ord/word/Wort & land/land/Land, 2017, foto: Ben Speck.

Hastig reise

Kombinasjonen av musikk, tekst og video fungerer best når den puster liv i publikums egne assosiasjoner, men som helhet hadde ord/word/Wort & land/land/Land tjent på å bevege seg enda lenger og være mindre forsiktig.

Eva Pfitzenmaiers sceniske konsert ord/word/Wort & land/land/Land kommer med et eget univers: et gjøkur formet som et lite hus med skrående tak i mørkt treverk henger på den ene veggen på vei opp trappene til andre etasje i Bergen Kjøtts lokaler. De sirlige utskjæringenes tekstur og mønster er iøynefallende og blir senere avløst av andre objekter man som publikum fester seg ved når man går inn i det store rommet med slitte og sprukne murvegger der spor av gammelt fabrikkliv sitter igjen. Langs den ene veggen er et bord med to skrivemaskiner opplyst av en liten lampe. En hvit papirpose med påskriften ”Give me your word”, en saks og flere små papirlapper med ord på tysk, norsk og engelsk er strødd utover bordet og inviterer til interaksjon. Mens vi drikker hylleblomstsaft fra små plastglass studerer jeg ordene der flere viser seg å være nyord: butt-angry, soccerhair, picnic-face, flamecatcher, winterstripe, bakvind, thistlesoft, kaltedepression, fjord-coloured, heteangst, phonisia, clapscreen. Noen publikummere taster prøvende på den ene skrivemaskinens knapper og forsøker å finne opp sine egne ordkombinasjoner. En lydinstallasjon litt lenger inne i lokalet består av det som likner små, runde høyttalere festet til flere kobberfargede metalltråder som henger fra taket. Den svake lyden av fragmenter av bass, rytmer og sang kan høres, men om lydene kommer fra høyttalerne selv eller fra et punkt høyere oppe, forblir uoppklart. Plutselig øker lydene i styrke, en video projiseres på et stort lerret innerst i rommet og vi setter oss på stolene like ved. Et kort pling etterfulgt av en beskjed, lik den man får på reiser, spilles over høyttalerne. En tung, langsom bassrytme sprer seg ut i rommet til videoen av store skoger med mørke skygger, veier, en båt på sjøen. Reisen begynner.

I mellomrommene
Den røde tråden i Eva Pfitzenmaiers sceniske konsert ord/word/Wort & land/land/Land er erfaringen av å befinne seg mellom to kulturer, to land og tre språk. Pfitzenmaier er alene på scenen i en forestilling der vi underveis flytter oss mellom tre stasjoner i scenerommet i løpet av en knapp time. Hun veksler mellom å lese korte tekster, framføre musikk og fortelle oss korte anekdoter. Pfitzenmaier er født i Tyskland, men flyttet til Norge for åtte år siden. Hun beskriver prosjektet som ”en personlig og ganske allmenn leting etter seg selv i et hav av muligheter, folk, kulturer, land og folkedrakter” i programteksten og spør: ”hvor går grensen mellom veldig forskjellig og bare litt forskjellig?” Pfitzenmaier beveger seg inn og ut av mellomrommene mellom land og språk gjennom tekst, musikk, lydopptak og video. Den musikalske og tekstlige bearbeidingen foregår hele tiden i disse mellomrommene, på samme måte som videoen av reisen er i stadig bevegelse mellom vann, land og skog, beveger også ordene seg fra norsk til tysk til engelsk og tilbake igjen, mens Pfitzenmaiers vokal på et tidspunkt smelter sammen med lydopptak av norske folketoner og stev, eller med lyden av et gjøkurs koko.

ord/word/Wort & land/land/Land, 2017, foto: Ben Speck.

ord/word/Wort & land/land/Land er det første scenekunstprosjektet Eva Pfitzenmaier gjør helt på egenhånd. Fra før har hun arbeidet med flere sceniske prosjekter i krysningspunktene mellom ulike kunstarter, blant annet som medlem i Lang Sang Produksjoner sammen med danser Karen Eide Bøen i forestillingen Stål i bein og armer (2014), der forbindelsene mellom hjerne og kropp, tanke og bevegelse dannet utgangspunktet. Pfitzenmaier er utdannet jazzvokalist og har allerede gitt ut albumene One og Two under artistnavnet By The Waterhole og spiller også i bandet Krachmacher. Det musikalske landskapet i ord/word/Wort & land/land/Land ligger tidvis nært den eksperimentelle kunstpopen Pfitzenmaier allerede lager med impulser fra både jazz og afrikansk musikk der fengende rytmer sammen med vokalen utgjør bærebjelkene. Hun trakterer i tillegg både trekkspill, fele og citer i løpet av forestillingen.

Hjemme er ingen steder og alle steder
Karakteristisk for ord/word/Wort & land/land/Land som helhet er kretsingen om det uavsluttede og åpne som er i kontinuerlig forandring og alltid kan bli noe annet, det være seg jeget selv, identiteten, språket, lyder, musikken eller omgivelsene som blir porøse og slår sprekker. Scenografien består av videoprojeksjoner på skjermer, noen få grantrær og små stabler av ordbøker sammen med steiner og mose. ord/word/Wort & land/land/Land lener seg tungt på flere gjenkjennelige symboler knyttet til forestillinger om identitet, nasjonalitet, tilhørighet og hjemsted, og forsøker å sette disse i spill gjennom ulike virkemidler. Den skogkledde fjellkjeden Schwarzwald figurerer sammen med gjøkur, folkedrakter, en anekdote fra tysk fjernsyn og tysk musikk.

Kombinasjonen av musikk, tekst og video fungerer best når den puster liv i publikums egne frie assosiasjoner. Mest slående er kanskje åpningssekvensen der en video av en reise til lands og vanns glir over i en video av Pfitzenmaier selv kledd i folkedrakt i en skog. Akkompagnert av en tung bassrytme framfører hun tekst i en collage av engelsk, norsk og tysk der ordene ”jump/shift” stadig gjentas sammen med mange ulike ord og sammenfaller med videoen der Pfitzenmaier er klippet fram og tilbake mellom en rekke steiner og en liten hytte i et tre, som i et dataspill der man stadig rykker tilbake til start. Ulike språk glir over i hverandre i en lydmalende tekstmasse og jeg opplever at lyden av ordene er like sentral som den meningen som eventuelt oppstår i møtet med lytteren. Lyden av tastingen fra en skrivemaskin forbinder også musikken til det språklige arbeidet publikum ble oppfordret til å gjøre i forkant. Pfitzenmaiers vokallinjer glir omsider over i opptaket av norsk folkesang. Videoen vi senere får se av et opptog i gatene under en religiøs høytid i en tysk landsby, som glir over i en video av bergenske buekorps, eller Pfitzenmaier som i en stillferdig hyllest til hjemlandet spiller et koropptak av August Disselhoffs lied Nun ade, du mein lieb Heimatland fra 1851 for deretter å synge den samme sangen i kanon gjennom å loope seg selv, er sekvenser av liknende kaliber.

ord/word/Wort & land/land/Land, 2017, foto: Ben Speck.

Øyeblikkene hvor Pfitzenmaier skaper slike collager av virkemidler, både musikalsk og visuelt, er uten tvil de mest interessante i løpet av forestillingen. De slående fellestrekkene på tvers av landegrenser mellom objekter og tradisjoner som representerer nasjonal identitet åpner for refleksjoner rundt autentisitetsbegrepet og hvordan man kan finne noe eget i det som er felles.

Forvirrende grep
Det er derimot uklart for meg hva Pfitzenmaier forsøker å få til med sekvensene der hun snakker løst mellom de musikalske innslagene. Store deler av forestillingen består i tillegg av framføring av tekst på engelsk og tysk, der oversettelsen projiseres på lerret slik at vi får med oss alt. Prosjektet inneholder dermed mye annet enn selve musikken og jeg sitter ikke igjen med følelsen av at det er en konsert jeg har vært på, snarere har jeg en opplevelse av at ord/word/Wort & land/land/Land befinner seg i et krysningspunkt mellom tekst og musikk og at den ikke helt har funnet balansen mellom elementene.

Når Pfitzenmaier forteller oss om tyske trekkspillklubber, kjennetegn ved hjemstedet sitt og forhistorien til trekkspillet hun spiller på, opprettes en kontakt mellom henne og oss i publikum, men jeg er usikker på hva hensikten med kontakten er utover at avstanden mellom scene og sal brytes. Rollen hun her har som formidler er uklar og hun minner om en reiseguide som forsiktig gir oss smakebiter av en annen kultur uten at jeg er helt sikker på om det er poenget. På et annet tidspunkt gjenforteller hun en populær sketsj om jodling fra et tysk tv-program på 70-tallet, men den blir hengende i løse luften. Jeg blir sittende og lure på om intensjonen er å spille på at referansen er ukjent for oss og kjent for henne for slik å fremprovosere en forvirring i oss i møtet med det typisk tyske. Til tross for at grepene skaper brudd, er de svært utydelige.

ord/word/Wort & land/land/Land, 2017, foto: Ben Speck.

Uforløst om språk
De varsomme eksperimentene med lyd, språk og musikk hadde tjent på å gå enda lenger og realiseringen av forbindelsene mellom ord og land som ligger i prosjektets tittel har et uforløst potensial. Pfitzenmaier leser små poetiske tekster underveis, ofte helt uten akkompagnement, men svakheten er at både tekstene og tekstlesningen mangler variasjon. Særlig savner jeg en grundigere utforskning av lydlige dimensjoner i ordene. Der hun i forestillingens begynnelse lyktes i å sette språket i spill i en assosiativ lek med tysk, norsk og engelsk, blir det for velkjent når vi får høre om hverdagsspråkets utilstrekkelighet med tekstlinjer som: ”trangt trangt trangt som et korsett /sitter ordene sitter setningene”. Når teksten etterfølges av en sang der Pfitzenmaier synger på norsk om at hun har ”funnet noe nytt / noe litt ansleis/ sleis slice a slice of something new” samtidig som samme sang inneholder ord som ”minnesekk”, ”mineralbobler” og ”hjernegryte”, er eksperimentene med språkets dimensjoner svært forsiktige og forutsigbare. På den andre siden er det suggererende når Pfitzenmaier synger om å begynne på nytt og på nytt og slår rytmen med ordbøker på gulvet som rytmeinstrumenter, looper seg selv og synger over med økende intensitet. Når teksten er svak, skaper musikken og Pfitzenmaiers vokal de få øyeblikkene med virkelig nerve i ord/word/Wort & land/land/Land.

Ved reisen slutt likner ord/word/Wort & land/land/Land en litt for hastig reise, en guidet tur der man får en liten smakebit av alt, men sitter igjen med en fornemmelse av at man gjerne skulle sett mer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER