Kunstnerisk avkastning av Maja Roel. Dramatikkens hus 2015. Foto: Maria Astrup

– Har du nåkka litt meir tilgjængelig?

KRITIKK: Dansekunstner Maja Roel løfter fagdiskursen ut av skriftlige fora og gjør den levende i en satire av en forestilling. Kakefesten glir sømløst over i virkeligheten, skriver Hanne Frostad Håkonsen.

Branding, innovasjon, entreprenørskap og tilgjengelighet. Dette er alle ord som har blitt brukt i tilknytning til det frie scenekunstfeltet siden regjeringsskiftet i 2013. Selv om én og annen kunstner tør å mene at konkurranseutsetting også kan komme feltet til gode, er kulturminister Thorhild Widvey og hennes mørkeblå kompanjongers markedsrettede visjon for kultur-Norge alt annet enn populær. Dansekunstner Maja Roel tar tempen på det politiske klimaet i kjølvannet av regjeringsskiftet og velger en klar strategi for å gå kulturpolitikken etter i sømmene. Hun konkurranseutsetter sin egen kunst foran øynene på publikum for å belyse det evige spørsmålet: Hvordan kan en måle verdien av en scenekunstopplevelse?

Utstillingsdukker og katharsisbarometer
I Kunstnerisk avkastning presenterer Roel et trekantdrama. En utnevnt kontrollkomité skal via publikums opplevelse analysere kunstens verdi – målt i dens avkastning. Dansekunstneren presenterer et knippe små verk på scenen, representert som kandidater i en talentkonkurranse. Juryen, eller kontrollkomitéen, er tre personlighetsløse utstillingsdukker med forvrengte robotstemmer og analytiske avhandlinger. Den fiktive avkastningen baseres på faktorer som frigjorte endorfiner, opplevelsen av katharsis og vekstpotensiale i Roels solovisninger. Publikum ler av kontrollkomitéens oppsummering, og den humoristiske tilnærmingen til temaet gjør stykket lettfattelig. Men hva er interessant å diskutere når forestillingen snakker så tydelig i seg selv?

Strømninger i feltet
Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke den siste, at den nye regjeringsplattformen tematiseres og diskuteres i det sceniske. Pia Maria Roll gikk tidligere i år hardt ut mot Norsk publikumsutvikling (NPU) i Sees i min nästa pjäs, der “nyliberalisme” og “markedsøkonomi” igjen ble svartelistet med tjukk tusj. Den ikke-kommersielle kunsten må ha levekår som gjør at den kan leve fritt og uavhengig, mener Roll, som hevdet at NPU i virkeligheten er et forkledd regjeringsoppnevnt PR-byrå. Der Roll bruker sin venninne i NPU som representant for systemet hun er i mot, velger Roel å bruke tre utstillingsdukker som representanter på scenen. Dette bekrefter, og opprettholder, et skille mellom folket (her: kunstnerne) og makta (her: staten) der den manglende dialogen og de ulike intensjonene til de to partene ligger til grunn for forestillingens tema.

Koreografisk tenkning
Kunstnerisk avkastning er et interessant prosjekt i tre deler: Første del var utviklingen av seks koreografiske manus med subjektive blikk på regjeringsskiftet. Andre del er denne helaftens forestillingen, Kunstnerisk avkastning, der Roel iscenesetter egne manus. Vinnermanuset som oppnår høyest kunstnerisk avkastning i forestillingen, skal bli grunnpilaren i Roels kommende scenekunstproduksjon, står det i programteksten. Den siste delen av prosjektet ligger altså i fremtiden, som et resultat av konkurranseutsettingen. Forestillingen som ble vist på Dramatikkens hus snakker for seg selv, men bærer også med seg den foregående prosessen og peker framover mot den nye produksjonen som skal komme. Dansekunstneren utforsker dermed koreografibegrepet og lar det omhandle strukturer, oppbygging og bevegelse både på mikro- og makroplan.

I forestillingen trekkes en inn og ut av poetiske rom, der bevegelse, musikk og lys er med på å bringe tankene vekk fra den overhengende – og noe tyngende – kulturpolitiske tematikken. Når vi trekkes tilbake til konkurransesituasjonen, hvor den kunstneriske avkastningen igjen skal måles, endres stemningen raskt. Bruddene fungerer på sitt beste der soloene rekker å bygge seg opp mot et klimaks, men blir avbrutt av en skrikende trønder fra kontrollkomitéen som enten hulker av glede eller etterspør høyere tilgjengelighet.

Stryker kunstnerne med hårene
Forestillingen er tidligere vist i Stavanger og hadde kun én visning på Dramatikkens hus i Oslo. Den var “spesielt tilrettelagt for folk som jobber med scenekunst”, og ble vist som en matiné klokken ett torsdag formiddag. En overveldende mengde scenekunstnere møtte opp, og en og annen representant fra Dansens Hus og Kulturrådet ble også observert i lett prat med følgesvenner. Dette peker i seg selv på stykkets aktuelle og engasjerende tematikk. Når Roel entrer scenen som en noe usikker, men målrettet Idol-kandidat, sitter latteren løst hos de fleste. Danseren stryker sine medkunstnere med hårene, og vi ler kollektivt av vår felles fiende: systemet. Men de varierende kunstuttrykkene i samtidskunsten får også gjennomgå, for eksempel i en solo som balanserer mellom gestaltning og parodiering av en vulgær trash-estetikk ala Mårten Spångberg og Impure Company.

Tematikken settes på spissen når vi etter forestillingen inviteres inn til en lounge med ballonger, marsipankake og boblende cava i glassene. Publikum befinner seg plutselig i et rom som kan minne om en krysning mellom salgsmesse og politisk valgvake. Roels ansikt er smurt utover alle elementer i rommet; hun pryder toppen av kaka, smiler bredt på ballongene og visittkortene, og er å finne som store pappfigurer rundt om i rommet. Vi kan forsyne oss av merchandise i form av buttons og oppfordres av kunstneren selv til å legge inn pristilbud på forestillingen. Den såkalte kakefesten fungerer som en forlengelse av den sceniske forestillingen, og publikum mingler og ler. Festen avløser alvoret i det vi nettopp opplevde på scenen, som endte i en duett mellom Roel og en flyvende luftfigur. De fulgte hverandre sakte men sikkert inn i kunstdøden, og ble liggende livløse på scenegulvet. Skal en tolke Roel, er denne døden å plassere kunsten i gapet på et glefsende markedsøkonomisk beist. Hvordan en skal unngå dette, kommer hun derimot ikke med noen fasit for.

Realitetens kakefest 
Dansekunstner Maja Roel klarer å løfte frem en aktuell problematikk uten å mane frem et tenkt budskap. Hun går inn i en gitt situasjon, iscenesetter sin egen usikkerhet og frykt og lar humoren lette på alvoret. Fagdiskursen blir løftet ut av skriftlige fora og gjort levende i en satire av en forestilling. Kakefesten glir sømløst over i virkeligheten utenfor veggene på Dramatikkens hus, og fiksjonen oppleves som forstyrrende reell der en vandrer hjemover med en button på olajakka.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER