Foto: Terje Visnes. Scenografi og kostyme: Katrin Bombe. Lysdesign: Eivind Myren

Hage som helbreder

Over hundre år etter at romanen Den hemmelige hagen først ble utgitt settes den opp som familieforestilling på Trøndelag Teater, i det som er blitt en hyllest til naturen som helbredende kraft.

Den hemmelige hagen er en roman av den engelsk-amerikanske forfatteren Frances Hodgson Burnett, utgitt i 1911. Den forteller historien om 10-åringen Mary (Maria Omarsdottir Austgulen) som vokser opp i India under kolonitiden, men som må flytte til en ukjent, rik onkel på den engelske landsbygda når et kolerautbrudd gjør henne foreldreløs.

I begynnelsen er Mary en bortskjemt og trassig jentunge, og blir stort sett overlatt til seg selv på herregården Misselthwaite. Etter hvert som hun utforsker husets mange rom og hager, og treffer mennesker som på hvert sitt vis er med på å få beina hennes – eller rettere sagt hendene – ned på jorden, blir jenta både sunnere og gladere. 

Selv om det er flere frodige hager rundt Misselthwaite, er det én som har stått låst og forsømt i mange år. Mary finner nøkkelen til denne hagen og begynner, sammen med vennen Dickon (Jon Lockert Rohde), å få vekster til å gro der inne. Det viser seg at onkelen, Mr. Craven (Trond Peter Stamsø Munch), fikk området stengt av etter sin kones død, forårsaket av et fall fra et tre inne i hagen. Mary oppdager at hun har et søskenbarn, Colin Craven (Olve Lønseth), som hele sitt liv har ligget sykelig og medtatt inne på rommet sitt. Også han får nye krefter av å komme seg ut av huset. 

Motsetningsfull scenografi
Skiftet mellom det mørke og det lyse understrekes gjennom scenografi og kostymer (Katrin Bombe). Forestillingens uttrykk går fra å være dunkelt og tilknappet med viktorianske vibber i første akt til å bli fargerikt og sprudlende i andre. Det er den mørke, hemmelighetsfulle verdenen som byr på de beste scenografiske løsningene: Flere gjennomsiktige dører som henger ned fra taket viser til både fysiske og mentale irrganger samtidig som flatene muliggjør fine projeksjoner, skyggespill og bevegelsesrom for skuespillerne. Videodesigner Stein Jørgen Øien fortjener ros for sitt bidrag i så måte. Det at Mary og vennene entrer den hemmelige hagen gjennom en koffert, for så å forsvinne sporløst ned under scenegulvet, er også et godt grep. 

I andre akt har hagen tatt til å spire for alvor, og på scenens bakre vegg vises en horisont med blomster og blå himmel. Et par flate kulisser, i form av en gresshoppe og ei bie, ser ut til å være laget i finér eller papp. Disse er nok er ment å skulle skape romfølelse på scenen, men likevel oppleves hagen nokså todimensjonal, tom og litt banal. Det er litt skuffende når hele forestillingens premiss er at den skal gjenopplives. Synet av hagen ville vært mer imponerende om den i større grad fremsto sanselig og organisk, for eksempel gjennom bruk av tekstiler. Scenografien går fra å være kreativ og elegant, med originale og moderne løsninger, til å se kjedelig og avleggs ut mot slutten når uttrykket blir mer generisk og skolerevy-aktig.

Triste trær og klamme kyss
I forestillingen på Trøndelag Teater blir kontrasten mellom det triste, sykelige og det livlige, kjærlige spesielt påfallende fordi handlingen naturligvis utspiller seg mye raskere enn i Burnetts bok. Dette til tross for at forestillingen varer i over to timer. Selv om det er en barneforestilling, er det dramaturgisk nødvendig å bruke såpass mye tid for at handlingen ikke skal rase for fort frem. Teatret har langt på vei lyktes med denne balansegangen, selv om det handlingsmettede narrativet bidrar til at forestillingen bærer enda mer preg av å være lagd for barn enn det romanen gjør. Burnetts fortelling ble nemlig publisert som en portefølje i et blad for voksne før den ble utgitt som bok. Trøndelag Teaters versjon er både fornøyelig og nostalgisk for et voksent publikum, men har nok mistet litt av originalmaterialets evne til å appellere såpass bredt aldersmessig. 

Selv om forestillingens narrativ er lett å følge og utviklingen fremstår logisk, så er det et par løse tråder som ikke virker helt gjennomtenkte. For eksempel virker det først som at treet som voldet Mrs. Cravens død skal få en sentral rolle. Det er til og med et menneske inne i stammen slik at treet kan bevege seg, og det dukker opp i forestillingens skumleste scener som en ulmende, dårlig samvittighet. Det er derfor et antiklimaks når hele treets symbolisme kulminerer i at en enslig, liten blomst litt klønete oppstår på en av treets greiner. I sluttscenen, som befinner seg i tantens hage hvor alle de andre karakterene forsones, er ikke treet å se overhode. 

I Burnetts fortelling fungerer en rødstrupe som Marys gode hjelper. Regissør Kjersti Haugen, som også har dramatisert forestillingen, har valgt å lage en parallell mellom fuglen (Natalie Bjerke Roland) og den avdøde Mrs. Craven. Selv om grepet i seg selv kan virke som en god idé, så blir denne koblingen noe overtydelig formidlet. Grepet forandrer heller ikke noe vesentlig ved handlingen. Det kan oppleves litt tvangsmessig, på samme måte som at det å la en gryende romanse oppstå mellom Mr. Craven og hans husholderske er det.

Aktuell tematikk
Når det er sagt, så er husholdersken i Marianne Meløys skikkelse flere ganger en fryd å bevitne. Maria Omarsdottir Austgulen og Olve Lønseth har også et godt samspill og svært gode grep om rollene sine. Det blir imidlertid altfor kleint i sluttscenen, når hele skuespillerstaben holder seg om brystet og på gladkristent hallelujah-vis stemmer i allsang om at “magien er inni meg, magien gjør meg frisk”. Til og med glitrende skuespillerprestasjoner makter ikke bære en sånn bør. Sangnummeret er i tillegg helt unødvendig, for både barn og voksne har for lengst skjønt verdien av frisk luft og fruktbar jord på dette tidspunktet. Tematikken har i det hele tatt fått ny aktualitet siden Burnetts tid, både gjennom noe så enkelt som å få ungene til å legge fra seg iPad-en og komme seg utendørs, men også gjennom klimakrisen. Denne nye konteksten kan nok gjøre at forestillingen vil resonnere hos flere generasjoner, til tross for at Den hemmelige hagen på Trøndelag Teater har litt å gå på før den fremstår som en fullgod iscenesettelse av Burnetts klassiker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER