Heddaprisen 2015

Hedda er kommet hjem

Selve byggverket Nationaltheatret bærer bud om god gammeldags glamour, eleganse og Ibsensk, borgerlig selvironi, en ramme som er som skapt for bransjens feiring av seg selv. Chris Erichsen var på Heddaprisutdelingen.

Sikre kilder skal ha det til at teaterfolk har sluttet å gå på byen etter ferdigspilt forestilling, og at dette har forbedret arbeidsmiljøet ved teatrene. Mindre sikre kilder vil hevde at det har gjort livet kjedeligere.

Uansett: Kjedelig var det ikke da jeg en gang for lenge siden var flue på veggen i et herværende lunchrom dagen etter utdelingen av Heddaprisen. En teatersjef som hadde sovet rusen ut på en sofa i fellesarealet underholdt alle som var på jobb den dagen med å spille ut kveldens forløp, i form av glitrende parodier på skuespillere som ikke bare var fulle men som også spilte at de var fulle – i forsøk på å skjule at de var fulle…

Ikke min arena
Det var mitt første møte med Heddaprisen. Etter det har jeg aldri hatt behov for å oppsøke originalen. La meg føye til at den typen arrangementer i utgangspunktet aldri har vært min arena. Hvem utsetter seg frivillig for anfall av åndenød, akutte svettetokter og kroniske behov for å låse seg inne på do og bli der til det hele er over?

Men i år fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne si nei til.

– Jeg skjønner de som sier de ikke orker, sa NTO-direktør Morten Gjelten til meg på trappa utenfor Nationaltheatret. – Men jeg unner alle andre festen, oppmerksomheten, gleden og samholdet. Vi har nå brukt 20 år på å bygge opp dette arrangementet og nå er vi der. Vi vet at det funker.

Den mulige kommende byrådslederen i Oslo, Raymond Johansen, lytter til fiolinisten Catharina Chen.

Danskebåten
For to år siden sammenliknet redaktør Hild Borchgrevink her på scenekunst.no rammen for prisutdelingen, som da ble holdt på Det Norske Teatret, med en tur på danskebåten. Noe som avfødte en umiddelbar og ganske opphisset debatt, forståelig nok. Danskebåtanalogien kom dessverre i veien for det egentlige poenget: At kunsten kokte bort i showet. Noe den jo alltid gjør i sånne sammenhenger.

«Det som er greia med bløtkake, er at den lissom skal være bløt. Personlig foretrekker jeg knekkebrød,» skrev dramatiker Demian Vitanza i kommentarfeltet. Etter den bemerkningen var det liksom ikke så mye å føye til, men det tok et par dager til før debatten døde ut. Og kort tid etter sommeren kom nyheten om at arrangementet skulle flyttes til Nationaltheatret.

Funnet et hjem
Om det var danskebåten som ga impulsen til å flytte arrangementet fra Det Norske Teatrets modernisme til Nationaltheatrets klassisisme, fra rette linjer og store åpne flater til forgylte snirkler, rød plysj og merkelige trapperom som ikke leder noe sted hen, vites ikke. Men inntrykket av at Heddaprisfesten har funnet et hjem på Nationaltheatret var umiddelbart. Det er noe med forholdet mellom form og innhold, og forventninger og deres eventuelle innfrielse. Selve byggverket Nationaltheatret bærer bud om god gammeldags glamour, eleganse og Ibsensk, borgerlig selvironi, en ramme som er som skapt for bransjens feiring av seg selv.

Fra første anslag: Slampoeten Fredrik Høyer som rappet i vei om å slippe taket, til konferansier Mattis Herman Nyquists smakfullt frekke harselering på grensa mellom bransjens selvbilde og offentlighetens mytifisering. Fra konkurransen om hvem som skinner mest: De stadig skiftende prisutdelerne eller de lykkelige prismottakerne, til de håndplukkete musikerne som sørget for variasjon og nødvendig rytme i den dramaturgiske oppbyggingen av programmet. Fra lyset til lyden og omvendt: Det hele surfet avgårde på en bølge av profesjonalitet og entusiasme.

Og publikum er selvsagt med på notene: Alle, absolutt alle, fikk sin velfortjente jubel. At hele salen reiste seg for Espen Skjønberg var en selvfølge. Men jeg trodde knapt det jeg så da Lisa Lie fikk samme hyggelige mottakelse. Hvor mange av dem som sto og klappet visste i det hele tatt hvem hun er, og ikke minst: Hvor mange har egentlig sett forestillingen hun fikk prisen for ”Særlig kunstnerisk innsats” for: Blue Motell?

Arrangementets legitimitet
Og nettopp her innbiller jeg meg at selve nøkkelen til arrangementets legitimitet ligger: Evnen til å inkludere ”de andre”. Ved å hedre Lisa Lie og ikke minst Verdensteatret for andre år på rad. Verdensteatret, som jo ikke lager teater slik de aller fleste vil definere det.

Så seint som i 2011 kunne daværende jurymedlem IdaLou Larsen fortelle at juryen ikke hadde funnet så mange som tre barneforestillinger de syntes var gode nok. Dermed droppet den hele kategorien, noe som provoserte mange. Det første jeg tenkte den gangen var at handlingen var en slags kunstpolitikk på pur faen, for å framtvinge et nødvendig fokus på, nettopp, barneteater. I såfall har det virket: I år var hele fem forestillinger nominert. Og lille Brageteatret gikk av med seieren.

Heddaprisen er med andre ord ikke lenger en ensidig, eksklusiv klubb forbeholdt institusjonene. Og det skal institusjonene være glade for! Ingenting er kjedeligere enn å gå omkring år etter år og slikke hverandre oppetter ryggen. Selv om noen av dem sikkert ville vært fornøyd med det.

Malen for det hele, ja for alle arrangementer av denne typen, er åpenbart Oscar-utdelingen. I foajeen etterpå traff jeg en forfatter som satt bortgjemt i et hjørne og forsøkte å få igjen pusten. Hun var vant til Brageprisen, noe stusselige greier hvor en og samme skuespiller står kvelden igjennom og leser utdrag av samtlige nominerte bøker. Mens her defilerte den ene glamorøse figuren etter den andre inn på scenen, i et show hvor man tør å være hemningsløst sjølopptatt, på en vennlig og inkluderende måte.

Greia med bløtkake
At selve den kunsten som prises knapt er tilstede, er kanskje i denne sammenhengen nærmest som det skal være. Selv ble jeg en kunstnerisk opplevelse rikere, i kraft av tubaisten Daniel Herskedals følsomme og for meg til nå uhørte omgang med instrumentet sitt.

«Det som er greia med bløtkake, er at den lissom skal være bløt. Personlig foretrekker jeg knekkebrød». Det er jeg enig i, og gjerne med sardiner i olje på. Men de som foretrekker bløtkake må jo få lov til det.

Jeg rakk til og med å få i meg en lakserull før åndenøden varslet sin ankomst og jeg styrtet ut i solskinnet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER