på storskjerm. Da må man tenke på at dette er noe Superamas, som vi programmerte, gjorde for 15 år siden. Det norske tradisjonelle teatret følger sakte, men sikkert etter, og ser gjerne på det som noe nytt, og det er det rett og slett ikke. Vi hadde ikke kunnet gjøre den typen ting uten at vi hadde den teoretiske ballasten. Det er også bare ett eksempel, det finnes hundrevis. Ikke minst så har vi det fine eksempelet med at man kan oppleve at man presenterer noe i Oslo 10-15 år etter at vi gjorde det i Bergen. Og det er et vesentlig poeng for jeg tror ikke den holdningen hadde vært til stede i Norge om vi ikke hadde hatt symbiosen mellom teori og praksis.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER