Hamlet på siden av mål

Teater MANU har siden 2001 utviklet seg til å bli en av landets fremste produsenter av visuelt teater. Under ledelse av Mira Zuckermann har begrensningene som det å lage teater for hørselshemmede innebærer, resultert i modige valg og banebrytende visuelt og teknologisk teater, sist i barneforestillingen Jack og Bønnestengelen, som nå turnerer i en rekke europeiske land. Teater MANU er i ferd med å skape seg et internasjonalt renommé og en rekke spennende samarbeidspartnere. Deres forestillinger er i høyeste grad aktuelle for et hørende publikum!

Mot Er man modig, risikerer man også å ikke treffe midt i målskiva hver gang. Exit Hamlet har, med sitt ønske om å ”utfordre i sin åpenhet” som Teater MANU selv beskriver det, mistet overordnet retning, stiller for mange spørsmål, og mangler bilder som ikke bare er originale, men som også berører.

Å være eller ikke være Exit Hamlet er et scenisk dikt som tar utgangspunkt i Shakespeares verdenskjente tragedie. Det reises helt grunnleggende spørsmål ved det å være menneske. Hva gir liv og hva tar liv? Hva er meningsfullt og hva er ikke? Hvilke valg har vi, kan vi forandre oss selv og livene vi lever? Og til slutt, hva gjør livet verdt å leve?”

Slik beskriver Teater Manu selv sitt nye, ordløse sceniske eksperiment. Aktørene på scenen er tre skandinaviske teaterstudenter fra Stockholms Dramatiska Högskola og to nysirkusartister. Forestillingen er regissert av Jon Tombre. Etter godt over 40 forestillinger og med tre Hedda-nominasjoner bak seg, er han kjent som en visuelt orientert regissør med et ekspressivt utrykk.

Som en av historiens mest kjente tragedier har Hamlet blitt satt opp på utallige måter. Men noe som går igjen nesten hver gang, er hovedpersonens tanker om og forståelse av selvet. Monologen ”Å være eller ikke være” oppfattes ofte som om den fanger essensen av Hamlets indre konflikt. I Exit Hamlet er denne monologen forsøkt transformert til visuelle bilder.

Første bilde sender et skarpt lys mot publikum, man blendes og ser ikke helt hva som skjer annet en silhuetter av skikkelser som beveger seg som rare dyr og forsvinner. Deretter endres lyset, og to underlige vesener kommer til syne, de beveger seg som merkelige dyr. Begge har langt, blondt hår hengende ned som brede slips foran brystet. Den ene har en hanekam laget av sprikende barbie-ben, den andre bærer et hodeplagg bestående av dukkehoder i ulike størrelser. Begge har svarte tights med noe som ligner diamantbesatte susper. Kostymene er sinnrikt laget. Sammen med scenografien utgjør de et fascinerende estetisk univers som er en av forestillingens styrker.

Scenografien består av delvis transparente og flyttbare vegger som blant annet brukes til å projisere korte tekster på. Store, hvite, hule kasser tjener mange ulike formål i løpet av forestillingen. En liten knokkelhaug bestående av skjelettdeler og en hodeskalle ligger foran til venstre på scenen under hele forestillingen. Memento mori.

Føler ingenting Exit Hamlet er en mørk og dvelende forestilling. Det er som om skikkelsene vi møter konstant står på dødens terskel med svarte, uthulede øyne, i en Tim Burton’s ”Corpse Bride”-liknende verden stirrer de tomt framfor seg og har tilsynelatende uendelig med tid.

En avventende og til dels frustrerende langsomhet preger hele forestillingen. Skuespillerne står i lange pauser vendt mot publikum med blikk stirrer ser tvers gjennom og forbi. De antyder ikke på noe tidspunkt psykologisk motivasjon for handlingene de utfører. Det de foretar seg, er aksjoner med ulik grad av fysisk spenning og intensitet. Selv lidende krampetrekninger og smertehyl kommer tilsynelatende umotivert. Bildene i seg selv er kraftfulle, men som publikummer føler jeg ingenting. Hvorfor ikke? Fordi jeg aldri får formidlet hva skuespillerne føler, og ikke opplever noen logikk i handlingene?

Exit Hamlet har altså et stilrent visuelt uttrykk. Men jeg opplevde at kvaliteten og potensialet i hvert visuelle bilde ikke er gjennomarbeidet nok til å virkelig treffe. Det ene bildet slår det andre i hjel, og helhetsopplevelsen blir merkelig flat. Skuespillerne mangler fysisk presisjon og detaljer i det de gjør. I koreografi er det ofte detaljpresisjonen, eller det at en visuell idé virkelig er utviklet og strukket så langt den kan nå, som gjør at bilder berører og blir sterkt kommunikative.

Det skulle man tro at Jon Tombre, blant annet med sin bakgrunn fra L'École Internationale de Théâtre Jacques Lecoq i Paris, var ekstra bevisst på.

Handicap Jeg opplever å ha et handicap som hørende anmelder av Exit Hamlet. Fraværet av ord plaget meg overhodet ikke, tvert imot. Men jeg har faktisk hittil aldri opplevd en visuell forestilling uten musikk. Dette gjorde i starten forestillingen merkverdig naken og annerledes. Musikk er en kraftig stemningsmanipulator som kan hentyde endringer i handling eller umerkelig påvirke tilskuerens følelser. Sånn sett var dette en vekker for meg som anmelder: Jeg innså at i teateret er musikk som stemningsskapende faktor hyppig brukt – og misbrukt. At Exit Hamlet mangler musikk som virkemiddel, er spennende, men jeg trengte de første 20 minuttene på å venne meg til stillheten.

Likevel, summen av både fraværende psykologisk motivasjon hos skuespillerne og manglende lyd i forestillingen, skaper behov for kompensasjon gjennom det visuelle. Men dette får man ikke i tilstrekkelig grad.

Mange av bildene er originale og uvanlige. Skuespillerne entrer stadig scenen med nye objekter eller kostymer. På et tidspunkt møter vi det som kan være en morbid utgave av Hamlets dronning Gertrude, iført et slags utvendig korsett av knokler og med en gigantisk rokokkoparykk av et cellofanaktig materiale. Ved hennes side står (muligens) kong Claudius og kjærtegner en stor rotte, og til venstre for ham igjen en mann, kanskje Hamlet, i et bisarrt antrekk. Han river nok en fet rotte løs fra klærne sine og stryker den mildt før han brått kaster den vekk.

Skuespillerne står uavbrutt og ser mot publikum mens de utfører disse handlingene. Så glir forestillingen videre.

Den ikke-lineære montasjedramaturgien i Exit Hamlet er gjennomgående stram. Vi tas med på en vandring fra bilde til bilde, det er organiske og behagelige overganger mellom dem, men jeg savner en større spennings- eller intensitetstopp i dette abstrakte universet, det hadde speilet den opprinnelige tragediefortellingen om Hamlet på en mer autentisk måte. Det som skjer innenfor hvert bilde er irriterende enkelt og uten transformasjon, som om det aldri har blitt tid til å bygge bildene ordentlig ut.

Lettvint På et tidspunkt kommer en av skuespillerne inn under en presenning av gjennomsiktig plast. Denne kaver han på en lite troverdig måte for å komme ut av, selv om det er åpenbart at han bare kunne hoppet ut når som helst. Vel ute former han hendene sine til en fugl, et bilde jeg nok har sett minst et tjuetalls ganger før i andre forestillinger, og videre kan vi se at skuespilleren utvider disse bølgebevegelsene til flaksing med hele armene. Bildet kan selvsagt være et symbol på lengsel etter frihet eller frigjørelse. Men det er gjort lettvint, man blir ikke virkelig tatt med på en reise og en utvikling.

I Teater MANU’s egen beskrivelse er Exit Hamlet ”en bildereise der vi møter fem unge utøvere som gjennomgår stadige forandringer. De transformeres visuelt, de tester ut hvem de er, vil være eller kan være. Inspirert av ritualer, natur og fashion – gjennomlever de fem Hamlets undergang. En tragisk lek – full av surrealistiske og visuelle påstander.”

Dette er store ord. Det blir nok i stor grad med påstandene. Jeg ser ingen ”visuell transformasjon” eller ”gjennomlevelse av undergang.” I åpenheten, i alle spørsmålene som angivelig stilles, mister jeg som publikummer muligheten til å forholde meg til noen som helst form for essens.

Dersom ”det tragiske” er å plaske med vann, skrike, og gni sminken sin utover, henger jeg heller ikke med. For å oppnå et ordløst, men universelt, språk, slik Teater MANU ønsker med denne forestillingen, holder det ikke at bildene er originale. De må også berøre på et dypere plan.

Spesielt for et yngre publikum er tematikken i Hamlet sterkt aktuell. Jeg mener et ungdomspublikum trenger flere spiker å henge bildene som presenteres for dem på. Slik forestillingen har blitt, tror jeg den mister en del av sitt yngre og mindre scenekunstkyndige publikum.