De Utvalgte: De Utvalgte. Black Box Teater 2012

Hårfin balanse

ANMELDELSE: I De Utvalgte er mennesker med nedsatt funksjonsevne aktører i en forestilling om utvelgelse. Mye er vakkert. Men kompaniet balanserer også på en hårfin grense ved å gi skuespillerne oppgaver de ikke virker komfortable med, skriver Sara Hammer.

Det er sagt om De Utvalgte at de i hver eneste produksjon erobrer nytt terreng. I sin nye forestilling som har fått tittelen De Utvalgte, beveger de seg også videre inn i terrenget de skisserte i Kunsten å bli tam, inn mellom kultur og natur, mellom innenfor og utenfor, og de pløyer ukjent mark gjennom å bruke mennesker med nedsatt funksjonsevne som aktører i en forestilling som tematiserer kulturell og naturlig utvelgelse. Kompaniet spør: Hvor økonomiske er vi i vår oppfatning av verden og hverandre, av vi og de andre?

Utvelgelse
Forestillingen åpner med at Lotte Tvedt, en av flere på scenen som har Downs syndrom, leser fra Inger Christensens diktsamling Alfabet: "Aprikostrærne finnes. Bregnene finnes. Dagene finnes. Døden finnes. Ensomheten finnes. Einerbærbusken finnes.  Eddiken finnes. Grågåsa finnes. Grågåsas unger finnes. Det tilfeldige, det systematiske finnes."

Her settes forestillingens hovedtematikk: mangfold. Dette tydeliggjøres blant annet gjennom referanser til Noahs Ark hvor Herren ber Noah ta med seg syv par av hver rene dyreart og ett par av hver urene for å sikre hver eneste av jordens arter. Skuespillerne entrer scenen iført dyremasker, parer opp og danser polonese foran bildet av et stort skip. Hvem ville fått være med dersom denne utvelgelsen skulle gjøres i dag?

Hos De Utvalgte blir utvelgelsen foretatt av en som kanskje ikke ville fått plass på Noahs ark: 9 av 10 norske kvinner velger å abortere fostre med påvist Downs syndrom. Lenger ut i forestillingen vises et ultralydbilde på lerretet mens to skuespillere ligger i tett omfavnelse i en saccosekk, de smiler og ser misunnelsesverdig harmoniske ut.

De Utvalgte går ikke lenger enn dette i sine antydninger. Det hadde vært fort gjort å heve moralske pekefingre og antyde at de som støtter fostervannsprøver og fri abort er økonomistyrte motstandere av mangfold, eller å tilskrive dem verdisynet til Doktor Krogshøj i Lars von Triers Riget, som foretar utregninger for hvor mye et hjerneskadet barn vil koste samfunnet og kutter strømmen på sykehuset for å ta livet av de svake. Problematikken er mer kompleks enn som så, noe De Utvalgte later til å tatt innover seg. De stiller flere spørsmål enn de gir svar.

Tidvis retningsløst og klamt
Likevel kan det tidvis være litt vanskelig å få grep om hvor forestillingen egentlig vil. Den åpner et stort assosiasjonsrom, men den kan også til tider virke retningsløs. Ta for eksempel den stadige serveringen av vafler. De Utvalgtes Thorbjørn Davidsen har samlet flere av skuespillerne rundt seg for å gi dem en innføring i seksualundervisning da en stor tallerken med vafler blir slengt inn blant dem. I en senere scene triller en Pinocchio-lignende figur inn i en stor tralle med mange vaffeljern. Lukten av vafler brer seg i lokalet, og scenen ender med at Rebekka Joki, en av skuespillerne, angriper Pinocchio og kaster vafler rundt seg. Er dette ment som selvironi? Er det et forsøk på å møte fordommer om at psykisk utviklingshemmede elsker vafler? For min del er det ikke spesielt morsomt, det bidrar ikke til refleksjon, og det hele føles bare klamt.

Mestring
Blant andre har skuespiller og forfatter Marte Wexelsen Goksøyr gjort en innsats for å vise oss at mennesker med Downs syndrom, på lik linje med såkalt funksjonsfriske, har svært ulikt funksjonsnivå. Goksøyr har skrevet bok, spilt hovedrolle i teaterstykker og deltar i samfunnsdebatten.  Både funksjonsfriske mennesker og mennesker med nedsatt funksjonsevne har forskjellige kvaliteter og talenter og blir  stort sett tildelt oppgaver deretter. På samme måte som en ballettdanser ikke blir gjort til sopran i operaforestillinger, bør også denne forestillingen finne balansen mellom å utfordre skuespillerne sine og å tildele dem oppgaver de mestrer.

Gjennomgående i forestillingen presenteres en rekke monologer fremført av en skuespiller med så uklar tale at det ofte er svært vanskelig å forstå hva vedkommende sier. Det fremkaller en snikende følelse av sympati, av å synes synd på. Dette er som kjent ikke følelser som kjennetegner likeverd, og oppleves derfor som relativt ubehagelig. Så fort skuespilleren får bruke kroppen og sine gode evner til bevegelse og mimikk som instrumenter snarere enn artikulasjonsevnen, virker vedkommende mer komfortabel i sin rolle, og min medfølelse erstattes av en årvåken interesse. Jeg stiller meg derfor noe undrende til hvorfor man ikke lar vedkommende bruke sine styrker gjennom hele forestillingen, og heller velger å tildele denne skuespilleren oppgaver vedkommende ikke virker komfortabel med.

Å se hverandre
Heldigvis får skuespillerne stort sett utfolde seg på sine egne premisser. Et av forestillingens sterkeste øyeblikk oppstår i det Katarina Fierro Norberg danser sammen med De Utvalgtes Pelle Ask, og deres bevegelser skaper bølger av lys på gulvlerretet. Her oppheves virkelig skillet mellom den funksjonsfriske og den med nedsatt funksjonsevne. Norberg leder an, hun danser rolig, med beherskede, vakre bevegelser og en enorm tilstedeværelse. Uten at et ord blir sagt lytter de to til hverandre og responderer på hverandres bevegelser. – Forestillingen handler om hvordan vi ser hverandre, uttalte Davidsen til Dagsavisen i forkant. Denne scenen er forbilledlig i så måte.

Vakkert
Andre eksempler er scenen hvor en gråtende Davidsen legger hodet i fanget på Rebecca Joki som trøster ham moderlig og betrygger ham om at han ikke skal bry seg om barna som erter ham, eller den skjøre og gripende scenen hvor det vakre lille ansiktet til Vilja Ellefsen-Larsen vises som et tredimensjonalt portrett på lerretet bak. Hun plukker opp tråden fra første scene og bekrefter diverse tings eksistens i sin egen assosiasjonsrekke: "Lys finnes. Kamera finnes. Mikke og Minni finnes. Teppe finnes. Kjøleskap finnes. Cola finnes. Solo finnes. Fanta finnes. Øyne finnes. Munn finnes. Lepper finnes. Hake finnes. Kropp finnes. Hår finnes. Plaster finnes. Hender finnes. (hun fører hendene sammen og lager en flaksende bevegelse med dem) Fugler finnes." Det er fantastisk vakkert.

Magisk applaus
Scenograf Boya Bøckmann vant årets Heddapris for visuelt design i Kunsten å bli tam. Også i denne forestillingen jobber han med 3D-projeksjoner. Men der scenografien og den øvrige forestillingen smeltet sammen i Kunsten å bli tam, ligger 3D-projeksjonene mer som et underlag i De Utvalgte. Kun unntaksvis fremstår de som noe annet enn et avansert bakteppe.  Det er synd, for det er nettopp denne sammensmeltingen som gjorde Kunsten å bli tam så magisk.

Et av mange magiske øyeblikk i De Utvalgte oppstår derimot i det lyset slås på og aktørene kommer ut på scenen for å ta i mot sin velfortjente applaus. Publikum jubler og hoier høyt og lenge. Aktørene smiler fra øre til øre, vinker til kjente fjes og kaster seg i armene på mødre, fedre og bekjente. De ser ufattelig stolte ut. Og det har de all mulig grunn til å være.

 

Sara Hammer er mastergradsstudent i teatervitenskap og scenekunstskribent for NATT&DAG

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER