Han vant den internasjonale Ibsenprisen

Den internasjonale Ibsenprisen tildeles personer som har brakt en ny kunstnerisk dimensjon til dramatikkens eller teaterets verden.

Vinneren mottar 2,5 millioner kroner.

Juryens begrunnelse:

"Heiner Goebbels – teaterforfatter, teaterinstruktør, komponist, musiker, lærer og programsjef for festspill – er en av vår tids store kreative personligheter.

Han står bak en forbløffende rik produksjon innen ulike disipliner og har hatt skjellsettende innflytelse på teaterkunst og samtidsmusikk.

Hans teaterarbeid spenner over et stort spekter: fra operaverk til installasjoner uten skuespillere for teatret. Hvert stykke er grunnleggende forskjellig i karakter og form, og alle har på en genuin måte vist seg å være banebrytende. Han er en sann nyskaper, og hans verker sprenger konvensjonelle definisjoner.

Han har utforsket og utvidet forholdet mellom teater og musikk, og har dermed utviklet teaterets elementer på en måte som har åpnet for ny innsikt og nye muligheter. På denne måten oppfyller han teaterets grunnleggende oppdrag: å utvide vår opplevelse av oss selv og av verden. Dessuten er han en pioner innen teaterteknologi.

Hans verker har vært framført i mer enn 50 forskjellige land, og har transformert publikums erfaringer og påvirket en lang rekke utøvende og skapende kunstnere.

Kraften og betydningen i hans verker vil bare øke, og vil påvirke teateret og teaterfaget i tiårene og generasjonene framover."

Om vinneren:

Heiner Goebbels ble født i Tyskland I 1952. Han har komponert og regissert musikkteater siden tidlig på 90-tallet. Noen av hans meste kjente verk er Black on White, Max Black, Eraritjaritjaka, Stifters Dinge, Songs Of Wars I Have Seen, og I Went To The House But Did Not Enter. De fleste har vært produsert av Theatre Vidy, Lausanne.

Heiner Goebbels er professor på Institut für Angewandte Theaterwissenschaft ved Justus-Liebig-Universität Gießen og leder ved Hessischen Theaterakademie. Han er kunstnerisk leder for den internasjonale kunstfestivalen Ruhrtrienalle.

Prisutdelingen finner sted lørdag 8. september under Ibsenfestivalen ved Nationaltheatret. Eraritjaritjaka blir festivalens avslutningsforestilling.

Komiteen består av Per Boye-Hansen, Therese Bjørneboe, Hanne Tømta, Nilu Kamaluddin, Øyvind Gulliksen, Christiane Schneider og Brian McMaster. Prisen har tidligere gått til Peter Brook, Ariane Mnouchkine og Jon Fosse.

Om Rimini Protokoll: Gruppen er studenter av Goebbels, og representerer en ny bølge dokumentarisk teater, aldri med skuespillere, men med folk som på en eller annen måte er profesjonelle i verdenen utenfor teateret, det kompaniet selv kaller «eksperter på egne liv».

Du kan se Rimini Protokoll på BIT Teatergarasjen 22. og 23. mars, samt en performance-lecture ("Promotheus of Athens") på Dramatikkens Hus i Oslo den 25. mars i forbindelse med scenekunstfestivalen Monsters of Reality.

Torsdag denne uken setter BIT Teatergarasjen i Bergen opp Stefan Kaegi og Rimini Protokolls "Bodenprobe Kasachstan". Det anerkjente tyske dokumentarteatergruppen studerte under Heiner Goebbels ved Universitetet i Giessen.

Vi har sett mer og mer dokumentarteater i Norge de siste årene?

– Norge er litt sent ute, kan vi slå fast. Dokumentarteater var en tendens som vi på BIT grep fatt i for godt over ti år siden. Dokumentarteatret servet en indremedisinsk funksjon i forhold til teatermiljøet, men det var også kunstnerisk interessant. Det er ikke overraskende at det kommer til Norge nå, men vi må være på alerten i forhold til å skape trender og ikke bare være med på dem i ettertid. Vi må ikke cruise på en bølge av velvilje, men ha en diskurs og debatt, mener Sven Åge Birkeland, kunstnerisk leder for BIT Teatergarasjen.

Er trenden med dokumentarteater over?

– Trenden er i alle fall i ferd med å hensvinne på sofaen i en middagslur.

Men Rimini Protokoll blir invitert til BIT?

– Det finnes noen som til enhver tid greier å holde det nytt. Det er best å drikke ordentelig cola og ikke kopiene, for å bruke en metafor. Rimini Protokoll er jo mestrene innefor dette. De har vært toget son har banet vei for dokumentarteatret. Det er ikke tilfeldig at det skjer en del rundt dette som ikke er like skarpt. Rimini Protokoll de gjør seg stadig like relevante. De er ikke nødvendigvis hevet over trenden, men for å sammenlikne: Det finnes ingen som kunne lage dogmefilm som Trier, slik han sikkert fortsatt kunne gjøre det, og slik er det med Stefan Kaegi og Rimini Protokoll. De kan fortsatt gjøre det, slår Birkeland fast.