Foto: Stig Brøndbo. Scenografi og kostymer Martin Eriksson. Lysdesign Øystein Heitmann

Havet og jeg

De siste årene har jeg tenkt overraskende mye på havets rolle i den norske nasjonsbyggingen. Blå åker har fått meg til å tenke enda litt mer.

Da Havboka av Morten Strøksnes ble satt opp som teater på Riksteatret tidligere i år, føltes det som om jeg var den eneste i Norge som ikke likte forestillingen spesielt godt. Bortsett fra min kritiske anmeldelse i Klassekampen, var kritikkene strålende, og nylig fikk forestillingen flere Heddapriser. At verden og jeg ikke er helt på linje, lever jeg egentlig godt med. Det som plaget meg mest med Havboka, var mangelen på hav. Håkjerringa, som spiller en viktig rolle i boka som symbol og gjenstand for dramaturgisk fremdrift, er i forestillingen personifisert på en måte som gjør at jeg mister havet som kultur og natur av syne. Da jeg under Heddadagene troppet opp på Nationaltheatret for å se Hålogaland Teaters Blå åker, en forestilling som av teatret selv betegnes som ”en musikalsk thriller med havet i hovedrollen” var jeg spent på hvordan havet skulle tas med inn i teatersalen.

Jovial progressivitet
Bak en liten opphøyet scene er Gunnar Bergs maleri Svolvær fra 1889 projisert på bakveggen. Jeg kjenner igjen havnen med en gang. Svolvær er et sted jeg har opphav, og som jeg besøker jevnlig. Det er det stedet som har fått meg til å tenke mye på dette med hav, fiskeri, nasjonsbygging og ideologi. Ikke bare har Lofoten vært et matfat som har gjort at folk har bosatt seg til tross for lange vintre og våte somre, Lofotfisket har lagt til rette for internasjonal handel og politisk kystsamhold. Da Olav Haraldsson ble drept av Tore Hund på Stiklestad i 1030, handlet det vel så mye, om ikke mer, om politisk selvråderett i nord enn kristendom. Det var ikke kirken som bygget landet, det var fisken. Det var havet.

Tre fiskere setter seg etter tur foran på scenen, til venstre for dem sitter musikeren Herborg Rundberg på et podium med synthesizere. Samtalen begynner å gå om fisket og om ressursene i havet. De synger om hva som skjer når alt skal måles i kroner og øre, og går videre til å snakke om Kjell Inge Røkke og hans prosjekt med å bygge en skyskraper for blant annet havforskning på Fornebu. Forestillingen er basert på NRKs radiodokumentarserie Kampen om kysten fra 2017, og det er jovial formidling som er fremgangsmåten. Noen ganger synes jeg selvrefleksiviteten og de joviale grepene blir for påtatte, som når skuespiller Jørn Fuller-Gee selvironisk snakker om å lage denne typen teater, om en kompis som flyr til New York for å løpe et grønt maraton eller at han selv spiller blues mens han har på seg bukser som er laget i Bangladesh. Han belyser riktignok en helt vanlig opplevelse av at politikk og liv ikke faller helt sammen, men den påståelige ironien i det påtatt progressive blir litt for selvtilfreds jovialt.

Fiskeripolitikk
Ifølge nettsidene til teatret er teksten bygget på grundig research, og enkelte informanter vil kunne kjenne igjen sine bidrag, andre ikke. Gjennomgående i forestillingen lurte jeg på hvor replikkene var hentet fra, om de var basert på intervjuer, om de var omskrivninger eller noe dramatiker Ragnar Olsen hadde funnet på. Samtidig fikk jeg tiltro til historiene som ble fortalt. Jeg ble raskt bevisst min manglende kunnskap om norsk fiskeripolitikk og jeg kom til en erkjennelse om at mitt romantiske forhold til havet og fisken, er nettopp dét. Den romantiske inngangen er allikevel grunnlagt i betydningen fisken har for menneskene, og det er her forestillingen er sterkest. Skuespillet er litt dramatisk og sentimentalt, men i sin faktarikdom tar de et godt steg vekk fra romantiske innganger til havbruk. De forklarer i pedagogisk stil hva som har skjedd med fiskerilovgivningen helt siden seieren over Storbritannia i den internasjonale domstolen i Haag i 1951 gav Norge selvråderett i fire nautiske mil fra kysten. Når for eksempel begrepet strukturkvote skal forklares, gir Ketil Høegh en tøyfisk og en lekebåt til Trude Øines mens hun kaster lekebåten bort. På den måten har vi fått forklart at båtene selges med kvote, men det er kvotene kjøperen er ute etter, så båten vil de raskt kvitte seg med. Jeg lærer faktisk noe mens de holder på, og etter alle nikkene og anerkjennende utbruddene resten av publikum kom med, vil jeg tro de gjorde det de også.

Politisk teater
Blå åker er jovialt politisk teater i en opplysende tradisjon. Aktørene holder på publikum med artigheter og musikk i nordnorsk visesangtradisjon iblandet mer moderne singer/songwriter-pop. Noen steder blir det litt for mye for meg, for eksempel skjønner jeg ikke hva vi skal med en Elvis-imitasjon, men jeg ser at de får til mye av det de prøver på, og håndteringen av akkurat denne teatertradisjonen er poengtert og bevisst. Det er også tidvis morsomt og sjarmerende, og de klarer å overbevise meg om prosjektet sitt i sin formidlingsglede. Det er ikke en thriller, det er ikke spennende eller utfordrende, men det er god formidling av politisk tematikk jeg trenger opplæring i.

I Gunnar Bergs maleri er det båtene som er i fokus. Det er en hjemstedsskildring som i sin realisme viser hva som står på spill. I dag er forholdet mellom fiske og næring i større grad preget av at det er en stor industri. Forholdet mellom nostalgi og fremtidstro og mellom romantikk og realisme er en del av hvordan vi snakker om havet. Denne balansen klarer teatret godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER