Illustrasjon: presentermedia.com

Har New Public Management inntatt scenekunstfeltet?

INNLEGG: De siste tjue årene har jeg opplevd demokratirommet, og følgelig også rommet som utøvende scenekunstner, som innskrenket. Kan også scenekunstfeltet være befengt med New Public Management, spør Berit Rusten.

Jeg har alltid prøvd å bidra i samfunnet, ut fra egen målestokk og kompetanse. Som politisk aktivist, scenekunstner og kulturarbeider. Men. De siste tjue årene har jeg opplevd demokratirommet, og følgelig også rommet som utøvende scenekunstner, som innskrenket. Jeg spør meg om også scenekunstfeltet kan være befengt med New Public Management.

Jeg ble daglig leder på Teaterhuset Avant Garden (TAG) i 1995. Det første jeg ble fortalt fra Trondheim kommunes representant, var at virksomhetsplanlegging var det nye løsenordet. Virksomhetsplanlegging var noe nytt fra USA, fikk jeg vite. Å være en skapende fagleder ble svært vanskelig. Det gikk så mye tid med til å definere mål og delmål. Dessuten skjønte jeg ikke hva det var som var så flott med virksomhetsplanleggingen. Jeg var vant til å planlegge og gjennomføre prosjekt som egentlig ikke skulle kunne la seg gjennomføre. Nå ble jeg tynget ned av dette nye verktøyet fra USA.

I 1997 gikk staten bort fra å gi driftsstøtte til frie scenekunstgrupper. Alt skulle over på prosjekt. Som daglig leder tok jeg initiativ til et møte i Trondheim, på TAG, med grupper fra hele landet. Vi laget en protestaksjon utenfor Stortinget og startet oppbygging av et nettverk for å forhindre at driftsstøtten ble utradert. Da ble vi anmodet av leder for Danse- og Teatersentrum, en organisasjon for de frie gruppene, om å avblåse aksjonen. Folk ble redde og ga seg. Kanskje er det sånn NPM har blitt gjennomført? Med velmenende råd om at det lønner seg å være positiv.

Fra ca 2000 har det store spørsmålet vært: «Hvordan skrive gode søknader». Det har blitt arrangert mange kurs for scenekunstnere på temaet og kursene er svært populære. De regnes som matnyttige. Jeg husker jeg var på et slikt kurs for noen år siden. Det var da jeg ble introdusert for ordet «pitching». Kunsten å kunne selge seg på den tiden det tar for en heis å kjøre fra første til femtende etasje. På kursene får man også lære at det er viktig å være bevisst hva som er salgbart. Hva søknadsbehandlerne er ute etter. Nytenkende. Samtidskunst. Konseptkunst. You name it!

Jeg vil lage scenekunst som tar opp tema jeg mener er viktig å  løfte frem. Ofte usynliggjorte tema.
Dette behøver ikke være det saksbehandlerne etterspør. Et eksempel på dette er et prosjekt jeg har søkt penger på flere ganger, der jeg ønsker å løfte frem kommunistene sin motstandskamp i Trondheim og Trøndelag under okkupasjonen. Avslag over hele linja. Ikke rart. Staten har helt siden 1945 prøvd å fortie at det fins en historie om kommunistene sin motstandskamp!

Jeg er ikke imot å lage ryddige søknader og formulere tydelig hva jeg ønsker å skape, men med en søknad er man ofte i startgropa for utvikling av en kunstnerisk ide og alle kunstnere vet at prossessene er overordentlig viktig, før det endelige produktet trer frem.

Skjemaveldet er stort. men, både søknader og rapporter skal skrives inn i skjemaer som i alle fall jeg opplever ikke gir rom for det man gjerne vil ha uttrykt.

Panter Tanter Produksjoner drifter et unikt teatertilbud for asylsøkere og innvandrere, Teater Polyfon. Det har vi gjort siden 2007. PTP har drevet mye lobby der vi har påpekt hvor viktig det er at det offentlige overtar ansvar for drifting av Teater Polyfon – for å sikre forutsigbarheten. Vi har kontaktet flere kulturministre og integreringsministre. De etterlyser jo stadig vekk slike tiltak som Teater Polyfon representerer! Men stort sett svarer de ikke engang på våre initiativ. Vi har hatt møter med Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) sentralt. De sendte oss til IMDI lokalt, som mente de ingenting kunne gjøre. Vi har hatt møter med stortingsrepresentanter og har stuntet for bystyret i Trondheim. Politikerne fra alle partier har uttalt at Teater Polyfon er bra. De beklager at tilbudet faller mellom flere stoler (kultur og integrering). For øvrig får vi høre at når Panter Tanter Produksjoner har tatt initiativ til Teater Polyfon, er dette vårt ansvar. Ut fra det kan man vel konkludere med: «Man aldri bør sette i gang noe, med mindre initiativet kommer fra toppen. Initiativ nedenfra teller ikke! Ingen tar ansvar, men sender ballen rundt.»

Teater Polyfon har siden 2007 gjort oppdrag for Kvalifiseringssenteret for innvandrere (INN). Her har vi brukt «Teater som metode» i språkopplæring. En moderne integreringsmetode. Supervellykket. Tilbudet har alltid vært noe stykkevis og delt, ikke forutsigbart. Det kan ikke utvikles eller gjøres permanent, med Teater Polyfon som utfører. Om det gjøres permanent, må tilbudet legges ut på anbud. I en anbudskonkurranse vil ikke Teater Polyfon kunne konkurrere, fordi vi legger vekt på kvalitativ utvikling for hver enkelt deltaker.

På riksplan er publikumsutvikling et ord som er dyrket fram i den rødgrønne regjeringsperioden. I Norge fikk begrepet gjennombrudd i 2009 ved opprettelsen av Norsk Publikumsutvikling (NPU). Organisasjonens sentrale oppgave er å formidle rapporter og publikumsundersøkelser. Jeg har aldri reflektert over hvordan dette kan ha innflytelse på Panter Tanter Produksjoner sitt virke. Trodde egentlig det i hovedsak dreide seg om å bruke de riktige ordene i søknader og å kjenne de rette folka i komiteene. Men de siste årene har vi fått tilsendt skjema fra Norsk kulturråd om publikumsantall. Dette til tross for at Panter Tanter Produksjoner ikke har mottatt støtte fra Norsk kulturråd siden 2009.

Om publikumsantall blir en viktig tellekant for å motta støtte til kunstneriske prosjekter, skimtes en økende kommersialisering av scenekunstfeltet. Da blir det mye «Kardemomme by»-forestillinger som vil blir iscenesatt, tenker jeg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER