Hamlet på Hålogaland Teater

Den 18. februar hadde Hålogaland premiere på "Hamlet". Scenekunst.no har sammenliknet to ulike anmeldelser av produksjonen. Den ene er gjengitt i sin helhet, mens Dagbladets anmeldelse er representert i korte utdrag fordi vi ikke har rettigheter til å gjengi hele teksten. Du finner hele anmeldelsen på Dagbladet.no.

I den objektive journalistikkens navn kommenterer vi ikke anmeldelsene. Av og til kan det være et poeng i seg selv å vise fram to ulike sider av samme sak.

Vårt Land skriver om "Hamlet" på Hålogaland Teater, kun avbrutt av innskutte sitater fra Dagbladets anmeldelse:

– Hålogaland Teater har tatt i bruk sitt aller største scenegulv i oppsetningen av Shakespeares klassiker. Der har de plassert en hel møbelkatalog av sofaer, senger, bord og hvitevarer, og pøst på med rekvisitter fra roteloftet. Vi er i «Danmark» i 2012, og her skal vi feire ekteskapet mellom dronning Gertrude (Maryon Eilertsen) og kong Claudius (Ketil Høegh), bror av hennes avdøde ektemann. Det er sjampis og spetakkel – selv om det bare er gått to måneder siden den forrige kongen døde.

Surmuler Men prins Hamlet (Frank Kjosås) vil ikke delta i festen, han surmuler i en krok. Han har sine grunner, det vet vi jo, og når faren viser seg som spøkelse (med Bjørn Sundquists stemme) og forteller at han er tatt av dage av sin egen bror, øker raseriet. Han spiller gal (kvinne!), og setter hoffet på hodet.

Det består av Polonius (Guri Johnson) og barna hans; sønnen Leartes (Espen Renø) og datteren Ofelia (Trude Øines), som Hamlet er forelsket i. Vi stifter bekjentskap med Hamlets venn Horatio (Torgeir Reiten), og de to medieådgiverne Rosenkrantz (Espen Renø Svendsen nok en gang) og Gyldenstern (Torgeir Reiten, også nok en gang). Ta med et par mafiose hoffmenn og en ettertenksom graver, og scenen er satt for ett av verdenslitteraturens mest kjente dramaer.

Bred pensel I Nina Westers regi males det med bred pensel, høy stemmeføring og nordnorsk dialekt. Likevel forblir det uklart hvorfor hun velger de regigrepene hun gjør, og hva det egentlig er hun vil ha sagt. Når to og en halv time har gått, har vi sett folk vri seg i dødskamp og skjære seg til blods med skalpell, de har krabbet i en jordhaug og gjort alt som var råttent i Danmark enda verre. Polonius, Ofelia, Leartes, Claudius og Gertrude er døde, mens en døende Hamlet fremfører sin berømte slutt-monolog på syngende hardingmål: «Hvis dere har plass til meg i hjertene, fortell min historie.» Likevel er vi på en merkelig måte uberørt.

Det er som om Nina Wester ikke har våget å stole på at historien bærer. I stedet for å la den fortelle seg selv, og overlate refleksjonen til den enkelte av oss, pøser hun på med effekter, blod, gørr. Vrengt ut og kastet i fleisen på oss.

Dessuten kolliderer 2012-scenografien med teksten, folk hverken snakker eller tenker sånn i våre dager. De få gangene forestillingene faller til ro i en monolog eller et møte, lengter vi etter mer. Men så smeller døra til refleksjonsrommet opp på nytt.

Ensom Prins Hamlet er et ensomt menneske. Frank Kjosås spiller ham med desperat energi og stor følsomhet, men blir like ensom som skuespiller på scenen som den rollefiguren han fremstiller. Ensemblet spiller ikke sammen med ham, men blir statister i sitt eget drama.

Dermed blir oppgaven dobbelt tung for Frank Kjosås, som må løfte ikke bare kongeriket, men også forestillingen på sine spinkle skuldre. Det lykkes han med så langt det rekker innen den rammen som er gitt. Men som jeg ønsket at han hadde fått vise mer av den indre kampen i Hamlets sinn.

Kveldens høydepunkt var den lille teatertruppen med barn fra Lille Hålogaland Teater. De spilte med stor sjarm og sans for timing, og skapte et etterlengtet smil i et unødig ståkete univers.

Anmeldelsen som er gjengitt i sin helhet er opprinnelig skrevet for Vårt Land. Sitatene er fra Dagbladets anmeldelse. Du kan lese den i sin helthet her.